Jeg er så redd...

[Gjest psykologia16]

Jeg er så redd,

redd for at jeg går glipp av livet.

Vet ikke hvordan jeg skal få formulert alt dette jeg, det er så mye jeg sliter med.

Jeg har hatt ganske mye psykiske problemer tidligere, som tvangstanker og depresjon.

Jeg er fortsatt plaget av noen "lettere" tvangstanker.

Men det nye som har kommet nå er et vanskelig forhold til mat. Jeg er livredd for å få en spiseforstyrrelse og prøver så godt jeg kan å spise normalt.

Likevel, det nytter ikke det så lenge tankene kretser om mat mange timer daglig. Når jeg spiste sist, hva jeg spiste, hvor mye kalorier, når jeg skal spise neste gang, hva jeg skal spise da osv.

Dette er ikke noe liv!

Jeg er redd for å legge på meg, vet ikke hvorfor, er veldig tynn fra før.

Tenker på hva som er riktig ernæring, riktig kosthold, men redd for at det blir for mye.

Jeg er veldig glad i mat..

Dette ble rotete, jeg ser det nå, men det er så vanskelig.

Vanskelig og slitsomt.

Når det gjelder tvangstankene mine har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet forsent pga. sjekking av at lys er slukket, plater av og dører lukket og låst om og om igjen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er så fortvilet!

Jeg vil være normal, ha et normalt liv.

Er redd og sliten.

Utenpå smiler jeg og skinner som solen, men inni er jeg et vrak som bare har lyst til å gråte...

[Gjest motisaz]

ligner litt på slik jeg selv har det..med masse tvangstnker..og redsel. Har du fortalt dette til noen??

det bør du..gå til en lege. Det er enkelt i en periode og bare skyve slike ting vekk,slik jeg desverre har gjort altfor lenge, men i lengden nytter ikke det. I det store og hele er det debete og ta det fram

klem fra

[Gjest vet ikke hvordan du har det]

hei...jeg er en jente på 16 år. Jeg tror ikke jeg kan sette meg inn i dine problemer å si:"gjør det og det" og så blir alt bra...for det blir det ikke...Det er ikke så enkelt. Det vet jeg. jeg ble bare så glad da jeg leste innlegget ditt..eller ikke glad akkurat, men jeg er helt ening med deg. Vi må ikke gå glipp av livet. jeg sliter ikke akkurat med spiseforstyrrelser, men jeg har vært såvidt innom det oxo. Selv om ikke jeg er så tjukk, tenkte jeg at siden jeg ikke var pen...så skulle jeg i hvertfall ikke bli tjukk. jeg begynte å kaste opp maten og sånn...men vi må ikke gå glipp av maten heller. Jeg synes det hadde vært fint om du leste innlegget mitt. Det er egentlig bare en tragisk livshistorie som foreløpig ikke har endt bra heller. Du bekymrer deg over spiseproblemene og problemene dine hele tiden. jeg tror jeg vet hvordan det føles. Du blir gal og kan ikke tenke på annet, men allikevel er det ingen som legger merke til at du oppfører deg annerledes. Innerst inne vil du at noen skal hjelpe deg.Jeg har håret mitt...Det faller av...mer og mer...dag etter dag...Det plager livet av meg og jeg må speile meg og fikse på det hele tiden. Det er kanskje nettopp det du gjør oxo. Speiler deg og tenker: Er jeg tjukk?, selv om du vet at du ikke er det. Kan jo hende at jeg tar helt feil. Folk som ikke opplever det samme selv kan ikke bare komme å si at de forstår. Det går bare ikke. Det blir for enkelt. Jeg vil bare få sagt at jeg forstår at du har det jævlig. jeg vet ikke hvor jævlig, men at du har det jævlig. Det er så urettferdig. Av og til...når jeg har det som verst...tenker jeg at når jeg en gang får et liv, så skal jeg bli lykkelig. jeg tror at nettopp de som har hatt det aldri så jævlig, en gang får det dobbelt så bra som de som ikke vet hva det vil si å ha det vondt. Det er lyssiden ved det. Hvis du aldri har følt problemer på kroppen, skjønner du ikke hvor heldig du er som har et verdig liv...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Får du noen hjelp for disse plagene? Det burde du få.

Både kognitiv terapi og medisiner (SSRI) vil sikkert hjelpe deg.

Allmennlegen din kan henvise deg til en spesialist.