Dypt savn

[Gjest datteren]

Kanskje jeg opplever det som veldig vanskelig fordi jeg selv ikke har noe avklart forhold til døden...

Føler at jeg overfører min egen angst til ungene mine.

Takk, det har vært godt å snakke med noen om disse følelsene!

Samme dag som mammaen min døde, viste nrk et program om nær døden-opplevelser (fakta på lørdag). DET kom som bestillt! Det er god trøst å finne i disse historiene, så hvis du er åpen for det, ta en tur innom

http://www.ildsjelen.no/ndo.htm

Dette er bare en av mange sider hvor du kan lese om NDO.

[Goliath]

Jeg mistet min bror (som også var min beste venn) for 6 uker siden, og jeg forstår godt hvordan du har det.

Selv har jeg delt sorgen med andre gode venner og den nærmeste familie, og jeg vet at det har hjulpet meg veldig å være åpen om følelsene, savnet, sorgen og minnene.

Men vondt gjør det fremdeles, selv om jeg nå lettere klarer å tenke på alle de gode stundene vi tross alt fikk sammen - selv om han døde så alt for tidlig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper at tiden også for deg vil lege de vondeste følelsene slik at du fremover vil kunne tenke tilbake på de gode minnene og vite hvor heldige dere begge var for alt det gode dere fikk oppleve sammen.

Mvh

[Gjest datteren]

Hei, føler slik med deg, vet akkurat hvordan du har det.

Mistet min far fredag 06 ferbuar.

Er helt forjævlig vondt inni meg nå, savner han hele tiden, tenker på han konstant. Han som var så snill og omtenksom.

Hvorfor skulle dette skje meg da ? Hvorfor skulle han oppleve å dø så tidlig? Han hadde så lenge igjen.

Han ble 65 år.

Dagene etterpå har flydd avgårde, jeg skjønner ikke hvor tiden er blitt av.....

Jeg går bare rundt og eksisterer, har to barn som jeg skal ta meg av, det er vanskelig. HEldigvis har jeg en omtenksom ektemann,men han er på jobb om dagene...

Sender eldstedatteren i barnehagen, og er hjemme med minstemann frem til tre. Hører mye på musikk min far likte, og prøver å tenke at han har det godt nå, men klarer ikke å la vær å tenke på hvor redd han må ha vært da han skjønte at nå nærmer det seg slutten.

Selv om det skjedde fort, var det bevis i leiligheten da vi var der i går at han må ha skjønt at nå gikk det kun en vei..

Skulle så gjerne ønske at jeg var der med ham, at jeg fikk holde rundt ham, si at jeg var glad i ham.

Han hadde vært syk en ukes tid( forkjølet med feber, sengeliggende). Han ringte og spurte om jeg kunne kjøpe mat til ham, da han ikke orket å kjøpe selv.....

Så skulle jeg komme tilbake en annen dag og vaske golvene.... Jeg ringte bort for å høre om han var der, ingen tok telefonen. JEg tenkte at da kunne jeg heller komme en annen gang.( av erfaring vet jeg at han av og til glemte slike avtaler og gikk ut, jeg tenkte at han sikkert hadde gjort det nå og)

SØREN HELVETE HELLER. Jeg savner deg sånn kjære pappa-

Om du vil maile til meg og dele følelser og tanker, så ta gjerne kontakt [email protected]

Først og fremst - kondolerer! Du har min dypeste medfølelse! Når døden kommer slik, helt uventet - skal man i tillegg til sorgen, takle SJOKKET!

Du må ikke bebreide deg selv, det var nok ingenting du kunne ha gjort. Det at du ikke fikk være tilstede og holde rundt ham, vet jeg må være vondt.

I den tiden vi var på sykehuset, hadde jeg ikke ro i sjelen når jeg ikke var inne hos henne. Jeg visste jo at hun kunne forsvinne mens jeg var på toalettet for den saks skyld! Heldigvis VAR jeg der da hun døde - men det var "flaks!"

Husk at hvem som helst kan dø når som helst - og vi kan umulig være sammen med et menneske hvert sekund av døgnet. Antakelig rakk ikke din far å være redd så lenge, det skjedde forhåpentlig fort!

Og i følge mennesker som har vært nær døden (som jeg snakker om i et innlegg til 'en annen datter' lenger nede i tråden), er døden god.

Din far vet nok hvor glad du er i ham - og han vil at du skal ha det godt!

Kanskje det finnes en sorggruppe du kan gå til, hvor du bor? Dette vet de sikkert på sykehuset. Du har sikkert mange tanker og følelser du må få bearbeide, og da er det bare èn ting å gjøre; snakke sammen med noen som vet hvordan du har det!

Jeg sender deg en mail senere.

Inntil videre; varme tanker og klem til deg.

[Gjest datteren]

Jeg mistet min bror (som også var min beste venn) for 6 uker siden, og jeg forstår godt hvordan du har det.

Selv har jeg delt sorgen med andre gode venner og den nærmeste familie, og jeg vet at det har hjulpet meg veldig å være åpen om følelsene, savnet, sorgen og minnene.

Men vondt gjør det fremdeles, selv om jeg nå lettere klarer å tenke på alle de gode stundene vi tross alt fikk sammen - selv om han døde så alt for tidlig.

Ønsker deg alt godt videre, og håper at tiden også for deg vil lege de vondeste følelsene slik at du fremover vil kunne tenke tilbake på de gode minnene og vite hvor heldige dere begge var for alt det gode dere fikk oppleve sammen.

Mvh

Takk for det, Goliath. Jeg føler med deg i sorgen. Ønsker også deg alt godt.

Klem fra

[Goliath]

Takk for det, Goliath. Jeg føler med deg i sorgen. Ønsker også deg alt godt.

Klem fra

Takk skal du ha.

Og ikke vær redd for å dele litt mer av følelsene dine med samboeren din. Jeg er sikker på at han bare ville satt pris på å få være der for deg når du trenger det.

Klem tilbake fra

[nurel]

Jeg vil bare si at jeg føler veldig med deg. Det er utrolig vondt å være der du er nå. Kanskje den tøffeste tiden etter at en som står deg nær har dødd.

Sorgen kommer aldri til å bli borte, men den endrer karakter, og blir til å leve med...

Det er fem år og fem måneder siden jeg mistet min bror og beste venn, og savnet er sterkt og klart fremdeles. Men det dominerer ikke livet mitt, og de gode minnene er sterkere enn sorgen og angsten som var i fokus da bortgangen hans var nærmere i tid.

Trøsteklem til deg og til dere andre som sliter med stor sorg i disse dager.

[Gjest Geddo]

Først og fremst - kondolerer! Du har min dypeste medfølelse! Når døden kommer slik, helt uventet - skal man i tillegg til sorgen, takle SJOKKET!

Du må ikke bebreide deg selv, det var nok ingenting du kunne ha gjort. Det at du ikke fikk være tilstede og holde rundt ham, vet jeg må være vondt.

I den tiden vi var på sykehuset, hadde jeg ikke ro i sjelen når jeg ikke var inne hos henne. Jeg visste jo at hun kunne forsvinne mens jeg var på toalettet for den saks skyld! Heldigvis VAR jeg der da hun døde - men det var "flaks!"

Husk at hvem som helst kan dø når som helst - og vi kan umulig være sammen med et menneske hvert sekund av døgnet. Antakelig rakk ikke din far å være redd så lenge, det skjedde forhåpentlig fort!

Og i følge mennesker som har vært nær døden (som jeg snakker om i et innlegg til 'en annen datter' lenger nede i tråden), er døden god.

Din far vet nok hvor glad du er i ham - og han vil at du skal ha det godt!

Kanskje det finnes en sorggruppe du kan gå til, hvor du bor? Dette vet de sikkert på sykehuset. Du har sikkert mange tanker og følelser du må få bearbeide, og da er det bare èn ting å gjøre; snakke sammen med noen som vet hvordan du har det!

Jeg sender deg en mail senere.

Inntil videre; varme tanker og klem til deg.

Hei, meg igjen....

Vil bare si at det hjelper å snakke med mannen min og venner om det som har skjedd.'

Merker at jeg har stort behov for å snakke.

Kondolerer til deg og, tusen takk for fine og oppmuntrende ord- det er tøft, men vi får begge håpe at det veldig vonde svinner med tiden og at vi kan se på de koselige hendelsene og ta vare på gode minner.....

God klem til deg

[mariaflyfly]

Kondolerer. Føler med deg og skjønner hvordan du har det. Mista moren min sjøl for 8 år siden (herregud, er det virkelig så lenge siden???)

Våg å gråte alle de tårene du måtte trenge. Ikke steng alt inne.

Savnet blir bedre med tiden, selv om du aldri blir helt kvitt det. Du venner deg sikkert aldri til tanken om at moen din er borte, men du lærer deg å leve med det. Det går fortsatt nesten ikke en dag uten at jeg tenker på mamma.

*Klem* hvis du vil ha. )

[Gjest datteren]

Kondolerer. Føler med deg og skjønner hvordan du har det. Mista moren min sjøl for 8 år siden (herregud, er det virkelig så lenge siden???)

Våg å gråte alle de tårene du måtte trenge. Ikke steng alt inne.

Savnet blir bedre med tiden, selv om du aldri blir helt kvitt det. Du venner deg sikkert aldri til tanken om at moen din er borte, men du lærer deg å leve med det. Det går fortsatt nesten ikke en dag uten at jeg tenker på mamma.

*Klem* hvis du vil ha. )

Klart jeg vil ha klem!

Takk for omtanken, mariaflyfly.

Godt å høre at tiden ikke visker ut minnene, for jeg vil for all del ikke glemme den fantastiske mammaen min!

Siden hun døde, har jeg lagt merke til hvor mange fakter jeg har etter henne (ansiktsuttrykk, bevegelser, tankegang, hva jeg sier...) - og da smiler jeg for meg selv. Hun er jo tross alt en del av meg, og vil alltid være det

Sånn er det kanskje med deg også?

Klem til deg og!