Kjære alle. Inkl NHD.

[Gjest bella bulimi]

Jeg er i ferd med å bli desperat her i dag. Så lei av å ha bulimi.

Kan dere være så snille å gi meg noen oppmuntringsord for å motiveres til å leve sunt og godt igjen? Det er så altfor mange år siden jeg levde et normalt liv.

(NB: vil ikke ta piller for dette)

Svar ett eller annet, uansett om du føler deg kvalifisert igjen. Ikke vær redd for å si noe feil! Bedre å "få et sannhetens ord" enn ingen respons. Usensurerte tanker kan også hjelpe meg.

Hvordan kan jeg komme meg tilbake til normalt liv?

[Gjest arghh]

Finn deg en behandler, og ta tak i det som egentlig plager deg.

[mariex]

Kjære Bella!

Må spørre deg om du syns du får god hjelp av psykologen din? Eller er det du som ikke klarer å følge h*ns råd?

Har ikke så mye greie på spiseforstyrrelser,men det er vel helt sikkert at du ikke kan spise deg fra problemene dine.

Håper det går bedre med deg etterhvert.

Klem

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vet ikke hva du skal gjøre for å bli bedre. Du får allrede psykoterapi, og du vil ikke ha medisiner.

Jevnlig mosjon?

[Gjest iks.no]

Har du prøvd lest noen bøker om spiseforstyrrelser?

Som Matens mysterium?

Det er en selvhjelpsbok for alle med spiseforstyrrelser.

[Lady 2004]

Hei

Jeg har selv hatt bulimi i "mangen" år. vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men selv om jeg ikke kaster opp lenger, sitter jeg igjen med de psykiske plagene en slik diagnose medfører.

På det minste veide jeg 45 kilo, og kan ikke engang forstå at jeg var så tynn.

Til tross for at familie og venner fortalte hvor stygg jeg var fordi jeg var for tynn.

Det viktigste er at du har noen du kan stole på og som du føler du kan snakket med.

Eventuelt samtale gruppe.

Tror nok at du trenger å prate med noen om dette.

Kanskje du bør komme deg ut og gjøre noe du har lyst til.

Nesten hva som helst.

Tror ikke det er lurt å være alene om dette, da det er lettere å komme over ufrivillige tanker. Vist du forstår hva jeg mener.

selv i dag 15 år etter sitter jeg igjen med skamfølelsen og dårlig samvittighet over noe jeg har spist. Og skulle så gjerne truffet andre i samme situasjon.

Men huff, var vist ikke særlig oppmuntrende dette her, men vil du skal vite at du ikke er alene.

Klem

[Gjest bella bulimi]

Finn deg en behandler, og ta tak i det som egentlig plager deg.

Ja, skal se om jeg kan komme litt mer inn til kjernen av problemene hos psykologen.

[Gjest bella bulimi]

Kjære Bella!

Må spørre deg om du syns du får god hjelp av psykologen din? Eller er det du som ikke klarer å følge h*ns råd?

Har ikke så mye greie på spiseforstyrrelser,men det er vel helt sikkert at du ikke kan spise deg fra problemene dine.

Håper det går bedre med deg etterhvert.

Klem

Det er sant. Jeg kan ikke spise meg fra problemene. De forsterkes av maten...

Takk for svar :0)

[Gjest bella bulimi]

Jeg vet ikke hva du skal gjøre for å bli bedre. Du får allrede psykoterapi, og du vil ikke ha medisiner.

Jevnlig mosjon?

Jevnlig mosjon.

God idé.

Jeg skal gjøre et skikkelig (!) forsøk på å komme inn i en god treningsflow.

Tusen takk! :0)

[Gjest bella bulimi]

Har du prøvd lest noen bøker om spiseforstyrrelser?

Som Matens mysterium?

Det er en selvhjelpsbok for alle med spiseforstyrrelser.

Den har jeg lest.

Den ga meg litt mer forståelse for at det kan dreie seg om følelser.

Takk for svar.

[Gjest bella bulimi]

Hei

Jeg har selv hatt bulimi i "mangen" år. vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men selv om jeg ikke kaster opp lenger, sitter jeg igjen med de psykiske plagene en slik diagnose medfører.

På det minste veide jeg 45 kilo, og kan ikke engang forstå at jeg var så tynn.

Til tross for at familie og venner fortalte hvor stygg jeg var fordi jeg var for tynn.

Det viktigste er at du har noen du kan stole på og som du føler du kan snakket med.

Eventuelt samtale gruppe.

Tror nok at du trenger å prate med noen om dette.

Kanskje du bør komme deg ut og gjøre noe du har lyst til.

Nesten hva som helst.

Tror ikke det er lurt å være alene om dette, da det er lettere å komme over ufrivillige tanker. Vist du forstår hva jeg mener.

selv i dag 15 år etter sitter jeg igjen med skamfølelsen og dårlig samvittighet over noe jeg har spist. Og skulle så gjerne truffet andre i samme situasjon.

Men huff, var vist ikke særlig oppmuntrende dette her, men vil du skal vite at du ikke er alene.

Klem

Hei!

Det er aldri forsent!

Hvorfor ikke oppsøke noen å prate med det om nå?

Min psykolog spurte meg hva jeg spiser når jeg har en "kule". Jeg var ikke fristet til å si det, men gjorde det til slutt. Det fjerner en del av skammen. Nå er jeg ganske åpen om bulimien og skammer meg ikke lenger over det. Og det er ene og alene av to grunner - om jeg kan si det sånn: fordi jeg er blitt friskere og fordi jeg er åpen om det.

Å møte frykten (altså her: å tørre prate om det skamfulle), fjerner kilden til frykten (skammen).

Finn noen å si det til. Du har nok ingenting å tape på det. Ingen har vist meg avsky eller lign.

Du må gjerne skrive til meg, hvis du vil det som en start.

[Lady 2004]

Hei!

Det er aldri forsent!

Hvorfor ikke oppsøke noen å prate med det om nå?

Min psykolog spurte meg hva jeg spiser når jeg har en "kule". Jeg var ikke fristet til å si det, men gjorde det til slutt. Det fjerner en del av skammen. Nå er jeg ganske åpen om bulimien og skammer meg ikke lenger over det. Og det er ene og alene av to grunner - om jeg kan si det sånn: fordi jeg er blitt friskere og fordi jeg er åpen om det.

Å møte frykten (altså her: å tørre prate om det skamfulle), fjerner kilden til frykten (skammen).

Finn noen å si det til. Du har nok ingenting å tape på det. Ingen har vist meg avsky eller lign.

Du må gjerne skrive til meg, hvis du vil det som en start.

tusen takk skal du ha. Det føles godt å ikke være alene.

I perioder nå spiser jeg forferdelig mye, og skammer meg veldig over det. Jeg har ikke alltid den metthetsfølelsen, og opplever vel at jeg brekker meg i stedenfor. Er alltid sulten og spiser vel helt feil også.

Jeg skammer meg over at jeg spiser for mye, og for ikke å bli tykk, så har jeg minst muligmat i huset. Det er min måte å ha kontroll på.

Ellers så bare spiser jeg. Hva kommer den sulthetsfølelsen av?

Jeg er sykelig opptatt og fiksert av kroppen min og det plager meg. Ser meg selv mye tykkere enn andre sier jeg er. Blir tatt for å være slank, kjønt jeg ikke er enig.

Når jeg er ute spiser, spiser jeg meg aldri mett. Ser alltid på andre hva de spiser og passer på at jeg ikke spiser mer. Helst vil jeg spiser mindre.

Og f.eks når ungene har gått fra matbordet, spiser jeg som regel maten deres også.

Jeg plages virkelig, og skjemmes. Har du hatt det sånn også?

Også når jeg spiser og har lagt på meg kanskje et par kilo, så føler jeg og ser at jeg er helt opplåst, og de kiloene føles som minst 10.

Har dårlig samvittighet for mye, spesielt maten, men klarer bare ikke å slutte.

Takk for at du vil høre på meg.

[Gjest bella bulimi]

tusen takk skal du ha. Det føles godt å ikke være alene.

I perioder nå spiser jeg forferdelig mye, og skammer meg veldig over det. Jeg har ikke alltid den metthetsfølelsen, og opplever vel at jeg brekker meg i stedenfor. Er alltid sulten og spiser vel helt feil også.

Jeg skammer meg over at jeg spiser for mye, og for ikke å bli tykk, så har jeg minst muligmat i huset. Det er min måte å ha kontroll på.

Ellers så bare spiser jeg. Hva kommer den sulthetsfølelsen av?

Jeg er sykelig opptatt og fiksert av kroppen min og det plager meg. Ser meg selv mye tykkere enn andre sier jeg er. Blir tatt for å være slank, kjønt jeg ikke er enig.

Når jeg er ute spiser, spiser jeg meg aldri mett. Ser alltid på andre hva de spiser og passer på at jeg ikke spiser mer. Helst vil jeg spiser mindre.

Og f.eks når ungene har gått fra matbordet, spiser jeg som regel maten deres også.

Jeg plages virkelig, og skjemmes. Har du hatt det sånn også?

Også når jeg spiser og har lagt på meg kanskje et par kilo, så føler jeg og ser at jeg er helt opplåst, og de kiloene føles som minst 10.

Har dårlig samvittighet for mye, spesielt maten, men klarer bare ikke å slutte.

Takk for at du vil høre på meg.

Kjenner igjen en del av det du skriver, ja.

Dette er helt normalt - for en spiseforstyrret person, vel å merke :0)

Du er ikke alene. Jeg føler også at jeg har lagt på meg 10 kg selv om jeg VET at det toppen kan være 2-3 kilo. Spiser normalt (eller mindre) i samvær med andre. Spiser mye i skjul. Skam. Det finnes så mange som har det som deg, Lady. Du er ikke alene.

Spiseforstyrrelser er ganske utbredt.

Bor du i en storby er du så heldig at du kan oppsøke avdeling av Interessegruppen for Spiseforstyrrede Kvinner.

Kan du se noen sammenheng mellom mat og følelser (andre enn skam)?

Hvorfor tror du at du begynte å rote med maten i utgangspunktet?

Hva bruker du maten til i dag?

Hva betyr den for deg?

[Gjest leter]

Ja, skal se om jeg kan komme litt mer inn til kjernen av problemene hos psykologen.

Sitter her og leser om spiseforstyrrelser,det er litt rart hvordan mat blir for oss når vi får problemer.

Noen finner trøst i mat,andre tar avstand.

Selv er jeg blant dem som tar avstand.

Kan gå flere dager uten mat,klare ikke å få ned noe.

Da føler jeg meg så grisk liksom,hvis jeg spiser.

Jeg føler meg ikke tynn,men jeg kan se bena mine tydeligt.

Så jeg bestemte meg for å ikke stole på det jeg følte,men heller se på vekten og vet noenlunde hvilket tall jeg ikke bør gå under.

For jeg ser at jeg ikke kan stole på min egen vurdering av hvordan jeg ser ut.

Er trøtt hele tiden,sikkert fordi jeg ikke spiser.

Har til og med mistet jobben fordi jeg ikke kan jobbe godt nok,er jo så trøtt.

Jeg glemmer rett og slett å spise.

Og hvis jeg da husker på det, så blir jeg dårlig om jeg prøver å presse meg selv til å få i meg litt.

Det er som om jeg ikke unner meg selv mat.

Har mistet troen på psykologer,så der sluttet jeg å gå.

Men aner ikke hva jeg kan gjøre for å komme på rett kjøl.

Noen som har et tips?

[Gjest bella bulimi]

Sitter her og leser om spiseforstyrrelser,det er litt rart hvordan mat blir for oss når vi får problemer.

Noen finner trøst i mat,andre tar avstand.

Selv er jeg blant dem som tar avstand.

Kan gå flere dager uten mat,klare ikke å få ned noe.

Da føler jeg meg så grisk liksom,hvis jeg spiser.

Jeg føler meg ikke tynn,men jeg kan se bena mine tydeligt.

Så jeg bestemte meg for å ikke stole på det jeg følte,men heller se på vekten og vet noenlunde hvilket tall jeg ikke bør gå under.

For jeg ser at jeg ikke kan stole på min egen vurdering av hvordan jeg ser ut.

Er trøtt hele tiden,sikkert fordi jeg ikke spiser.

Har til og med mistet jobben fordi jeg ikke kan jobbe godt nok,er jo så trøtt.

Jeg glemmer rett og slett å spise.

Og hvis jeg da husker på det, så blir jeg dårlig om jeg prøver å presse meg selv til å få i meg litt.

Det er som om jeg ikke unner meg selv mat.

Har mistet troen på psykologer,så der sluttet jeg å gå.

Men aner ikke hva jeg kan gjøre for å komme på rett kjøl.

Noen som har et tips?

Flott at du ikke tillater deg å komme under en viss vekt. For meg høres det ut som om du ikke vil være for destruktiv, at der er mye vilje i deg til å "være frisk og levende".

Selv om du ikke har fått det til å fungere med en, to eller tre psykologer, så kan det hende at vedkommende du jobber best sammen med er der ute.

Finn Skårderuds bok "uro" kan være god. En annen bok som ofte anbefales er "sterk/svak". Vet ikke hvem som har skrevet den.

Se også:

http://www.adressa.no/nyheter/article.jhtml?articleID=470490

En ting som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du ikke nevner noe særlig om følelser/stemning. Har du god kontakt med og bevissthet om følelsene dine?

[Gjest iks.no]

Flott at du ikke tillater deg å komme under en viss vekt. For meg høres det ut som om du ikke vil være for destruktiv, at der er mye vilje i deg til å "være frisk og levende".

Selv om du ikke har fått det til å fungere med en, to eller tre psykologer, så kan det hende at vedkommende du jobber best sammen med er der ute.

Finn Skårderuds bok "uro" kan være god. En annen bok som ofte anbefales er "sterk/svak". Vet ikke hvem som har skrevet den.

Se også:

http://www.adressa.no/nyheter/article.jhtml?articleID=470490

En ting som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du ikke nevner noe særlig om følelser/stemning. Har du god kontakt med og bevissthet om følelsene dine?

Finn Skårderud det også. Begge står pent i bokhylla mi. Anbefales til alle som ikke har lest dem. Gode å ha.

[Gjest rota]

Jeg har hverken bulimi eller annen spiseforstyrrelse, men det jeg har til felles med deg tydeligvis er at jeg klarer ikke å leve så sunt som samfunnet sier vi må gjøre idag. Jeg føler at det ytre press blir større og større til å bli mer og mer perfekt. Da har jeg en slik innebygd antiprogram som gjør at jeg blir mer usunn tror jeg.

Det handler om å like seg selv som den man er til syvende og sist. Klarer man det, så er man vel kommet et godt stykke på vei når det gjelder de problemer du har også. Eller?

Er du forresten den "gamle" bella (thinkerbell)??

[Gjest bella bulimi]

Jeg har hverken bulimi eller annen spiseforstyrrelse, men det jeg har til felles med deg tydeligvis er at jeg klarer ikke å leve så sunt som samfunnet sier vi må gjøre idag. Jeg føler at det ytre press blir større og større til å bli mer og mer perfekt. Da har jeg en slik innebygd antiprogram som gjør at jeg blir mer usunn tror jeg.

Det handler om å like seg selv som den man er til syvende og sist. Klarer man det, så er man vel kommet et godt stykke på vei når det gjelder de problemer du har også. Eller?

Er du forresten den "gamle" bella (thinkerbell)??

Takk for svar.

Nei, jeg er ikke thinkerbell. Jeg har lagt merke til henne selv her på nettet. Håper hun har det godt.

[Gjest leter]

Flott at du ikke tillater deg å komme under en viss vekt. For meg høres det ut som om du ikke vil være for destruktiv, at der er mye vilje i deg til å "være frisk og levende".

Selv om du ikke har fått det til å fungere med en, to eller tre psykologer, så kan det hende at vedkommende du jobber best sammen med er der ute.

Finn Skårderuds bok "uro" kan være god. En annen bok som ofte anbefales er "sterk/svak". Vet ikke hvem som har skrevet den.

Se også:

http://www.adressa.no/nyheter/article.jhtml?articleID=470490

En ting som slår meg når jeg leser innlegget ditt er at du ikke nevner noe særlig om følelser/stemning. Har du god kontakt med og bevissthet om følelsene dine?

Takk for tipset.

Ja, jeg er nok ikke destruktiv nå.Er ganske bevisst på faremomentene ang mitt forhold til mat.

Du spurte om mine følelser og om jeg var bevisst dem.

Nei, de er nok litt ute av lage.Og det gjenspeiler seg i mangel på spisingen.

Som jeg sa innledningsvis i forrige brev, at det er rart hvor forskjellig vi reagerer på mat når vi har problemer.

Noen spiser alt de kommer over,trøstespiser.Mens andre kutter mat helt ut.

Det virker nesten som om mat er det første tegnet til at noe er galt.

Jeg for min del har en fin periode nå med meg selv,så nå har appetitten økt igjen.Spiser iallefall ett måltid for dagen,ikke verst for å være meg.

Ja, jeg kuttet ut psykologer og medisiner.Ville ikke være en prøvekanin lenger.

De puttet i meg all slags medisiner og prøvde seg fram.

Jeg mistet evnen til å konsentrere meg,og sov hele tiden.

Så jeg satte foten ned og sa stopp.

Men altså, det med maten har jeg ikke kontroll over.

Men jeg prøver så godt jeg kan,og det er det viktigste synes jeg.

At vi aldri gir opp.

[nattensdronning]

Kjære deg.

Vet så alt for godt hvordan du har det. Hadde selv alvorlig anorexsi, og senere bulimi i ni år. Det eneste jeg vil si til deg er at du kan bli frisk. I dag er jeg helt normalvektig, og har ett rimlig sunnt forhold til mat. Det er ikke lett, men man må finne en motivasjon. For meg ble motivasjonen min den lille gutten min. Fant ut at jeg kunne ikke gå ut og inn av psykehuset, når jeg hadde en liten baby som trengte meg. Det tok tid, men jeg klarte det til slutt. Det jeg vil frem til er at du kan også klare det. Vet jeg høres forferdelig optimistisk ut, men jeg ville bare si at det er håp.

klem