hvorfor klager folk over at de er innlagt?

[Gjest klar over at jeg provoserer men...]

blir så provosert. Det eneste jeg ønsker og som jeg håper kan redde meg er å bli innlagt. Men jeg er ikke psyk nok til det nå. Da har jeg forståelse for at de prioriterer de aller psykeste. mitt håp er at det ikke blir så akutt med meg at jeg havner på akuttpsykiatrisk igjen.

Så nå føles det litt absurd at folk klager over at de er innlagt og ikke synes at det skjer noe der (spesielt hvis de ikke er tvangsinnlagt) De har iallefal folk å gå til og ikke ustabile behandlere som er sykemeldt over lang tid og en DPS som ikke har noe tilbud å gi fordi jeg faller mellom alle stoler diagnosemessig og aldersmessig. Dessuten er det jo litt sprøtt at psykehusene skal fylles opp av folk som ikke vil være der. Da kunne det jo vært frigitt flere plasser.

Klar over at jeg sikkert vil støte en del med dette innlegget men måtte bare få ut frustrasjonen

[Gjest ofte slik]

Men er det ikke ofte slik at de som ikke ønsker å være der trenger det mest? ; )

[verity]

er en frisk nok til å se selv at en er syk kan du banne på at systemet gir en god faen i deg.

Da jeg ble akuttpsykiatrisk innlagt første gang ønsket jeg det selv og følte det ga akkurat den tryggheten jeg ønsket der og da. Jeg ville så gjerne være der, men etter et par dager var det på hodet ut igjen.

Andre gangen jeg ble innlagt var jeg så dypt nedgravd i selvmordstanker at det eneste jeg ville var å dø. Jeg hatet alt og alle og legges inn ville jeg ihvertfall ikke. Jeg var nok ingen enkel pasient nei. Hadde de ikke lagt meg inn da og holdt meg der i 4 uker hadde jeg sikkert tatt livet av meg og.

Så det er nok ofte slik at når en er på det sykeste vil en ikke ha hjelp og dermed kanskje trenger det mest. Men det er frustrerende når en er en sånn mellomting. har det jævlig men ikke jævlig nok liksom...hvor går grensen?? er en nødt til å prøve å ta livet av seg for å få hjelp?!.. *frustrert på dine vegne*

[Cilien]

Veldig enig med deg, men tror at det ofte er en del av sykdomsbildet at personer ikke VIL ha hjelp. Slik var jeg i alle fall.

[Gjest zuuul]

Sorry for at jeg klager, men om jeg gjør det jeg vil, som er å isolere meg hjemme, blir jeg tvangsinnlagt. Det sørger tanta mi for...

[Soria]

Første gang jeg var innlagt på dps var jeg der i syv uker. Det meste av tiden var jeg forferdelig plaget av uro og holdt på å gå på veggen. Da pratet jeg bare om at jeg ville hjem selv om jeg visste at jeg ikke klarte å være hjemme. Da jeg etterhvert ble roligere ble det også greit å være der, og da ble jeg utskrevet. Det var så enkelt at når jeg ble roligere var jeg også bedre og kunne skrives ut.

[Gjest Timari]

er en frisk nok til å se selv at en er syk kan du banne på at systemet gir en god faen i deg.

Da jeg ble akuttpsykiatrisk innlagt første gang ønsket jeg det selv og følte det ga akkurat den tryggheten jeg ønsket der og da. Jeg ville så gjerne være der, men etter et par dager var det på hodet ut igjen.

Andre gangen jeg ble innlagt var jeg så dypt nedgravd i selvmordstanker at det eneste jeg ville var å dø. Jeg hatet alt og alle og legges inn ville jeg ihvertfall ikke. Jeg var nok ingen enkel pasient nei. Hadde de ikke lagt meg inn da og holdt meg der i 4 uker hadde jeg sikkert tatt livet av meg og.

Så det er nok ofte slik at når en er på det sykeste vil en ikke ha hjelp og dermed kanskje trenger det mest. Men det er frustrerende når en er en sånn mellomting. har det jævlig men ikke jævlig nok liksom...hvor går grensen?? er en nødt til å prøve å ta livet av seg for å få hjelp?!.. *frustrert på dine vegne*

takk for støten :-)

er det nødvendigvis slik at de er de som ikke har selvinnsikt som nødvendigvis har det værst? Hva om man er helt klar men likevel opplever verden som et helvete? Må jeg virkelig vente til jeg mister selvinnsikt og bli en kronisk svingdørpassient før jeg får den hjelpen jeg trenger?. Om hva om jeg ikke mister selvinnsikten men bestemmer meg for å ta livet av meg istedet? kan dette kravet om manglende selvinnsikt forsvares da? Vet om flere mennesker som har slitt så mye at de til slutt har tatt livet av seg fordi de ikke fikk den hjelpen de trengte pga at de innså selv at de trengte hjelp. Ber til Gud om at det ikke må gå så langt med meg.

[PieLill]

Du er ikke psyk nok til å bli innlagt på et psykiatrisk sykehus?

Ville det være en idé å prøve en eller annen form for rehabilitering? Det finnes mange bra tilbud som tar med både kropp og psyke. Akkurat som folk med astma og reumatisme reiser avgårde, finnes det tilbud for personer med psykiske plager.

I hovedsak ser jeg på sykehusbehandling enten den er somatisk eller psykiatrisk som at andre går inn og tar hovedansvaret for din sykdom og tilfriskning i en periode. Iblant er dette helt nødvendig. Men når det pågår over lengre tid virker det pasifiserende.

Rehabilitering handler om at du får støtte til å finne dine egne resurser og ytre hjelpemiddel for å bli frisk eller leve best mulig med din sykdom. Det er en prosess som stiller langt sterkere krav til din innsats og deltagelse. Men det gir deg også mye større grad av kontroll.

Hvor tror du du for øyeblikket hører mest hjemme?

Det er synd at behandlingsapparatet ikke fungerer for deg. Du er nok dessverre ikke den eneste som opplever det. Det burde være behandlingen som skulle tilpasses psykdommen og ikke omvendt.

Håper du kan finne noe som gir deg en bedre hverdag.

mvh

[Gjest vil ikke inn frivillig]

Jeg blir hele tida tilbudt innleggelse. Men nå går jeg hos en overlege i psykiatri. Bare jeg nevner at jeg ikke har det helt ok blir jeg spurt om jeg vil legges inn. Men jeg vil ikke.

Det er ulidelig kjedelig der, lite å ta seg til. Nei, man kan bli deprimert av mindre.

Da er det bedre å sitte hjemme. Der kan en iallefall holde på med et eller annet..

Man skal være ganske desperat for å orke et opphold på psykiatrisk sykehus.

[Gjest z253]

Du er ikke psyk nok til å bli innlagt på et psykiatrisk sykehus?

Ville det være en idé å prøve en eller annen form for rehabilitering? Det finnes mange bra tilbud som tar med både kropp og psyke. Akkurat som folk med astma og reumatisme reiser avgårde, finnes det tilbud for personer med psykiske plager.

I hovedsak ser jeg på sykehusbehandling enten den er somatisk eller psykiatrisk som at andre går inn og tar hovedansvaret for din sykdom og tilfriskning i en periode. Iblant er dette helt nødvendig. Men når det pågår over lengre tid virker det pasifiserende.

Rehabilitering handler om at du får støtte til å finne dine egne resurser og ytre hjelpemiddel for å bli frisk eller leve best mulig med din sykdom. Det er en prosess som stiller langt sterkere krav til din innsats og deltagelse. Men det gir deg også mye større grad av kontroll.

Hvor tror du du for øyeblikket hører mest hjemme?

Det er synd at behandlingsapparatet ikke fungerer for deg. Du er nok dessverre ikke den eneste som opplever det. Det burde være behandlingen som skulle tilpasses psykdommen og ikke omvendt.

Håper du kan finne noe som gir deg en bedre hverdag.

mvh

Dette du skriver om rehab. var nytt for meg, har du noen navn på slike steder?

[PieLill]

Dette du skriver om rehab. var nytt for meg, har du noen navn på slike steder?

Modum Bad er kanskje det mest kjente, men ikke det eneste alternativet:

http://www.modum-bad.no/

Jeg gjorde noen søk.

Tar kanskje litt tid å lete gjennom. Men kan være verdt det.

http://www.kvasir.no/c/biz/branch/health/rehab/

http://www.kvasir.no/c/biz/branch/health/rehab/cent/

Lege og behandlere burde ha opplysninger om slikt.

Du kan også prøve å ringe Mental Helse. De sitter med god oversikt:

http://www.mentalhelse.no

Skriv om det om du finner noe interessant.

mvh