deprimert far

[Gjest linnm24]

For 2 mnd siden mistet jeg min kjære mor. Hun hadde da slitt med M.S i 24 år. Men det var jo ikke akkuratt grunnen til at hun døde, men sykdommen har jo gjort kroppen hennes svak. Men uansett, jeg og mine to eldre søstre har kommet oss et steg videre i og med at vi alle har barn og menn. "Life Goes On" selv om det til tider er utrolig vanskelig og ufattelig at vi må fortsette uten mor. Problemet er min far! Han var veldig flink til å begynne med, gråt og pratet om sine følelser, og vi syntes at han klarte seg passe bra. Men i dag fikk jeg vite av min søster at det ikke var så bra som han uttrykker seg. Han har da sakt til henne (min søster) at der ikke var noe som var kjekt lengre. Vi er flinke til å besøke ham, og vi ber ham til middag i ukene og helgene og han stiller som regel opp, men sier nei hvis han ikke vil. Og vi føler at vi har kost oss kjempe, vi gråter, ler og ser film og det ser ut til at far og har det kjekt. Men han har da sakt til min søster at det ikke er så kjekt. Han later som han koser seg, men at det ikke "stikker så jypt". Han syntes ikke at det er kjekt å få besøk, eller å dra på besøk, hobbyen han driver med er ikke kjekk lengre (noe jeg ikke forstår, for jeg har sett ham når han er på trening, og det ser jo ut som han storkoser seg, ler og skrøner) Og han trives heller ikke på jobb lengre.Han klarer ikke å bestemme seg for noe. Han vil, og plutselig vil han ikke. Hva kan vi gjøre for ham?? Han er ikke akkuratt den mest åpne personen, og mottoet hans er "alt ordner seg, det går over denne gangen og" Men jeg tror ikke dette ordner seg uten hjelp! Kan jeg få noen tips om hvordan jeg skal gå frem?? For jeg tørr ikke bare si til ham at du er deprimert, se til å få deg hjelp. Jeg vil ikke miste far min også nå......

[Kizza1365380506]

Kjære Linnm24. Kondolerer. For en vanskelig tid for dere.

To måneder er ikke lenge. Jeg synes det høres helt naturlig ut at han reagerer slik. Det at man mister evnen til å glede seg over ting når den man har levd med i så mange år er borte er vanlig. Min mor mistet også livsgnisten når hun mistet min far. Livet mister sin mening når man ikke kan dele dagligdagse ting med sin ektefelle. Barna er selvfølgelig viktige men det blir liksom på en annen måte. Det at han ser ut som han koser seg på trening kan like gjerne være påtatt for å slippe spørsmål. Det kan være han har det kjekt men får dårlig samvittighet for det i etterkant.

Din far har nok fått en depresjon. Kanskje han burde fått hjelp i form av samtaler med psykolog eller medisiner. Sover han om nettene? Det er jo også viktig.

Har dere noen mulighet for å få ham til å oppsøke lege, eller avviser han det som unødvendigheter fordi han takler hverdagen? Menn har jo en tendens til å ville løse problemene selv. Det eneste jeg kan råde deg til er å snakke med ham og kanskje overtale ham til å oppsøke lege.

Men kanskje NHD har andre råd.

Mvh

[Bugge1365380662]

Hvis det ikke er veldig fremmed for ham,så har kirken på stedet kanskje et tilbud til sørgende.Og de er ofte vel så flinke som andre til å møte mennesker i sorg.Hva med en samtale med presten eller en diakon hvis de har det. Kanskje finnes det sørgegrupper for folk i liknende situasjoner også.Sorg er en naturlig del av livet,og i de fleste tilfeller blir den nok ikke psykelig.Men det kan være godt med litt ekstra støtte.

Vennlig hilsen bugge

[frosken]

2 måneder er svært kort tid i en slik sammenheng... Gi ham tid til å finne tilbake sin livsglede.

Det er ingen motsetning mellom at han tilsynelatende trives med å gjøre ulike ting og det at han dypest sett sliter med å oppleve gleden ved livet.