Hei. - misbrukt

[Gjest xxx22]

Hei.

Jeg er en jente på 22 år, som ble misbrukt som liten.

Jeg har ikke kjæreste da jeg har helt panikk for menn. Jeg har hatt kjæreste, og var da seksuell aktiv. Men det var ikke noe jeg nøt og jeg skalv veldig etterpå hver gang, så kjæresten min måtte holde meg fast. Han skjønte stakkars ingenting, og jeg klarte ikke fortelle ham noe.

Jeg lider av posttraumatisk stress syndrom, som følge av dette , og har også diagnosene bipolar2 lidelse, angst og spiseforstyrrelse.

En gang jeg var manisk og psykotisk, hadde jeg ubeskyttet sex med to menn. Jeg husker ikke engang hvordan dette hendte, og husker ikke hvordan de så ut.

Venninner, som ikke vet om dette, prater mye om sexlivet sitt, og de går til gynekolog. Og spør om mine erfaringer derifra.

Jeg har aldri vært hos en gynekolog, og har slett ikke lyst å gå. Selv om jeg kan gå til en dame.

Jeg orker ikke, har ikke lyst og makter ikke.

Noe sier meg at jeg burde gått til en undersøkelse i og med at jeg er 22 år, men er man nødt? Om ikke nå, er man helt nødt til å gå i løpet av livet? Da vil jeg heller dø føles det som...

Hva kan jeg gjøre? Det kommer ikke til å hjelpe enn hvor mye vi snakker om det på forhånd...

Jeg er så sliten, og orker ikke mer...

Mvh

xxx22

[Niobe]

Heisann!

Jeg ble også misbrukt frem til jeg var 15, fysisk og psykisk.

Jeg hadde det akkurat som deg ang gynekolog. Jeg var helt bestemt på at jeg aldri ville gå gjennom noen form for gynekologisk undersøkelse, selv etter at jeg passerte 20, og folk snakket om hvor veldig viktig det var. IKke om det stod om livet!

Sånn hadde jeg det helt til jeg traff forloveden min. For å gjøre en lang historie kort, så var jeg hos gynekolog for første gang i år (jeg er 24). Det var ille (skummelt, men ikke smertefullt), slett ikke så ille som jeg hadde trodd på forhånd, og jeg fikk mye hjelp og støtte både før og etter undersøkelsen.

Mye forandret seg da jeg ble sammen med han som jeg nå er forlovet med, og det var mye lettere å motivere seg til slike ting når det ikke lenger var bare meg selv å ta hensyn til. Nå lever drømmen om å en gang kunne stifte familie i beste velgående, og da er valgene en smule klarere...

Gi deg selv tid. Klart det er en fordel å få tatt en gynekologisk undersøkelse, for å bekrefte at alt er i orden, men så lenge du fungerer normalt er det ingen grunn til engstelse.

Kanskje (mest sannsynlig) så endrer ting seg for deg også en dag, slik det gjorde for meg. Jeg hadde ikke noe tro på det selv for to år siden, but what do you know...