EGO-barn / manipulering / psykisk misbruk

[spørsmålsthomas]

Kjære forumgruppe. Av ren fortvilelse har må jeg nå ty til deres hjelp til å analysere følgende situasjon...

Først som sist; jeg er homofil og for et halvt år siden møtte jeg en ung mann som skulle komme til å bli min kjæreste. Grunnet hans evne til å bli kjent med andre og min overveldende kjærlighetsfølelse, ble det oss to som skulle tilbringe tid sammen døgnet rundt og hele uken. I kjølvannet av dette, er det ikke annet enn logisk at vi to påvirket hverandre i svært stor grad, både positivt og negativt.

Ganske riktig, det er det negative som er problemet. La oss kalle han Martin, for øvrig alt jeg har, like som jeg er alt han har. Han åpnet seg tidlig opp for meg og fortalte hvordan han aldri har hatt en eneste ordentlig venn. Hvordan jeg er den som er kommet aller nærest han, tidligere bekjente og foreldre inkludert. Hvordan han av en eller annen grunn ikke klarer å sosialisere seg ordentlig med andre. Jeg siterer han: "Det er noe uforklarlig inni meg som gjør at folk skyr meg, det er noe med meg som folk ikke liker". Forumgruppe, ikke gjør det samme og sky dette innlegget; jeg er *smertelig* klar over hvor melodramatisk dette kan høres ut, men jeg er altså desperat etter hjelp.

Selv har jeg aldri hatt noe problem med å knytte meg til andre mennesker. Tvert i mot; de rundt meg beskriver meg som sosial, åpen og vennlig. Noen har også hevdet naiv. Kanskje er det nettopp derfor jeg ikke reagerte som alle andre Martin har møtt før; istedet for å sky han av grunner som nedenfor skal nevnes, ble jeg snarere glad i han og interesert både i historien hans og å hjelpe han.

Spesielt empatisk og delvis ansvarlig følte jeg meg da han snakket om barndommen hans. Om hvordan han til dels ble "glemt" av sine foreldre da hans to yngre brødre ble født, hvordan hans foreldre ikke var kjent med ordentlig barneoppdragelse og tydde til fysiske avstraffelser da han gjorde noe galt, og hvordan han ble mobbet av de andre barna både på barne- og ungdomsskolen.

Om han fortjente alt dette? Ingen fortjener vel nevnte behandling. Men til en viss grad kan man jo si at Martin fremprovoserte en del av den. Hans brødre og "klassekamerater" skal han selv ha behandlet røft i lek. Sitat igjen: "Siden mine foreldre slo meg da de var sinte, lot jeg meg selv tro at det var normalt å bekjempe sinne og frustrasjon med slag og bruk av fysisk makt". Hva som kom først, hans adferd eller foreldres og jevnaldredes represalier er vanskelig å si. Videre skal han, fordi han en periode "hatet andre mennesker, som for han virket uperfekte" ha virket "egenrådig" og "selvopptatt" da han valgt å unngå å møte og snakke med dem. Nevnte årsaker, i tillegg til en enorm frustrasjon om det, for han og hans omgivelser, svært tabu-belagte emnet 'homofili', være det som har formet hans måte å oppføre seg i forhold til andre mennesker.

Følgende atferdsmønster finner jeg ikke bare helt unikt men også fullstendig paradoksalt. Tross i sin mangel på venner og bevisste ønsket om å finne dem, har Martin lagt seg til en (u)vane. Til stadighet sårer han personen han er sammen med, for noen minutter senere "å gjøre opp for det". Dette kan gjelde de mest banale ting. Martin snakket om hvordan han behandlet andreparten i det nærmeste han har hatt et vennskap (før møtet med meg) med en gutt på ungdomsskolen som hette Chris. Sitat: "Jeg visste han ikke ville gå fra meg, for Chris var en "outsider" uten venner, slik som meg. I det ene øyeblikket fortalte jeg han hvor svak og puslete han var, for i det neste å si hvor mye jeg satt pris på han. Selv om jeg rådførte meg med han, dementerte jeg Chris' forslag til fritidssysler etter skoletid systematisk. Det var alltid jeg som tok kontrollen over han og bestemte hva vi skulle finne på." Her, det mest interessante: "Jeg har skjønt i ettertid at jeg hele tiden manipulerte han og at jeg misbrukte han psykisk". Logisk nok har jeg spurt Martin hva dette ga han, og han svarte å rakke ned på mennesker for så å "bygge det opp" igjen etterpå ga han en følelse av å være "god" og "nødvendig/trengt". Martin skal også, som barn, flere ganger ha rotet til sitt alltid rydige rom, for så få gleden av å rydde det opp igjen. I følge han selv "...for å fremkalle en følelsen inni meg av godhet og harmoni". Om dette kun er en del av et et hvilket som helst barns naturlige uforklarlighet eller et berettiget bånd til hans sosiale omgang med andre mennesker kan også diskuteres.

Måten Chris fikk gjennomgå, har dessverre jeg også fått kjenne på kroppen og dét på innsiden av den. Tidlig i forholdet sa Martin ting som han viste det motsatte av. Uklart? I det ene øyeblikket fortalte han meg hvor glad han var i meg, i det neste unngikk han kroppskontakt. Aldri ville han iverksette noen av mine forslag, han valgte alltid mine bort til fordel for et av sine egne. Etter igjen å ha bekjent til meg hvor mye han satt pris på meg, påpekte han estetiske feil ved kroppen min og svake punkter ved min intelligens. Han satt oss i båser; hvor han nesten utelukkende plasserte seg selv i den positive (attraktiv/mindre attraktiv, intelligent/mindre intelligent, ren/mindre hygienisk). I situasjoner hvor jeg selv følte jeg hadde rett til å bli rost, fikk jeg ingenting. I sosiale situasjoner brukte han meg som et redskap til å vise alle andre hvilken "god person" han selv var.

Da hans måte å agere med andre mennesker plutselig skulle vende mot meg, skjedde det veldig smygende. Da Martin gjorde noe som for meg virket helt urettferdig og uventet, trodde jeg det var noe jeg hadde sagt eller gjort som hadde utløst det. Da han påpekte sider ved utseendet mitt, tok jeg det til meg som fakta vel vitende det om at smak og behag varierer fra person til person. Da Martin nærmest konstaterte at jeg var svakere enn han i det studiet vi begge følger, tok jeg også det som en urokkelig sannhet. Likesom den gangen jeg ble beskyldt for å kle meg mindre pent og for å til tider oppføre meg vulgært.

Alt dette var atributter med hvilke jeg aldri noen gang hadde sett meg selv. Likevel lot jeg han fortsette. Jeg tenkte med meg selv at "alle forhold går opp og ned". Den gleden jeg følte da alt var vel sammen med Martin overskygget den vonde følelsen jeg fikk inni meg da han såret meg. Kanskje kan man si at jeg levde fra topp til topp?

En annen episode, som *nesten* tilsvarer benevnelsen 'utroskap', fikk meg imidlertid til å tenke. Jeg dro til mitt hjemsted og fikk snakket lenge ut med familie og venner. En av mine beste venner sa til meg: "Kan du ikke se det? Det er ikke på tross av hans sårende atferd at dere er sammen, det er PÅ GRUNN AV! Gleden du føler når alt er vel med han er ikke sann, autentisk. Det du egentlig føler er gleden over ikke å bli såret, å være underlegen".

Denne tanken slo meg som viktig. Selv om dens innhold ikke nødvendigvis stemmer, vet jeg at det er noe der som er riktig. Noe må gjøres. I to uker, etter min tilbakekomst til Martin, har denne tanken svirret rundt i hodet mitt. Hva skal jeg gjøre? Hva skyldes Martins, etter min mening, uforklarlige og uforutsigbare måte å oppføre seg på? Hvordan kan jeg hjelpe Martin med dette "problemet" samtidig som jeg ikke lar meg selv forsvinne opp i dette?

Jeg er så uendelig glad i Martin, og jeg blir så uendelig lei meg når han sårer meg. Samtidig tror jeg meg en livsviktig ansvarsrolle for Martin; jeg tror vi begge vet at jeg er den eneste som kan bringe Martin klarhet i hva som "feiler" han, slik at han kan komme seg ut i verden og stifte vennskap.

Selv har han vært til psykolog, uten at det hjalp i det hele tatt. I en artikkel i VG for en liten tid tilbake siden (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=222048), kunne jeg se mange likhetstrekk mellom Martin og såkalte "ego-barn", hvorav mangel på empati og medfølelse var de mest fremtredne.

Jeg takker for oppmerksomheten, og håper på innlegg som kan lyse opp situasjonen.

[Gjest vet ikke helt men]

Kunne han ikke prøve mer terapi, hvis han selv ser problemet? Eller dere to i lag? Ser helt tydelig at dette er ikke bra på sikt for deg, så synes sitasjonen ikke burde forsette slik. Det vil kanskje bryte deg ned og du fortjener bedre enn det!

[Gjest Timari]

jeg skjønner at du er glad i han, men er det virkelig kjærlighet når du skal ta den rollen du gjør. Er ikke kjærlighet også å sette grenser? på meg virker som om det er det han blant annet trenger, for ikke å snakke om massevis av terapi. Men det er han som må se sitt problem her, som jeg håper han har innsett.

Det er bare du som må ta beslutningen om hvordan du vil ha forholdet. og om hvordan du vil ha ditt liv. Hadde Martin kunnet leve med å vite at han knekker deg ned psykisk også? Det er et av spørsmålene du må stille deg selv

[Gjest tjohooo]

Svarte deg på samlivsforum.