Kjære alle. Inkl NHD.

[Gjest ung jente-76]

Jeg vil også anbefale trening.. det gir styrke både psykisk og fysisk.. leste en gang at trening ofte var beste "medisin" mot bulimi.. det har iallefall hjulpet for meg.. i tillegg ville jeg anbefale å få en prof. til å skrive et kostprogram til deg.. f.eks sjekk siden til en som har hjulpet meg.. www.nedivekt.nu han kan sette opp program etter kropsvekt, alder, kjønn etc. han passer på at du får i deg alt kroppen trenger av vitaminer og mineraler.. vet ikke hvor mye han tar for å sette det opp men det verdt et forsøk!!

Lykke til

[Gjest bella bulimi]

Jeg vil også anbefale trening.. det gir styrke både psykisk og fysisk.. leste en gang at trening ofte var beste "medisin" mot bulimi.. det har iallefall hjulpet for meg.. i tillegg ville jeg anbefale å få en prof. til å skrive et kostprogram til deg.. f.eks sjekk siden til en som har hjulpet meg.. www.nedivekt.nu han kan sette opp program etter kropsvekt, alder, kjønn etc. han passer på at du får i deg alt kroppen trenger av vitaminer og mineraler.. vet ikke hvor mye han tar for å sette det opp men det verdt et forsøk!!

Lykke til

Takk for svar. Jeg trente og spiste normalt i går. Det føles som om jeg er i en annen verden ift forrige uke :0)

[Gjest bella bulimi]

Kjære deg.

Vet så alt for godt hvordan du har det. Hadde selv alvorlig anorexsi, og senere bulimi i ni år. Det eneste jeg vil si til deg er at du kan bli frisk. I dag er jeg helt normalvektig, og har ett rimlig sunnt forhold til mat. Det er ikke lett, men man må finne en motivasjon. For meg ble motivasjonen min den lille gutten min. Fant ut at jeg kunne ikke gå ut og inn av psykehuset, når jeg hadde en liten baby som trengte meg. Det tok tid, men jeg klarte det til slutt. Det jeg vil frem til er at du kan også klare det. Vet jeg høres forferdelig optimistisk ut, men jeg ville bare si at det er håp.

klem

Takk for svar. Fint å høre om folk som kommer ut av det. Jeg blir nok en av dem en vakker dag også.

[Gjest bella bulimi]

Takk for tipset.

Ja, jeg er nok ikke destruktiv nå.Er ganske bevisst på faremomentene ang mitt forhold til mat.

Du spurte om mine følelser og om jeg var bevisst dem.

Nei, de er nok litt ute av lage.Og det gjenspeiler seg i mangel på spisingen.

Som jeg sa innledningsvis i forrige brev, at det er rart hvor forskjellig vi reagerer på mat når vi har problemer.

Noen spiser alt de kommer over,trøstespiser.Mens andre kutter mat helt ut.

Det virker nesten som om mat er det første tegnet til at noe er galt.

Jeg for min del har en fin periode nå med meg selv,så nå har appetitten økt igjen.Spiser iallefall ett måltid for dagen,ikke verst for å være meg.

Ja, jeg kuttet ut psykologer og medisiner.Ville ikke være en prøvekanin lenger.

De puttet i meg all slags medisiner og prøvde seg fram.

Jeg mistet evnen til å konsentrere meg,og sov hele tiden.

Så jeg satte foten ned og sa stopp.

Men altså, det med maten har jeg ikke kontroll over.

Men jeg prøver så godt jeg kan,og det er det viktigste synes jeg.

At vi aldri gir opp.

Det er sant. Vi må aldri gi opp!

Håper du kan være åpen for å snakke med psykolog igjen hvis du begynner å slite mye igjen. Man kan jo takke nei til piller.