Lettvinte alvorlige diagnoser.

[magnild]

Som lærer har jeg vært vitne til at ungdom med problemer blir tildelt meget alvorlige diagnoser av psykologer og personale innenfor barnevernet (!?) alt for snart etter at hjelpeapparatet har kommet i kontakt med ungdommene. (har bla opplevd at barnevernskurator diagnostiserte elev som paranoid. Vi lærerne mente elevens oppførsel ikke var unaturlig situasjonen tatt i betraktning, men "diagnosen" bleført inn i sakspapirene).

Det kan virke som om enkelte fagpersoner øker betydningen av sitt eget arbeid med å "gi" pasientene sine alvorlige diagnoser.

Med tanke på at den som får en stigmatiserende merkelapp skal leve med denne i mange år framover, og vi ikke kan vite hvem som kan få tak i opplysningen og bruke den, synes jeg fagpersoner bør bruke mer tid og være mer sikker enn hva jeg har vært vitne til, før diagnsoe stilles.

Hvorfor må et alvorlig ungdomsproblem alltid få navn i form av en sykdom? Kan ungdommene virkelig ikke få hjelp uten at en sydkomsdiagnose er stilt, når problemet er stort nok?

[Gjest bare en]

Reglene er slik at hvis man skal få langvarig behandling (over flere måneder) så MÅ det stilles en diagnose.

[Gjest tod]

Du tar opp en viktig problemstilling. Dagens psykiatri er svært individ- og sykdomsorientert (den medisinske modellen) - og langt fra det mer systemkritiske paradigmet som var framtredende på sekstitallet (hvor en i større grad så på samspillet mellom individ og omgivelser).

I tillegg til at grunnlaget for å stille en diagnose i seg selv kan virke spinkelt, er det også problematisk at diagnoser ikke er gitte størrelser, men mer eller mindre anvendbare konstruksjoner (i form av mer eller mindre vilkårlige grupperinger av symptomer). Alt for mange behandlere har et naivt eller manglende perspektiv på dette.

Å diagnostisere barn byr på tilleggsproblemer, fordi det er vanskeligere å skille mellom normalt og abnormalt, og fordi det for voksne ofte kan være vanskelig å få tilgang til deres verden. Det skal ikke underslås at det for en del voksne kan være en (forklarende) lettelse å få en diagnose - men for barn er nok opplevelsen ofte negativ.

Likevel kan diagnoser ha en funksjon - og en brettigelse: det er viktig å kunne identifisere f.eks. en dyp depresjon hos et barn for å kunne behandle denne adekvat. Men andre ganger ser man at diagnoser i mye større grad reflekterer normer i samfunnet: i USA (og for alt jeg veit også i Norge) har man diagnosen conduct disorder - som er en sykeliggjøring av ulike former for problemadferd (f.eks. brudd på skolereglement, kriminalitet, rusbruk). Man må antagelig være psykiater for ikke å se det betenkelige i en slik tendens.

Den medisinske, individorienterte dreiningen i dagens psykiatri har ført faget ut i en dyp krise. Den hermeneutiske tilnærmingen, med en tolkende kontekstualiserende holdning, synes (mer eller mindre) glemt, og har blitt erstatta med en naiv psykiatri kjennetegna av banal manualisering. Det er betegnende at denne tendensen i liten grad oppfattes som problematisk innafor psykiatrien - mens den ofte er slående for de som betrakter den fra utsida, slik du viser med ditt innlegg.

[PieLill]

Jeg tror du tar opp et betydelig problem. (Som jeg selv har meget begrenset kjennskap til.)

Hva med å ta dette til Mental Helse / Rådet for Psykisk helse? Hva med en gjennomarbeidet artikkel i et fagtidsskrift?

Det forundrer meg både i skoleverk og helsevesen at det er diagnose og ikke grad av problem / funksjonsnedsettelse som avgjør støttetiltak / behandling.

I skolen er det ikke nok å konstatere at ungen er 10 år og kan ikke lese. Man må ha en diagnose for hvorfor barnet ikke kan lese for å sette inn ekstra midler. Skal du ha rett til å få dekket fysioterapi er det heller ikke nok å ha vondt i hele kroppen. Du må få den riktige diagnosen.

Jeg tror lovmakernes intensjon var å gjøre systemet enkelt og oversiktlig, og hindre utsklidninger. Det vi nå ser, i hvert fall innenfor skoleverket, er en utsklidning av diagnoser i stedet.

I fysioterapien betyr det at mennesker ikke har råd til behandling som kunne gi dem større arbeidsevne og livskvalitet.

Det er leger og psykologer som har rett til å sette diagnoser. Det nærmer seg kvakksalveri om kreti og pleti skal begynne med det. Dessuten finnes det generelle sekkdiagnoser innenfor psykiatrien. Hvorfor ikke benytte disse?

[Gjest arnehepp - diagnose exploiter!]

jeg "fikk" adhd lignende symptomer på BUP, tror det var i 10. klasse. da hadde jeg klart å dempe min verste oppførsel selv.

Jeg ble veldig glad når jeg fikk det brevet, endelig noe lissom, endelig noe galt med meg. og jeg har brukt det mye, til lærere ol. for å forklare hvorfor jeg gjør visse ting og ikke er istand til visse ting.

men det må være helt grusomt å få en diagnose brukt mot seg...

[Bugge1365380662]

Jeg tror du tar opp et betydelig problem. (Som jeg selv har meget begrenset kjennskap til.)

Hva med å ta dette til Mental Helse / Rådet for Psykisk helse? Hva med en gjennomarbeidet artikkel i et fagtidsskrift?

Det forundrer meg både i skoleverk og helsevesen at det er diagnose og ikke grad av problem / funksjonsnedsettelse som avgjør støttetiltak / behandling.

I skolen er det ikke nok å konstatere at ungen er 10 år og kan ikke lese. Man må ha en diagnose for hvorfor barnet ikke kan lese for å sette inn ekstra midler. Skal du ha rett til å få dekket fysioterapi er det heller ikke nok å ha vondt i hele kroppen. Du må få den riktige diagnosen.

Jeg tror lovmakernes intensjon var å gjøre systemet enkelt og oversiktlig, og hindre utsklidninger. Det vi nå ser, i hvert fall innenfor skoleverket, er en utsklidning av diagnoser i stedet.

I fysioterapien betyr det at mennesker ikke har råd til behandling som kunne gi dem større arbeidsevne og livskvalitet.

Det er leger og psykologer som har rett til å sette diagnoser. Det nærmer seg kvakksalveri om kreti og pleti skal begynne med det. Dessuten finnes det generelle sekkdiagnoser innenfor psykiatrien. Hvorfor ikke benytte disse?

Som utdannet allmennlærer, og forhåpentligvis spesialpedagog om noen år, er dette et emne som også opptar meg.Et av problemene er den store ressursmangelen,som gjør at PPT og psykologer der kommer i en umulig situasjon ofte i forhold til å gjøre en god jobb.Har opplevd at etter lang tids purring og fortvilelse over en elev med store vansker på mange områder, ble resultatet 3 timers opservasjon bak i klasserommet av en psykolog, hvorpå det ble grunnlaget for å si at her er det ingen problemer. Vanskelig å forstå hvordan man som psykolog kan leve med en slik arbeidssituasjon,for de simpelthen må jo vite at man trenger tid,og masse tid ,for å kunne uttrykke seg meningsfylt om en elev.

Problemet i skolen i dag er jo at mange av elevene lever under vanskelige kår. For lite voksenkontakt,skilsmissesituasjoner,mye stress m.mer. Fører til masse aggresjon,dårlig konsentrasjon,lærevansker m.mer.og på toppen av det hele kanskje en feil diagnose på noe som er symptomer på en vanskelig livssituasjon. Selvfølgelig kan en diagnose også være en stor lettelse,og trenger ikke føre til en større stigmatisering enn den som allerede er (eks.AD/HD) Noen barn kan etterhvert miste en bør av skam over å være så slem og vanskelig.I utgangspunktet synes jeg diagnoser bør ha mer preg av å være arbeidshypoteser,åpne for nye vurderinger hvis det viser seg å være mer rett.

Dette gjelder også for voksne.

Som tenåring var jeg mye plaget med angst og panikkangst,og gjett om det har vært brukt mot meg. Og de som har gjort det mest er leger. Jeg er overbevist om at jeg kunne bukket under av kreft uten at primærlegen min så noe annet enn det faktum at jeg hadde hatt angsti tenårene.

Heldigvis finnes det noen psykiatere son er glad i sekkdiagnoser, og som gladelig bruker dem mye.Slik er min.han er ikke spesielt opptatt av diagnoser,men av helheten av mitt liv,av symptomer (som tod skriver har han en til de grader tolkende kontekstualiserende holdning,og bruker mye av sin ekstremt godt utviklete empatiske evne.) Dette er et godt grunnlag for god medisinering. Selv er jeg puttet i den store Blandet angst og depresjonslidelse-kategorien.Angsten er generalisert.Greit nok.Det viktigste er at han ser mitt liv, og jeg ser mitt liv.(lurer av og til på hva andre psykiatere med en annen tilnærming hadde gitt meg av diagnoser eller personlighetsforstyrrelser...)

Håper inderlig det finnes flere enn de to psykiaterene jeg har møtt som er slik.jaja. Her er det mange problemer som ikke løser seg med det første.

[PieLill]

Som utdannet allmennlærer, og forhåpentligvis spesialpedagog om noen år, er dette et emne som også opptar meg.Et av problemene er den store ressursmangelen,som gjør at PPT og psykologer der kommer i en umulig situasjon ofte i forhold til å gjøre en god jobb.Har opplevd at etter lang tids purring og fortvilelse over en elev med store vansker på mange områder, ble resultatet 3 timers opservasjon bak i klasserommet av en psykolog, hvorpå det ble grunnlaget for å si at her er det ingen problemer. Vanskelig å forstå hvordan man som psykolog kan leve med en slik arbeidssituasjon,for de simpelthen må jo vite at man trenger tid,og masse tid ,for å kunne uttrykke seg meningsfylt om en elev.

Problemet i skolen i dag er jo at mange av elevene lever under vanskelige kår. For lite voksenkontakt,skilsmissesituasjoner,mye stress m.mer. Fører til masse aggresjon,dårlig konsentrasjon,lærevansker m.mer.og på toppen av det hele kanskje en feil diagnose på noe som er symptomer på en vanskelig livssituasjon. Selvfølgelig kan en diagnose også være en stor lettelse,og trenger ikke føre til en større stigmatisering enn den som allerede er (eks.AD/HD) Noen barn kan etterhvert miste en bør av skam over å være så slem og vanskelig.I utgangspunktet synes jeg diagnoser bør ha mer preg av å være arbeidshypoteser,åpne for nye vurderinger hvis det viser seg å være mer rett.

Dette gjelder også for voksne.

Som tenåring var jeg mye plaget med angst og panikkangst,og gjett om det har vært brukt mot meg. Og de som har gjort det mest er leger. Jeg er overbevist om at jeg kunne bukket under av kreft uten at primærlegen min så noe annet enn det faktum at jeg hadde hatt angsti tenårene.

Heldigvis finnes det noen psykiatere son er glad i sekkdiagnoser, og som gladelig bruker dem mye.Slik er min.han er ikke spesielt opptatt av diagnoser,men av helheten av mitt liv,av symptomer (som tod skriver har han en til de grader tolkende kontekstualiserende holdning,og bruker mye av sin ekstremt godt utviklete empatiske evne.) Dette er et godt grunnlag for god medisinering. Selv er jeg puttet i den store Blandet angst og depresjonslidelse-kategorien.Angsten er generalisert.Greit nok.Det viktigste er at han ser mitt liv, og jeg ser mitt liv.(lurer av og til på hva andre psykiatere med en annen tilnærming hadde gitt meg av diagnoser eller personlighetsforstyrrelser...)

Håper inderlig det finnes flere enn de to psykiaterene jeg har møtt som er slik.jaja. Her er det mange problemer som ikke løser seg med det første.

Noe av det jeg lurer veldig mye på er hvorfor man i det hele tatt trenger at en psykolog kommer å observerer ungen i tre timer for å prøve og finne ut det læreren har sett i tre år. Jeg lurer også på hvordan disse tre tilfeldig valgte timene kan gi grunnlag for å si at læreren har missforstått i tre år.

Ville det ikke være bedre at man la mer vekt på lærerens observasjoner. Gav lærerne, foreldrene og andre involverte gode redskaper til å rapportere sine observasjoner. Så kunne spesialistene bruke mer tid på å finne gode løsninger.

Enkelte ting trenger man ikke være ekspert for å forstå. Og andre ting må man være ekspert for å ikke forstå.

mvh

[Bugge1365380662]

Noe av det jeg lurer veldig mye på er hvorfor man i det hele tatt trenger at en psykolog kommer å observerer ungen i tre timer for å prøve og finne ut det læreren har sett i tre år. Jeg lurer også på hvordan disse tre tilfeldig valgte timene kan gi grunnlag for å si at læreren har missforstått i tre år.

Ville det ikke være bedre at man la mer vekt på lærerens observasjoner. Gav lærerne, foreldrene og andre involverte gode redskaper til å rapportere sine observasjoner. Så kunne spesialistene bruke mer tid på å finne gode løsninger.

Enkelte ting trenger man ikke være ekspert for å forstå. Og andre ting må man være ekspert for å ikke forstå.

mvh

Akkurat det lurte vi også på,men vi var "bare" lærere,mens det skal en psykolog til fra PPT for å vurdere om det trengtes mer ressurser.Så læreren som hadde hatt eleven i noen år ble "overprøvd" av 3 lusne timer.Unnskyld bitterheten. Idiotisk system.Håper det fungerer bra i mange andre tilfeller,men....

En annen ting som jeg også synes er idiotisk er at manuellterapeuten minmed 6årig utdannelse,og som har fulgt bekkenplagene mine i flere år og over 100 behandlingstimer ikke kan få stille diagnosen kronisk bekkenleddsyndrom.Da måtte jeg opp til en fysikalsk medisiner som undersøkte meg i 5 min,og så på det som var skrevet av min behandler før diagnosen var satt.Kvalitetssikring på høyt plan?

[PieLill]

Akkurat det lurte vi også på,men vi var "bare" lærere,mens det skal en psykolog til fra PPT for å vurdere om det trengtes mer ressurser.Så læreren som hadde hatt eleven i noen år ble "overprøvd" av 3 lusne timer.Unnskyld bitterheten. Idiotisk system.Håper det fungerer bra i mange andre tilfeller,men....

En annen ting som jeg også synes er idiotisk er at manuellterapeuten minmed 6årig utdannelse,og som har fulgt bekkenplagene mine i flere år og over 100 behandlingstimer ikke kan få stille diagnosen kronisk bekkenleddsyndrom.Da måtte jeg opp til en fysikalsk medisiner som undersøkte meg i 5 min,og så på det som var skrevet av min behandler før diagnosen var satt.Kvalitetssikring på høyt plan?

Kvalitet. Jepp!

Hvis det er til noen trøst er det mange leger og spesialister som river seg like mye i håret som oss.

Visste du forresten at om du går til optikeren. Og optikeren ser at du har grå stær eller noe annet som må behandles av øyelege må h*n sende henvisning til de fastlege som har mindre utstyr og ofte minder erfaring til å sjekke dette. Så må fastlegen henvise deg til øyelege. Hvis øyelegen da finner ut at h*n trenger å sjekke øynene dine hvert år, må du hver gang han en ny henvisning fra fastlegen.

Hvis øyelegen for eksempel ser at du har så tunge øyelokk at det bør opereres, må du gå tilbake til fastelegen. Du gjettet riktig; fastlegen må skrive en ny henvisning tilbake til den samme øyelegen slik at øyelegen skal få refusjon for å operere øyelokkene.

Enklere kan det vel ikke bli?

;-)

[Dagstojevsky]

Er litt enig med trådstarter her.. Jeg fikk diagnosen Schizophrenia nesten med engang jeg var i kontakt med psykiateren.. Jeg vet ikke sikkert om det var fordi det var så lett å SE - og om det rett og slett er korrekt... Jeg nærmer meg vel en innsikt i mine problemer NÅ.. Men tvilen jeg har hatt i om diagnosen var korrekt er ikke helt borte... Min mening: Psykose, JA, Schz. TJA.. (siden jeg tilsynelatende aldri har hatt hallusinasjoner..)

[Bugge1365380662]

Kvalitet. Jepp!

Hvis det er til noen trøst er det mange leger og spesialister som river seg like mye i håret som oss.

Visste du forresten at om du går til optikeren. Og optikeren ser at du har grå stær eller noe annet som må behandles av øyelege må h*n sende henvisning til de fastlege som har mindre utstyr og ofte minder erfaring til å sjekke dette. Så må fastlegen henvise deg til øyelege. Hvis øyelegen da finner ut at h*n trenger å sjekke øynene dine hvert år, må du hver gang han en ny henvisning fra fastlegen.

Hvis øyelegen for eksempel ser at du har så tunge øyelokk at det bør opereres, må du gå tilbake til fastelegen. Du gjettet riktig; fastlegen må skrive en ny henvisning tilbake til den samme øyelegen slik at øyelegen skal få refusjon for å operere øyelokkene.

Enklere kan det vel ikke bli?

;-)

Er det rart at det er ventelister? At folk ikke kan følges skikkelig opp? Vet om en meget dyktig psykiater som en gang i tiden var sjefsoverlege på et psykiatrisk sykehus. Ble ganske fort lei av å holde styr på penneforbruket og toalettruller. Rakk å snakke med noen ytterst få pasienter i uka.Vel, det var ikke akkurat det han hadde utdannet seg for. Den "gode"organiseringen av ressurser tar ingen grenser i systemet i dag...