Når det ikke lykkes..

[Torv]

Hei!

Hva gjør dere når dere ikke lykkes med ivf forsøk.

I går fikk jeg mens etter vårt 2. forsøk, og verden min raste noe sammen - helt uforberedt.

Jeg griner og griner, og heldigvis har jeg hjemmekontor i dag.

Jeg vet at vi har 1 forsøk igjen på statens regning. Nå trenger jeg "hjelp" til å komme ovenpå, og lurer på hva "resepten" deres er!

[Demeter1]

Kjære Torv, så trist at det ikke gikk denne gangen heller. Vi er mange her inne som har prøvd det - forventningene til forsøket, styret med hormonene, håpet under den uendelige lange rugingen og den enorme nedturen når mensen kommer.

Hvordan man "overlever" er vel individuelt. Men å grine og sørge, som du gjøre nå, er nok en del av det. Samt å snakke sammen, gjøre hyggelige ting sammen, være kjærester.

Det blir bedre etterhvert, når du får forsøket på avstand. Det er iallfall min erfaring. Og plutselig er man kjempekeen på å gå i gang igjen.

Ønsker deg lykke til videre, og håper gullungen venter på dere i det tredje forsøket.

Klem fra

[Silvana1365380201]

Kjære Torv.

Så trist at det ikke gikk på dette forsøket heller.

Har ikke så mange trøstende ord å gi, det er så grusomt når man står midt oppi det hele. Alle forventningene, stresset i ventetiden hvor man tyder seg nesten sprø på symptomer osv.

Gråt så mye du trenger. Som Demeter1 sier kommer man opp igjen, det vet du sikkert fra forrige forsøk. Klart man blir stressa av å bare ha ett forsøk igjen, og tankene kverner, hva gjør vi hvis ikke dette går bra heller????? Forsøk å ikke tenke så mye på det, hvis du klarer. Vet det ikke er lett.

Men du kommer til å bli klar igjen til nytt forsøk, og kanskje du kan sette inn "støtet" i forhold til å forsøke å være positiv?

Selv sykmeldte jeg meg etter første forsøk, og det var veldig godt å bare kunne gå hjemme uten å måtte være stressa på jobb. Vi lykkes da, uten at det behøver å ha noe å si. Men jeg var roligere, og har venninner som har opplevd det samme. Men har også en venninne som jobbet, men tok det roligere på jobben i perioden fra uttak til testing.

Ønsker deg lykke til. Ta godt vare på hverandre i tiden frem til neste forsøk, og så håper vi gullegget er klart da!

Klem

[Torv]

Kjære Torv, så trist at det ikke gikk denne gangen heller. Vi er mange her inne som har prøvd det - forventningene til forsøket, styret med hormonene, håpet under den uendelige lange rugingen og den enorme nedturen når mensen kommer.

Hvordan man "overlever" er vel individuelt. Men å grine og sørge, som du gjøre nå, er nok en del av det. Samt å snakke sammen, gjøre hyggelige ting sammen, være kjærester.

Det blir bedre etterhvert, når du får forsøket på avstand. Det er iallfall min erfaring. Og plutselig er man kjempekeen på å gå i gang igjen.

Ønsker deg lykke til videre, og håper gullungen venter på dere i det tredje forsøket.

Klem fra

Takk for gode ord.

Jeg har ikke snakket med mennesker som har kjennskap til dette, og derfor gjør det godt å kunne kommunisere med dere på nett.

Kanskje litt lettere nå.......

[liaro]

Takk for gode ord.

Jeg har ikke snakket med mennesker som har kjennskap til dette, og derfor gjør det godt å kunne kommunisere med dere på nett.

Kanskje litt lettere nå.......

Hei Torv.

Jeg er enig med de andre her - hvis du har behov for å gråte - gråt.

For meg har det ikke hjulpet noe særlig å gråte, jeg er nok mer et "handlingsmenneske" - og det er kanskje det verste med dette, det at man liksom bare må "sitte og vente" og la tiden gå og legene styre prosessen når man er i gang igjen.

Det som imidlertid fikk meg i gang igjen etter mitt 4. mislykkede forsøk, var å ta kontakt med en homeopat. Nå er jeg i gang med akupunktur, fotsoneterapi, bruker progesteron-krem og knasker vitaminer i stor skala.

Det er sikkert noen som vil hevde at dette ikke hjelper (medisinere) - men jeg kan LOVE deg på tro og ære at jeg merker at kroppen forandrer seg (til det bedre).

Hos legene har jeg alltid fått høre at jeg er sunn og frisk og "helt normal" og det ikke er noe "galt" med meg - selv om jeg har sagt at jeg spotter (det har jeg forklart i et annet innlegg her) - og har hatt mange og tildels sterke PMS-sympotomer.

Som ved et trylleslag er disse tingene nå borte - jeg føler meg generelt i bedre form - og for første gang ser jeg frem til neste forsøk - med et fornyet håp om at det skal gå bra!

Så mitt råd er altså - gråt gjerne, bearbeid sorgen over at det ikke gikk nå heller - men det beste (for meg) har vært å "ta skjeen i egen hånd".

Kjempelykke til videre!

Stor klem fra

[Torv]

Hei Torv.

Jeg er enig med de andre her - hvis du har behov for å gråte - gråt.

For meg har det ikke hjulpet noe særlig å gråte, jeg er nok mer et "handlingsmenneske" - og det er kanskje det verste med dette, det at man liksom bare må "sitte og vente" og la tiden gå og legene styre prosessen når man er i gang igjen.

Det som imidlertid fikk meg i gang igjen etter mitt 4. mislykkede forsøk, var å ta kontakt med en homeopat. Nå er jeg i gang med akupunktur, fotsoneterapi, bruker progesteron-krem og knasker vitaminer i stor skala.

Det er sikkert noen som vil hevde at dette ikke hjelper (medisinere) - men jeg kan LOVE deg på tro og ære at jeg merker at kroppen forandrer seg (til det bedre).

Hos legene har jeg alltid fått høre at jeg er sunn og frisk og "helt normal" og det ikke er noe "galt" med meg - selv om jeg har sagt at jeg spotter (det har jeg forklart i et annet innlegg her) - og har hatt mange og tildels sterke PMS-sympotomer.

Som ved et trylleslag er disse tingene nå borte - jeg føler meg generelt i bedre form - og for første gang ser jeg frem til neste forsøk - med et fornyet håp om at det skal gå bra!

Så mitt råd er altså - gråt gjerne, bearbeid sorgen over at det ikke gikk nå heller - men det beste (for meg) har vært å "ta skjeen i egen hånd".

Kjempelykke til videre!

Stor klem fra

Jeg merker at jeg raskt har kommet videre, den store fortvilelsen som kom så overraskende, har lagt seg.

Nå er det savn og mye annet grums, men jeg takler det.

Jeg vil også prøve dette før siste forsøk, og det hadde vært ok å fått vite hvordan det er gått med deg.

Jeg har bestemt meg for soneterapi.........

og du...hva er kostnadene for 4 forsøk?

[liaro]

Jeg merker at jeg raskt har kommet videre, den store fortvilelsen som kom så overraskende, har lagt seg.

Nå er det savn og mye annet grums, men jeg takler det.

Jeg vil også prøve dette før siste forsøk, og det hadde vært ok å fått vite hvordan det er gått med deg.

Jeg har bestemt meg for soneterapi.........

og du...hva er kostnadene for 4 forsøk?

Godt å høre at du har det bedre!

Jeg har ikke satt i gang det 5. forsøket enda - nå vil jeg la all denne alternative behandlingen få virke over litt tid, og så startet vi på'n igjen til høsten (fulle av energi etter sommeren...).

Det 4. forsøket vårt ble gjennomført i Danmark på Ciconia i København (som nå er nedlagt) - og det ble ganske dyrt - både fordi jeg må ha ganske mye medisin (vi kjørte kort variant - dvs uten nedregulering og med Puregon 300 enheter + orgalutran (eggløsningsstoppende)) - og fordi vi ikke "sparte på noe" ang reise, hotell osv der nede.

Vi brukte nok ca 50 tusen på det forsøket, av dette var 19 500 selve forsøket (inkl ICSI) + medisin ca 19 000.

Har imidlertid også vært på Røde Kors (de 3 første forsøkene) - og der betalte vi mellom 30 000 og 25 000 pr forsøk.

Spør også andre om dette med priser (i Norge) - for det har jeg ikke oppdatert info på (du finner det garantert på hjemmesidene til feks Røde Kors eller Volvat).

Men uansett synes jeg du skal fokusere på å samle krefter, kose deg med mannen din - nyte fotsoneterapien (det er vondt - hehe!) - og ikke tenke på det 4. forsøket - det blir nok unødvendig skal du se!

klem

[nanchang]

Ringte adopsjonsforeningene og fikk tilsendt video og informasjonsmaterialet deres.

Meldte oss inn, bestemte oss for land og i løpet av dager var adopsjonssvangerskapet i gang! Med usynlig mage klar for mammarollen! To skjønne barn har vi nå.