Kommunikasjonsproblemer

[Lucretia]

Ja, jeg har kommunikasjonsproblemer. Skyldte tidligere på sosial angst (som jeg har) men tror nå ikke det kan kun være det heller. Det gjør at jeg har vanskelig for å snakke i større forsamlinger, men har aldri hemmet meg når det gjelder å snakke med f.eks. min mor.. Men likevel svikter evnen til å kommunisere med henne også, og andre jeg kjenner veldig godt (som f.eks. kjæresten min).

Min mor sier at faren min også var sånn (de er skilt). Han lot være å snakke med henne. Bare tiet.. og hun mente det var noe av det fæleste han kunne gjøre. Og hun sier jeg gjør det samme. Men det er ikke meningen. Jeg bare får ikke ut ord når hun tar opp temaer jeg helst ikke vil snakke om. Jeg klarer ikke en gang å si at det vil jeg ikke snakke om. Det er som alt bare låser seg.

Jeg har også problemer med å ta opp alvorlige tema med andre. Jeg har veldig lav selvtillit, og er veldig usikker. Og det hjelper lite at jeg smiler ukontrollert hele tiden når jeg skal snakke om alvorlige ting. Det gjør at jeg vegrer meg enda mer for å prate. Kan til og med begynne å smile når jeg f.eks snakker om noe så tragisk som en person som er død. Synes ikke det er noe morsomt med det i det hele tatt, men smiler rett og slett ukontrollert, og jeg hater det!!

Fordi jeg er så usikker på meg selv, tror jeg alt jeg har å si er banalt og idiotisk. Jeg snakker sjelden før jeg tenker, og da tenker jeg meg godt om. Derfor bryter jeg aldri inn i samtaler i f.eks. familieselskaper, fester etc. fordi når jeg får tenkt meg godt nok om og funnet ut at det jeg har å si er "godkjent" (av meg selv) så har det gått så lang tid at de andre snakker om annet. Så jeg fortsetter å holde kjeft.

Jeg har ikke evne til å forsvare meg selv eller mine meninger verbalt i diskusjoner, og derfor unngår jeg dem. Jeg har hatt to langvarige forhold (et samboerskap) men har aldri kranglet med noen av de. Selv om jeg har blitt provosert noen ganger. Jeg er rett og slett ikke i stand til det. Det er jo forsåvidt positivt, men ikke når jeg heller ikke kan snakke om det.

Er dette et vanlig problem? Bør jeg snakke med psykolog om dette? Har aldri snakket med noen profesjonelle om dette. Eventuelt andre råd fra dere DOL'ere? Blir takknemlig for svar.