Dypt savn

[Gjest datteren]

Det er fem uker og to dager siden mammaen min døde. Jeg savner henne sånn!

Den første tiden var jeg nok litt nummen - selv om jeg gråt og reagerte "normalt," følte jeg at jeg tok det bedre enn jeg hadde forutsetninger for. Jeg har jo alltid vært verdens største mammadalt! Hun har alltid vært den viktigste personen i mitt liv! Min støtte, mitt forbilde, min rådgiver, min trøst, - den ene som alltid forstod meg, som alltid visste hva jeg tenkte og følte, uten at jeg behøvde å si noe! Og som alltid sa eller gjorde noe som fikk alt til å føles bedre. Hun var så flink til å vise omsorg! Og hun var så klok! Vi kunne sitte i timesvis og filosofere sammen. Eller bare være tullete. Og herregud, som vi LO!

Jeg merker at jeg skyver sorgen vekk om dagen, - når jeg tenker på henne, og det gjør vondt, "skynder" jeg meg å tenke på noe annet.

Men når kvelden kommer, og jeg ligger under dynen i mørket, og samboeren min sover søtt, med armen rundt meg, - DA kommer alle tankene og bildene og minnene. Og lengselen! Og det er èn tanke som dominerer; "Jeg har så lyst til å gi henne en klem!"

Jeg vet mamma hadde villet at jeg skulle dele dette med samboeren min, - at jeg skulle gråte på skulderen hans og la ham trøste meg. Men jeg skal jo liksom ikke bry andre med mine følelser, jeg

Måtte bare få lufte hjerte litt. Jeg savner henne så enormt! Det gjør så vondt!

Hjertesukk fra

[huufsa]

*gråter litt med deg*

Den tomme følelsen er helt uvirkelig... -og forferdelig smertefull.

Man får tro at tiden tar bort det meste av smerten.

[Soria]

Skjønner deg så godt. Moren min er den beste jeg har i livet mitt og jeg kommer til å miste henne på grunn av lungekreft. Spørsmålet er bare hvor lenge hun får leve. håper du etterhvert kan dele sorgen din slik at det blir litt lettere. Det er tungt å gå med sånt alene.

[Gjest datteren]

*gråter litt med deg*

Den tomme følelsen er helt uvirkelig... -og forferdelig smertefull.

Man får tro at tiden tar bort det meste av smerten.

Takk for det, huufsa.

Klem!

[Gjest en annen datter]

Klem til deg.

Jeg kommer til å miste min pappa snart... Det er vondt. Og framtida er uviss. Kanskje uker, kanskje måneder.

Neste år vil han ha rund dag. Om et par år rund bryllupsdag. Vi snakker om dagene - som om de kommer. Men det er lite sannsynlig at han får oppleve dem. Kanskje barna mine aldri vil se ham mer.

Vi snakker om framtida som om den kommer med ham. Men vi kan ikke snakke om sorgen. Blir så lei meg. Savner ham mens han ennå lever. Og jeg vet jo ikke om jeg vil se ham så mange ganger mer (bor langt unna...)

Er det mulig å erkjenne en snarlig død når man ennå lever og hodet er helt i orden?

[Gjest gamla66]

Skjønner så inderlig godt hvordan du har det.

Nå er det 2 år 1 mnd og 14 dager siden moren min brått og uventet døde. Ikke 60 år engang.

Noe av det værste jeg har opplevd.

Dette var på en tid vi skulle kose oss alle sammen. Hadde akkurat fått en sønn, med min sambo. Han var tre uker når moren min døde.

Hadde også store problemer med å søke trøst hos samboeren min.

Gråt på do, i dusjen, når han sov osv.

Men tro det eller ei, etter hvert blir det lettere.

Tror fortsatt ikke det går en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne. Men nå er det de gode minnene som er der.

Håper det går bra med deg.

Klem fra meg

[Gjest datteren]

Skjønner deg så godt. Moren min er den beste jeg har i livet mitt og jeg kommer til å miste henne på grunn av lungekreft. Spørsmålet er bare hvor lenge hun får leve. håper du etterhvert kan dele sorgen din slik at det blir litt lettere. Det er tungt å gå med sånt alene.

Føler med deg, Soria!

Det var kreften som "stjal" mammaen min også. Den siste tiden tilbrakte vi på sykehuset, og vi var flere som "bodde" der. Det var en underlig tid, - alle vi pårørende ble så åpne mot hverandre - vi var så flinke å dele oss selv med hverandre! Og vi fikk anledning til å gjøre gjøre noe for HENNE for èn gangs skyld, ved å være der for henne, ta oss av henne. Jeg satt i en stol ved sengen hennes om nettene, holdt henne i hånden og var der når hun våknet i løpet av natten. Da så hun på meg med et smil hinsides beskrivelse, og sa "Så fin du er!" eller bare "Hei!"

Så sovnet hun igjen. Det var så godt å være der, og hun syntes det var så godt å ha meg der.

Det er det beste og det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv, det å være tilstede på "dødsleiet" hennes.

Men til tross for at vi visste hvor det bar, og vi hadde denne tiden sammen til å snakke ut og ta farvel, var jeg ikke forberedt. Det kan man vel aldri være.

Det som er så dumt, er at det er de første ukene andre folk er mest vàr på din sorg. Så, når "nyhetens interesse" er over, og hverdagen setter inn (og det er jo DA savnet gjør seg gjeldende for alvor) - tror de kanskje at du er over det verste?

Hvor lenge har mammaen din vært syk? Håper dere har masse tid igjen enda!

[Gjest malun]

Dette med sorg er merkelig og veldig personlig. Men uansett _lover_ jeg deg at det hjelper å prate med folk som bryr seg om deg. Bruk alle som er i nærheten, det har du faktisk lov til nå.

Da jeg mistet noen, gikk jeg i lang tid med alt inne i meg. Den perioden husker jeg nesten ikke noe av nå. Jeg ble rarere og rarere, men merket det ikke selv. Det endte med at mannen min til slutt fikk meg til legen, hvor det ble fastslått en dundrende depresjon. Legen sa: «Du har en flott mann som bryr seg om deg og er bekymret for deg. Bruk ham.»

Og bruk oss her på DOL. Alltid noen som forstår hva du går gjennom her inne.

Stor klem til deg som har det så vondt nå.

[Soria]

Føler med deg, Soria!

Det var kreften som "stjal" mammaen min også. Den siste tiden tilbrakte vi på sykehuset, og vi var flere som "bodde" der. Det var en underlig tid, - alle vi pårørende ble så åpne mot hverandre - vi var så flinke å dele oss selv med hverandre! Og vi fikk anledning til å gjøre gjøre noe for HENNE for èn gangs skyld, ved å være der for henne, ta oss av henne. Jeg satt i en stol ved sengen hennes om nettene, holdt henne i hånden og var der når hun våknet i løpet av natten. Da så hun på meg med et smil hinsides beskrivelse, og sa "Så fin du er!" eller bare "Hei!"

Så sovnet hun igjen. Det var så godt å være der, og hun syntes det var så godt å ha meg der.

Det er det beste og det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv, det å være tilstede på "dødsleiet" hennes.

Men til tross for at vi visste hvor det bar, og vi hadde denne tiden sammen til å snakke ut og ta farvel, var jeg ikke forberedt. Det kan man vel aldri være.

Det som er så dumt, er at det er de første ukene andre folk er mest vàr på din sorg. Så, når "nyhetens interesse" er over, og hverdagen setter inn (og det er jo DA savnet gjør seg gjeldende for alvor) - tror de kanskje at du er over det verste?

Hvor lenge har mammaen din vært syk? Håper dere har masse tid igjen enda!

Håper jeg også får vært der for min mor når den tiden kommer. Prøver nå også, men foreløpig føler hun seg ikke syk så omsorg vil hun ikke ha. Hun har i hvert fall meg å prate med. Det er et par uker siden hun fikk diagnosen og forelpig kjenner hun ikke noe. Det har spredd seg så de kan ikke kurere det, bare holde det i sjakk. Hun kan kanskje leve lenge med det, men ingen vet jo hvordan det vil utvikle seg. Hun har akkurat begynt med cellegift. Jeg håper vi får beholde henne lenge, men jeg har rukket å kjenne på tanken om at hun skal dø. Bare tanken er grusom. Tør ikke å tenke på hvordan det faktisk blir. Uansett har vi ennå hele veien foran oss.

[Gjest datteren]

Klem til deg.

Jeg kommer til å miste min pappa snart... Det er vondt. Og framtida er uviss. Kanskje uker, kanskje måneder.

Neste år vil han ha rund dag. Om et par år rund bryllupsdag. Vi snakker om dagene - som om de kommer. Men det er lite sannsynlig at han får oppleve dem. Kanskje barna mine aldri vil se ham mer.

Vi snakker om framtida som om den kommer med ham. Men vi kan ikke snakke om sorgen. Blir så lei meg. Savner ham mens han ennå lever. Og jeg vet jo ikke om jeg vil se ham så mange ganger mer (bor langt unna...)

Er det mulig å erkjenne en snarlig død når man ennå lever og hodet er helt i orden?

Vet du - da mammaen min ble innlagt nå for siste gang, var hun ikke klar over hvor alvorlig det var. Selv om hun hele tiden hadde vært åpen om sykdommmen og at hun snart ikke hadde mer tid igjen.

Antakelig skyldtes det at hun plutselig ble "uklar." Hun hadde sterke hallusinasjoner, og klarte ikke helt å skille mellom det som var virkelig og det som ikke var det.

Vi pårørende fikk beskjed om at det nå var slutten, at det kunne skje når som helst. Det kunne gå dager, men ikke uker, sa de. Dermed satt vi og gråt og sørget i skjul, mens hun ble holdt uvitende. Heldigvis klarnet hun litt et par dager etter innleggelsen, etter å ha fått sovet i et døgn. Da gikk det an å snakke med henne, og fortelle henne hvordan det lå an. Hun VISSTE det jo - selvsagt - men hun var alltid en survivor - hun hadde kjempet i mange år mot denne sykdommen, trosset den og nektet å la den ødelegge livet hennes.

MEN - når hun nå var inneforstått med situasjonen, kunne vi snakke åpent om det - om døden, om livet, om alt vi hadde betydd for hverandre, om tilgivelse, om fremtiden... Hun kunne planlegge sin egen begravelse Velge antrekk, velge sanger som skulle synges...

For en lettelse det var å kunne sitte der og gråte uten å måtte skjule det for henne! Og så kunne vi le også! Vi kunne mimre om svunne tider, alt det morsomme vi hadde opplevd!

Men det å "innse" at det nærmer seg slutten, er noe den syke må finne ut av selv, når h*n er klar for det. Å "innse" dette, er jo på en måte å gi opp - og DET er ikke noe man gjør så lett!

Jeg vil råde deg til ikke å ta avstand fra faren din - når han en dag er borte, vil du kanskje angre på alt du ikke sa og gjorde. Samtidig skal du håndtere situasjonen slik det faller seg naturlig for deg.

Min bror ønsket for eks ikke å være tilstede da hun døde, og det angrer han ikke på. Jeg ØNSKET det, og er SJELEGLAD for at jeg fikk ønsket oppfyllt. Vi er så forskjellige, og vi må gjøre det som føles riktig for oss.

Føler med deg, vet hvor vondt du har det!

Klem til deg.

[Gjest datteren]

Skjønner så inderlig godt hvordan du har det.

Nå er det 2 år 1 mnd og 14 dager siden moren min brått og uventet døde. Ikke 60 år engang.

Noe av det værste jeg har opplevd.

Dette var på en tid vi skulle kose oss alle sammen. Hadde akkurat fått en sønn, med min sambo. Han var tre uker når moren min døde.

Hadde også store problemer med å søke trøst hos samboeren min.

Gråt på do, i dusjen, når han sov osv.

Men tro det eller ei, etter hvert blir det lettere.

Tror fortsatt ikke det går en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne. Men nå er det de gode minnene som er der.

Håper det går bra med deg.

Klem fra meg

Takk for det Varme tanker til deg, som også har mistet mammaen din!

Min mamma var bare 52 - rene ungpiken!

Jeg lovet henne å tenke på henne hver dag - og det vil jeg nok ikke ha problemer med. Gode mennesker skal ikke gå i glemmeboken! Hun har gitt oss så mye, lært oss så mye - og dette må vi ta med oss videre i livet!

Akkurat nå er det minnene fra oppholdet på sykehuset som "spøker" for meg. Heldigvis finnes det fotografier og video, brev og annet, som kan minne meg på om at hun en gang var en lykkelig kvinne, sterk som en okse med et hjerte på størrelse med et helt solsystem

[Gjest en annen datter]

Vet du - da mammaen min ble innlagt nå for siste gang, var hun ikke klar over hvor alvorlig det var. Selv om hun hele tiden hadde vært åpen om sykdommmen og at hun snart ikke hadde mer tid igjen.

Antakelig skyldtes det at hun plutselig ble "uklar." Hun hadde sterke hallusinasjoner, og klarte ikke helt å skille mellom det som var virkelig og det som ikke var det.

Vi pårørende fikk beskjed om at det nå var slutten, at det kunne skje når som helst. Det kunne gå dager, men ikke uker, sa de. Dermed satt vi og gråt og sørget i skjul, mens hun ble holdt uvitende. Heldigvis klarnet hun litt et par dager etter innleggelsen, etter å ha fått sovet i et døgn. Da gikk det an å snakke med henne, og fortelle henne hvordan det lå an. Hun VISSTE det jo - selvsagt - men hun var alltid en survivor - hun hadde kjempet i mange år mot denne sykdommen, trosset den og nektet å la den ødelegge livet hennes.

MEN - når hun nå var inneforstått med situasjonen, kunne vi snakke åpent om det - om døden, om livet, om alt vi hadde betydd for hverandre, om tilgivelse, om fremtiden... Hun kunne planlegge sin egen begravelse Velge antrekk, velge sanger som skulle synges...

For en lettelse det var å kunne sitte der og gråte uten å måtte skjule det for henne! Og så kunne vi le også! Vi kunne mimre om svunne tider, alt det morsomme vi hadde opplevd!

Men det å "innse" at det nærmer seg slutten, er noe den syke må finne ut av selv, når h*n er klar for det. Å "innse" dette, er jo på en måte å gi opp - og DET er ikke noe man gjør så lett!

Jeg vil råde deg til ikke å ta avstand fra faren din - når han en dag er borte, vil du kanskje angre på alt du ikke sa og gjorde. Samtidig skal du håndtere situasjonen slik det faller seg naturlig for deg.

Min bror ønsket for eks ikke å være tilstede da hun døde, og det angrer han ikke på. Jeg ØNSKET det, og er SJELEGLAD for at jeg fikk ønsket oppfyllt. Vi er så forskjellige, og vi må gjøre det som føles riktig for oss.

Føler med deg, vet hvor vondt du har det!

Klem til deg.

Takk...

Sitter på jobben...tårene triller når jeg leser ordene dine.

Det var så rart å finne innlegget ditt i dag, fordi jeg hadde tenkt akkuart disse tankene mens jeg gikk til jobben.

Det var igrunnen først i går det for alvor gikk opp for meg at nå kan det være kort tid igjen. Tidligere har jeg tenkt år, nå tenker jeg måneder eller kanskje bare uker. For første gang har jeg ikke diskutert sommerplanene med foreldrene mine...

Alt blir så absurd, jeg tenker på at etterpå - ETTERPÅ - vil jeg angre alt jeg ikke sa og gjorde nå...

Jeg vil gjerne glede ham, sende blomster, en bok, en god vin - men det blir likssom så påfallende. Samtidig som det egentlig er absurd å vente med blomstene til det er over... til han ikke kan sanse dem.

Og foreløpig klarer jeg ikke å dele de vonde tankene med samboeren og barna. Jeg bare griner når jeg tenker på det. Og tier.

Nok en gang: takk - og varme tanker til deg også. Men nå bare gråter jeg...

[Gjest datteren]

Dette med sorg er merkelig og veldig personlig. Men uansett _lover_ jeg deg at det hjelper å prate med folk som bryr seg om deg. Bruk alle som er i nærheten, det har du faktisk lov til nå.

Da jeg mistet noen, gikk jeg i lang tid med alt inne i meg. Den perioden husker jeg nesten ikke noe av nå. Jeg ble rarere og rarere, men merket det ikke selv. Det endte med at mannen min til slutt fikk meg til legen, hvor det ble fastslått en dundrende depresjon. Legen sa: «Du har en flott mann som bryr seg om deg og er bekymret for deg. Bruk ham.»

Og bruk oss her på DOL. Alltid noen som forstår hva du går gjennom her inne.

Stor klem til deg som har det så vondt nå.

Takk for det, malun.

Jeg kjenner at jeg noen dager er forferdelig deprimert, at lunta er kort... Håper jeg klarer meg gjennom sorgen UTEN å falle ned i depresjonen. Jeg får ta meg sammen når det gjelder å ikke ville bry andre med mine følelser. Og takk og pris for DOL

Klem til deg

[Gjest datteren]

Håper jeg også får vært der for min mor når den tiden kommer. Prøver nå også, men foreløpig føler hun seg ikke syk så omsorg vil hun ikke ha. Hun har i hvert fall meg å prate med. Det er et par uker siden hun fikk diagnosen og forelpig kjenner hun ikke noe. Det har spredd seg så de kan ikke kurere det, bare holde det i sjakk. Hun kan kanskje leve lenge med det, men ingen vet jo hvordan det vil utvikle seg. Hun har akkurat begynt med cellegift. Jeg håper vi får beholde henne lenge, men jeg har rukket å kjenne på tanken om at hun skal dø. Bare tanken er grusom. Tør ikke å tenke på hvordan det faktisk blir. Uansett har vi ennå hele veien foran oss.

De siste årene tenkte jeg mye på at jeg ikke stilte opp nok for mammaen min. Men sannheten er jo at hun var en sta og selvstendig dame! Hun kunne ikke fordra å bli dullet med! Så da trøster jeg meg med at hun nok hadde gitt beskjed dersom hun VILLE hatt hjelp.

Det er mange måter å "stille opp" på - og det å ha noen å snakke med er kjempeviktig!

[Gjest datteren]

Takk...

Sitter på jobben...tårene triller når jeg leser ordene dine.

Det var så rart å finne innlegget ditt i dag, fordi jeg hadde tenkt akkuart disse tankene mens jeg gikk til jobben.

Det var igrunnen først i går det for alvor gikk opp for meg at nå kan det være kort tid igjen. Tidligere har jeg tenkt år, nå tenker jeg måneder eller kanskje bare uker. For første gang har jeg ikke diskutert sommerplanene med foreldrene mine...

Alt blir så absurd, jeg tenker på at etterpå - ETTERPÅ - vil jeg angre alt jeg ikke sa og gjorde nå...

Jeg vil gjerne glede ham, sende blomster, en bok, en god vin - men det blir likssom så påfallende. Samtidig som det egentlig er absurd å vente med blomstene til det er over... til han ikke kan sanse dem.

Og foreløpig klarer jeg ikke å dele de vonde tankene med samboeren og barna. Jeg bare griner når jeg tenker på det. Og tier.

Nok en gang: takk - og varme tanker til deg også. Men nå bare gråter jeg...

Kjære deg!

SEND ham blomster! Ikke tenk at det er påfallende - han vil helt sikkert sette pris på dem! Og så, om det er påfallende? Han ER jo syk, det er ikke til å komme fra! Du er datteren hans, du har all rett til å gjøre noe hyggelig for din syke pappa! Det gjør så godt å få gi noe til dem vi er glad i!

Han sitter sikkert og tenker mye, han og, som han ikke vil snakke høyt om. Kanskje han trenger et "spark" til å åpne seg?

Da vi i november fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg til vitale organer, begynte jeg å sørge allerede da. Dette forstod ikke samboeren min. Han skjønte ikke hvordan jeg kunne sørge over et menneske som fremdeles var i live!

Det er nok ikke så lett å forstå for noen som ikke har opplevd det selv, men vi kan jo alltids prøve å forklare det for dem

Det å vite at noen snart skal dø, setter jo i gang sorgreaksjonen! Vi tenker på alt vi snart mister, alt vi ikke skal få oppleve sammen med dem! Vi tenker på hvor vondt de har det, hvor redde de er, hvor hjelpeløse vi føler oss, som ikke kan gjøre det spøtt fra eller til for å forhindre det som skal skje!

Håper du bestemmer deg for å snakke med mann og barn om dette. Det er en fordel for barna dine å delta i denne prosessen! Og en fordel for dere alle å snakke om noe som angår dere alle. Barna lærer mye av å få ta del i slike ting, - dette er en del av livet, dette også.

Ønsker deg alt godt, og sender deg en god, styrkende klem!

[Gjest en annen datter]

Kjære deg!

SEND ham blomster! Ikke tenk at det er påfallende - han vil helt sikkert sette pris på dem! Og så, om det er påfallende? Han ER jo syk, det er ikke til å komme fra! Du er datteren hans, du har all rett til å gjøre noe hyggelig for din syke pappa! Det gjør så godt å få gi noe til dem vi er glad i!

Han sitter sikkert og tenker mye, han og, som han ikke vil snakke høyt om. Kanskje han trenger et "spark" til å åpne seg?

Da vi i november fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg til vitale organer, begynte jeg å sørge allerede da. Dette forstod ikke samboeren min. Han skjønte ikke hvordan jeg kunne sørge over et menneske som fremdeles var i live!

Det er nok ikke så lett å forstå for noen som ikke har opplevd det selv, men vi kan jo alltids prøve å forklare det for dem

Det å vite at noen snart skal dø, setter jo i gang sorgreaksjonen! Vi tenker på alt vi snart mister, alt vi ikke skal få oppleve sammen med dem! Vi tenker på hvor vondt de har det, hvor redde de er, hvor hjelpeløse vi føler oss, som ikke kan gjøre det spøtt fra eller til for å forhindre det som skal skje!

Håper du bestemmer deg for å snakke med mann og barn om dette. Det er en fordel for barna dine å delta i denne prosessen! Og en fordel for dere alle å snakke om noe som angår dere alle. Barna lærer mye av å få ta del i slike ting, - dette er en del av livet, dette også.

Ønsker deg alt godt, og sender deg en god, styrkende klem!

Tusen takk - og varm klem til deg!

[Gjest en annen datter]

Kjære deg!

SEND ham blomster! Ikke tenk at det er påfallende - han vil helt sikkert sette pris på dem! Og så, om det er påfallende? Han ER jo syk, det er ikke til å komme fra! Du er datteren hans, du har all rett til å gjøre noe hyggelig for din syke pappa! Det gjør så godt å få gi noe til dem vi er glad i!

Han sitter sikkert og tenker mye, han og, som han ikke vil snakke høyt om. Kanskje han trenger et "spark" til å åpne seg?

Da vi i november fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg til vitale organer, begynte jeg å sørge allerede da. Dette forstod ikke samboeren min. Han skjønte ikke hvordan jeg kunne sørge over et menneske som fremdeles var i live!

Det er nok ikke så lett å forstå for noen som ikke har opplevd det selv, men vi kan jo alltids prøve å forklare det for dem

Det å vite at noen snart skal dø, setter jo i gang sorgreaksjonen! Vi tenker på alt vi snart mister, alt vi ikke skal få oppleve sammen med dem! Vi tenker på hvor vondt de har det, hvor redde de er, hvor hjelpeløse vi føler oss, som ikke kan gjøre det spøtt fra eller til for å forhindre det som skal skje!

Håper du bestemmer deg for å snakke med mann og barn om dette. Det er en fordel for barna dine å delta i denne prosessen! Og en fordel for dere alle å snakke om noe som angår dere alle. Barna lærer mye av å få ta del i slike ting, - dette er en del av livet, dette også.

Ønsker deg alt godt, og sender deg en god, styrkende klem!

Jeg bør nok snakke med dem, mannen, ungene - om sorgen jeg føler allerede nå...

Men ord blir så utilstrekkelige i sånne situasjoner, selv for oss som er vant med ord, jobber med ord...

Barna har en gammel oldemor. Hun ER skikkelig gammel, men sprek og åndsfrisk. Forleden observerte jeg 5-åringen i dyp samtale om døden med henne...

Men en oldemor på bortimot nitt vet jo at døden nærmer seg. Men for en langt yngre bestefar... det er bare ikke sånn det skal være. Han skulle jo delta i livene våre fortsatt!

Jeg synes det er så vanskelig å snakke om det, jeg bare griner.

Får visst ikke jobbet så mye i dag...

[Gjest datteren]

Jeg bør nok snakke med dem, mannen, ungene - om sorgen jeg føler allerede nå...

Men ord blir så utilstrekkelige i sånne situasjoner, selv for oss som er vant med ord, jobber med ord...

Barna har en gammel oldemor. Hun ER skikkelig gammel, men sprek og åndsfrisk. Forleden observerte jeg 5-åringen i dyp samtale om døden med henne...

Men en oldemor på bortimot nitt vet jo at døden nærmer seg. Men for en langt yngre bestefar... det er bare ikke sånn det skal være. Han skulle jo delta i livene våre fortsatt!

Jeg synes det er så vanskelig å snakke om det, jeg bare griner.

Får visst ikke jobbet så mye i dag...

Ja, det kan nok være vanskelig å finne ord. Det enkleste er kanskje å gå rett på sak, snakke om døden generelt, hva det betyr å dø, snakke om hva man tror skjer med oss etter at vi er døde, om hvorfor vi dør.

Min femåring "visste" at mormor var syk og skulle dø. Hun var med på sykehuset og fikk ta farvel med henne.

Men hun skjønte det vel ikke helt før hun fikk se og ta på den kalde kroppen til mormor i kista. Jeg kunne formelig se et lys gå opp for henne.

Hun ble veldig lei seg, og fikk veldig behov for å snakke om mormor, og gi uttrykk for hvor dumt det var at hun nå var død. Det synes jeg var litt godt, fordi hun da fikk forståelse for hvorfor vi ikke kan besøke/ringe til mormor lenger.

Det ble liksom ingen mystisk forsvinning.

Jeg har vært nesten påtrengende åpen om dette, og femåringen har et avslappet forhold til å snakke om mormor som er død. Hun snakker om sjelen hennes som nå er i himmelen og har det godt.

Nå "gleder" hun seg til hun blir gammel og dør, slik at hun får treffe mormor igjen

Det hørtes kanskje makabert ut, men det er jo litt godt å tro at når noen dør, er det håp om å se dem igjen en dag.

[Gjest en annen datter]

Ja, det kan nok være vanskelig å finne ord. Det enkleste er kanskje å gå rett på sak, snakke om døden generelt, hva det betyr å dø, snakke om hva man tror skjer med oss etter at vi er døde, om hvorfor vi dør.

Min femåring "visste" at mormor var syk og skulle dø. Hun var med på sykehuset og fikk ta farvel med henne.

Men hun skjønte det vel ikke helt før hun fikk se og ta på den kalde kroppen til mormor i kista. Jeg kunne formelig se et lys gå opp for henne.

Hun ble veldig lei seg, og fikk veldig behov for å snakke om mormor, og gi uttrykk for hvor dumt det var at hun nå var død. Det synes jeg var litt godt, fordi hun da fikk forståelse for hvorfor vi ikke kan besøke/ringe til mormor lenger.

Det ble liksom ingen mystisk forsvinning.

Jeg har vært nesten påtrengende åpen om dette, og femåringen har et avslappet forhold til å snakke om mormor som er død. Hun snakker om sjelen hennes som nå er i himmelen og har det godt.

Nå "gleder" hun seg til hun blir gammel og dør, slik at hun får treffe mormor igjen

Det hørtes kanskje makabert ut, men det er jo litt godt å tro at når noen dør, er det håp om å se dem igjen en dag.

Kanskje jeg opplever det som veldig vanskelig fordi jeg selv ikke har noe avklart forhold til døden...

Føler at jeg overfører min egen angst til ungene mine.

Takk, det har vært godt å snakke med noen om disse følelsene!

[Gjest Geddo]

Hei, føler slik med deg, vet akkurat hvordan du har det.

Mistet min far fredag 06 ferbuar.

Er helt forjævlig vondt inni meg nå, savner han hele tiden, tenker på han konstant. Han som var så snill og omtenksom.

Hvorfor skulle dette skje meg da ? Hvorfor skulle han oppleve å dø så tidlig? Han hadde så lenge igjen.

Han ble 65 år.

Dagene etterpå har flydd avgårde, jeg skjønner ikke hvor tiden er blitt av.....

Jeg går bare rundt og eksisterer, har to barn som jeg skal ta meg av, det er vanskelig. HEldigvis har jeg en omtenksom ektemann,men han er på jobb om dagene...

Sender eldstedatteren i barnehagen, og er hjemme med minstemann frem til tre. Hører mye på musikk min far likte, og prøver å tenke at han har det godt nå, men klarer ikke å la vær å tenke på hvor redd han må ha vært da han skjønte at nå nærmer det seg slutten.

Selv om det skjedde fort, var det bevis i leiligheten da vi var der i går at han må ha skjønt at nå gikk det kun en vei..

Skulle så gjerne ønske at jeg var der med ham, at jeg fikk holde rundt ham, si at jeg var glad i ham.

Han hadde vært syk en ukes tid( forkjølet med feber, sengeliggende). Han ringte og spurte om jeg kunne kjøpe mat til ham, da han ikke orket å kjøpe selv.....

Så skulle jeg komme tilbake en annen dag og vaske golvene.... Jeg ringte bort for å høre om han var der, ingen tok telefonen. JEg tenkte at da kunne jeg heller komme en annen gang.( av erfaring vet jeg at han av og til glemte slike avtaler og gikk ut, jeg tenkte at han sikkert hadde gjort det nå og)

SØREN HELVETE HELLER. Jeg savner deg sånn kjære pappa-

Om du vil maile til meg og dele følelser og tanker, så ta gjerne kontakt [email protected]