Utbrendthet?

[pekkan]

Jeg jobber i en utsatt og krevende bransje hvorav mange av mine kollegaer "bikker" under for presset og blir sykemeldt.

Det samme skjedde med meg i fjor. Jeg møtte veggen og var sykemeldt i en mnd. KOm meg på bena igjen.

Men i dag sitter jeg her og måtte bare gå hjem fra jobben. Gråter hele tiden og har mest lyst til å aldri dra tilbake dit!

Hvor henvender man seg for å snakke om dette temaet? Jeg ønsker å få råd om hva jeg kan/bør gjøre.

Er det snakk om å "ta seg sammen" og jobbe videre, eller bør jeg ta andre forholdsregler?

Takk for svar!

[Gjest ChrissyC]

Hei Pekkan!

Jeg jobber også i spesiell bransje med mye daglig stress. Jeg ble sykemeldt i 2000, fordi jeg kom til legen med mavesår mistanker. Hun fant fort ut at det var stresset som gjorde at jeg kastet opp om morgenenen. Etter 4 ukers sykemelding (kalt stressreaksjon) kom jeg meg tilbake på jobb. Og jeg tok det litt lett for å begynne med. Positivt med legen min var at jeg ble sendt til psykolog og ikke gitt SSRI. Snakke om sine problemer hjalp vel meg såpass mye, at jeg forsto hvorfor man reagerte slikt man gjorde på stressen. Og selvfølgelig var nøkkelen i barndommen. For mitt vedkommende hadde jeg for høye forventninger av meg selv takket være ambisiøse foreldre og lav kritikk terskel på grunn av lav selvbilde...Deretter tok jeg en annen vinkling til problemene og begynte med meditasjon. Dette var virkelig til hjelp og jeg har vunnet tilbake balansen i livet mitt igjen uten legemidler. Mye stress på jobb forårsaket mye stress også på hjemmebanen. Og alt så ut som endeløs slit den dagen. Nå håper jeg at livet mitt fortsetter bare oppover og håpentligvis har jeg lært mer av dette.

Hilsen en ex-utbrendt 33 årig kvinne

[pekkan]

Hei Pekkan!

Jeg jobber også i spesiell bransje med mye daglig stress. Jeg ble sykemeldt i 2000, fordi jeg kom til legen med mavesår mistanker. Hun fant fort ut at det var stresset som gjorde at jeg kastet opp om morgenenen. Etter 4 ukers sykemelding (kalt stressreaksjon) kom jeg meg tilbake på jobb. Og jeg tok det litt lett for å begynne med. Positivt med legen min var at jeg ble sendt til psykolog og ikke gitt SSRI. Snakke om sine problemer hjalp vel meg såpass mye, at jeg forsto hvorfor man reagerte slikt man gjorde på stressen. Og selvfølgelig var nøkkelen i barndommen. For mitt vedkommende hadde jeg for høye forventninger av meg selv takket være ambisiøse foreldre og lav kritikk terskel på grunn av lav selvbilde...Deretter tok jeg en annen vinkling til problemene og begynte med meditasjon. Dette var virkelig til hjelp og jeg har vunnet tilbake balansen i livet mitt igjen uten legemidler. Mye stress på jobb forårsaket mye stress også på hjemmebanen. Og alt så ut som endeløs slit den dagen. Nå håper jeg at livet mitt fortsetter bare oppover og håpentligvis har jeg lært mer av dette.

Hilsen en ex-utbrendt 33 årig kvinne

Hei ChrissyC!

Dette hørtes jo veldig logisk ut!

Mitt problem er at jeg klarer ikke å forklare for meg selv eller for mine omgivelser hva det er som fororsaker denne reaksjonen hos meg.

Det hadde vært så mye lettere å kunne si "Jeg har brukket et ben". MEn for utenforstående har jeg ikke hatt spesielt mye stress i det siste - men det har noe med hvordan jeg takler det.

Jeg kunne ønske at en fagperson kunne analysere mitt reaksjonsmønster og fortelle meg hva og hvorfor....

Er jo eller en meget glad og utadvendt person med tilsynelatende overskudd til det meste.

Og sånn vil jeg gjerne fortsette å møte hverdagen.

Hva slags lege gikk du til og hvordan artet ditt besøk hos pykolog seg? Tok det lang tid?

Er spent på svar...

Klem fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Utbrenthet" er depresjon inntil det motsatte er bevist.

Du bør oppsøke legen din for en utredning.

[Gjest ChrissyC]

Hei ChrissyC!

Dette hørtes jo veldig logisk ut!

Mitt problem er at jeg klarer ikke å forklare for meg selv eller for mine omgivelser hva det er som fororsaker denne reaksjonen hos meg.

Det hadde vært så mye lettere å kunne si "Jeg har brukket et ben". MEn for utenforstående har jeg ikke hatt spesielt mye stress i det siste - men det har noe med hvordan jeg takler det.

Jeg kunne ønske at en fagperson kunne analysere mitt reaksjonsmønster og fortelle meg hva og hvorfor....

Er jo eller en meget glad og utadvendt person med tilsynelatende overskudd til det meste.

Og sånn vil jeg gjerne fortsette å møte hverdagen.

Hva slags lege gikk du til og hvordan artet ditt besøk hos pykolog seg? Tok det lang tid?

Er spent på svar...

Klem fra

Hei pekkan!

Beklager sen svar tilbake. Jeg gikk til allmennlegen fordi jeg over lengre tid kastet opp om morgenen og grudde meg for å gå til jobb. Jeg lurte på begynnende magesår el.l. Jeg hadde jobbet da over lengre tid med prosjekt som man aldri kunne mestre enten i tid eller i omfang. Samt at det var alltid bare negative tilbake-meldinger. Plutselig etter en større arbeidsøkt sa det bare stopp, selv om akkurat da var det roligere periode. Jeg følte meg bare nedenfor og syk. Legen min sykemeldte meg med beskjeden å dra til psykologen snarest. Hun sa da også at hun ikke tror at dette er depresjon men heller type post-stress reaksjon etter skilsmissen. Det tok nok 5 møter hos psykolog før jeg følte at jeg så helheten i relasjonen mellom oss. For de første gangene følte jeg meg litt sær fordi vi gikk tilbake bestandig til barndommen min. Og svaret ligget faktisk mange alskens år tilbake i tiden. Hvis du går til psykolog, prøv å være åpen og du oppdager at du ser ting med nytt lys. Det hjelper å ordlegge tanker. Det kan være tiden for å lære å verdsette seg selv og sine omgivelser på nytt. Og vet du hva, nå har jeg lært om også hva er viktig og mindre viktig i livet. Og livet er for kort for å bekymre oss så mye. Det lønner faktisk av og til hoppe av karusellen for å få tid for å reflektere over hvem du er, hva du vil og hvor går du, tror jeg. Det viser utrolig styrke å kunne takle en slik situasjon hvor tilværelsen virker å ha mindre mening. Jeg vet at du klarer det bra, fordi du kan snakke om det...

Masse varme hilsner fra ChrissyC.

[pekkan]

Hei pekkan!

Beklager sen svar tilbake. Jeg gikk til allmennlegen fordi jeg over lengre tid kastet opp om morgenen og grudde meg for å gå til jobb. Jeg lurte på begynnende magesår el.l. Jeg hadde jobbet da over lengre tid med prosjekt som man aldri kunne mestre enten i tid eller i omfang. Samt at det var alltid bare negative tilbake-meldinger. Plutselig etter en større arbeidsøkt sa det bare stopp, selv om akkurat da var det roligere periode. Jeg følte meg bare nedenfor og syk. Legen min sykemeldte meg med beskjeden å dra til psykologen snarest. Hun sa da også at hun ikke tror at dette er depresjon men heller type post-stress reaksjon etter skilsmissen. Det tok nok 5 møter hos psykolog før jeg følte at jeg så helheten i relasjonen mellom oss. For de første gangene følte jeg meg litt sær fordi vi gikk tilbake bestandig til barndommen min. Og svaret ligget faktisk mange alskens år tilbake i tiden. Hvis du går til psykolog, prøv å være åpen og du oppdager at du ser ting med nytt lys. Det hjelper å ordlegge tanker. Det kan være tiden for å lære å verdsette seg selv og sine omgivelser på nytt. Og vet du hva, nå har jeg lært om også hva er viktig og mindre viktig i livet. Og livet er for kort for å bekymre oss så mye. Det lønner faktisk av og til hoppe av karusellen for å få tid for å reflektere over hvem du er, hva du vil og hvor går du, tror jeg. Det viser utrolig styrke å kunne takle en slik situasjon hvor tilværelsen virker å ha mindre mening. Jeg vet at du klarer det bra, fordi du kan snakke om det...

Masse varme hilsner fra ChrissyC.

Tusen takk for langt svar ChrissyC!

Godt å høre at du har kommet deg så bra videre!

Jeg føler meg bedre nå, har fått slappet av en periode og bearbeider stresset mitt på en sunnere måte nå tror jeg.

Så jeg er optimistisk. Men som du sier det viktigste er egentlig å se på hva det er som er verdt noe her i livet. Jobben er vel og bra, men ikke så viktig at det skal gå utover alt annet. Det merker jeg nå som jeg har mulighet til å stoppe opp litt. Det gjør at jeg faktisk får det bedre hjemme!

ha en fortsatt strålende dag!

Klem fra

[pekkan]

Hei pekkan!

Beklager sen svar tilbake. Jeg gikk til allmennlegen fordi jeg over lengre tid kastet opp om morgenen og grudde meg for å gå til jobb. Jeg lurte på begynnende magesår el.l. Jeg hadde jobbet da over lengre tid med prosjekt som man aldri kunne mestre enten i tid eller i omfang. Samt at det var alltid bare negative tilbake-meldinger. Plutselig etter en større arbeidsøkt sa det bare stopp, selv om akkurat da var det roligere periode. Jeg følte meg bare nedenfor og syk. Legen min sykemeldte meg med beskjeden å dra til psykologen snarest. Hun sa da også at hun ikke tror at dette er depresjon men heller type post-stress reaksjon etter skilsmissen. Det tok nok 5 møter hos psykolog før jeg følte at jeg så helheten i relasjonen mellom oss. For de første gangene følte jeg meg litt sær fordi vi gikk tilbake bestandig til barndommen min. Og svaret ligget faktisk mange alskens år tilbake i tiden. Hvis du går til psykolog, prøv å være åpen og du oppdager at du ser ting med nytt lys. Det hjelper å ordlegge tanker. Det kan være tiden for å lære å verdsette seg selv og sine omgivelser på nytt. Og vet du hva, nå har jeg lært om også hva er viktig og mindre viktig i livet. Og livet er for kort for å bekymre oss så mye. Det lønner faktisk av og til hoppe av karusellen for å få tid for å reflektere over hvem du er, hva du vil og hvor går du, tror jeg. Det viser utrolig styrke å kunne takle en slik situasjon hvor tilværelsen virker å ha mindre mening. Jeg vet at du klarer det bra, fordi du kan snakke om det...

Masse varme hilsner fra ChrissyC.

Tusen takk for langt svar ChrissyC!

Godt å høre at du har kommet deg så bra videre!

Jeg føler meg bedre nå, har fått slappet av en periode og bearbeider stresset mitt på en sunnere måte nå tror jeg.

Så jeg er optimistisk. Men som du sier det viktigste er egentlig å se på hva det er som er verdt noe her i livet. Jobben er vel og bra, men ikke så viktig at det skal gå utover alt annet. Det merker jeg nå som jeg har mulighet til å stoppe opp litt. Det gjør at jeg faktisk får det bedre hjemme!

ha en fortsatt strålende dag!

Klem fra