Jordstråling - til Stig Bruset

[Gjest Valeria]

Hei!

For ganske lenge siden ba du meg om informasjon om at jordstråler ikke finnes, og det fikk du. Immidlertid kom det ingen kommentarer tilbake, derfor legger jeg innlegget ut på nytt (regner med at det gamle druknet i vrimmelen av innlegg etter ferien).

Det finnes ingen observasjon som tyder på at slik stråling eksisterer, og det er aldri gitt noen holdbar teori på hvordan slik stråling oppstår eller hvordan den kan påvirke oss. Det er heller ingen som gjennom kontrollerbare undersøkelser har klart å vise at de har evner til å påvise slike strålefelter. Troen på jordstråling som helseskadelig fenomen finnes nesten bare i Skandinaviske land og tysktalende land i mellomeuropa, fenomenet er nesten totalt ukjent i USA og i mesteparten av verden forøvrig.

Jeg har aldri hørt om mennesker som skal selge hus sier de er plaget av jordstråling. Men kjøperen har 5 års klagerett, enda mer hvis opplysninger er holdt tilbake. Risikabelt?

Her har du en fin artikkel om emnet. Den er skrevet av Anders Bærheim, førsteamanuensis ved Universitet i Bergen, Seksjon for allmennmedisin, og har tidligere stått i Bergens tidene.

Er jordstråling farlig?

De siste månedene har dagspressen, og ikke minst Bergens Tidende, hatt store oppslag om "jordstråler" og om hvor farlige de kan være. Mange forteller om langvarige plager som forsvinner som dugg for solen når de legger en UFO-liknende plastikkskive med et koppertrådnett inni under sengen.

Eldgamle overleveringer Folk har funnet vann med ønskekvister i uminnelige tider og i de forskjelligste kulturer. Noe ser ut til å skje med den som går med ønskekvist når han kommer over en vannåre, og forklaringene kan være mange.

De første opplysningene vi har om bruk av ønskekvist finnes i en kinesisk inngravering fra Han-dynastiets tid. Keiser Yu (ca 150 e. Kr.) er avbildet med en Y-formet kvist. Fenomenet var også kjent i det gamle Egypt, og er blitt nevnt både av romerrikets Cicero (De devinatione I,17) og Virgil (Aeneis, Vs 136-148), og av den tyske eventyrfortelleren Grimm (Deutsche Mythologie II, 926). På 1500 tallet lette tyske gruvearbeidere etter metallårer med ønskekvist, på tross av at Luther fordømte det på det kraftigste.

På 1600 tallet ble det gjort flere forsøk på å forklare fenomenet. Dessverre var alle forklaringene fullstendig frikoplet fra enhver form for bevisføring.

Ønskekvister og søkevinkler Mange antar at det kan være en sammenheng mellom vannårer og jordstråler. Man kan bore etter vannet, men det er full enighet blant folk som søker etter jordstråler at de ikke kan påvises med noe slags måleinstrument. De kan altså ikke være elektriske eller elektromagnetiske av natur; vi har mer enn gode nok instrumenter i moderne vitenskap til å påvise slike felt.

Det ser heller ikke ut til å spille noen rolle om en bruker ønskekvist, søkevinkler eller pendler, eller om "redskapet" er laget av tre eller metall. Det er menneskekroppen som er instrumentet for å påvise dette "noe".

Ønskekvisten, pendelen eller søkevinklene beveges ved små, ubevisste bevegelser i underarmsmuskulaturen, en muskulatur som er særdeles lett påvirkelig av forventninger når den holdes i en spent tilstand. Og nettopp det er den erfaringen de fleste nybegynnere gjør etter å ha prøvd søkevinkler en gang eller to. En kan forvente seg til utslag.

En slik forventning kan kanskje forklare funn av vann eller metallårer i jorden. Erfarne folk som har gjort dette mange ganger lærer seg ubevisst til å vurdere terreng og vegetasjon. Denne ubevisste tause kunnskapen formidles gjennom utslag på ønskekvisten.

Seriøse jordstrålesøkere kjemper mot denne psykiske forventningsfaktoren. Men med hvilket resultat? Til dags dato har det ikke vært beskrevet noe tilfelle der en har greid å påvise jordstråler systematisk og under kontrollerte forhold.

Stor forskningsaktivitet Virkelig store resurser har vært satt inn i forskningen rundt jordstråler de siste 50 årene, særlig i Tyskland. På 30-tallet var det et eget "Institut für Wünschelruten- und Pendelforschung" (Institutt for ønskekvist- og pendelforskning) ved universitetet i München, og på 80-tallet bevilget det vesttyske forskningsdepartementet vel 400.000 DM (over 1,6 millioner kroner) til jordstråleforskning. På tross av denne betydelige satsingen har resultatene vært blankt negative: Det har ikke lykkes å gi noe som helst holdbart bevis for eksistensen av "jordstråler".

Derimot ble det bygget teorier. Særlig er rutenettet til den tyske legen Ernst Hartmann blitt kjent. Han tenkte seg parallelle linjer orientert nord-syd og øst-vest, slik at det dannes et rutenett med 3-5 meter mellom linjene. De fleste jordstrålesøkere i Norge holder seg til denne teorien. Underlig nok, for hvor ellers i naturen finner vi et regelmessig rutenett av beine, parallelle linjer?

Det har vært gjort noen få forsøk også i Norge på å etterprøve Hartmanns linjeteori. Fjalerlegen Jan Øren, ikke ukjent fra BT's spalter, undersøkte i 1991 sammen med professor Rolf Manne ved Universitetet i Bergen om det kunne la seg gjøre å påvise og avskjerme jordstråler på en systematisk, vitenskapelig måte. Svaret ble nei. I 1993 undersøkte Øren sammen med undertegnede og flere andre om fire jordstrålesøkere kunne bli enige om hvor jordstrålelinjene gikk. Igjen ble svaret nei. De fire påviste fire helt forskjellige rutenett Undersøkelsen er publisert i Tidsskrift for Den norske lægeforening 30/6 1997.

Sett at to av disse mennene (for det dreier seg nesten bare om menn) kom hjem til deg etter tur. Den første finner ut at du ligger på helsefarlige jordstråler og ber deg flytte sengen til venstre, mens den neste tilsvarende ber deg flytte den i lengderetningen. Hva ville du gjøre?

Skjerming og sykdom Det er dessverre ikke helt logisk. "Jordstrålene" ikke lar seg påvise systematisk. De er i alle fall ikke elektriske eller elektromagnetiske av natur. Likevel skjermer man seg mot dem med jernstenger eller koppertrådnett.

Det har vært skrevet flere store oppslag i Bergens Tidene siste året om fabelaktige helsemessige resultater av å plassere koppertrådnett kjøpt på postordre under sengen. Disse oppslagene baserer seg på en studie som dessverre har for mange feilkilder til å kunne være pålitelig. Jeg skal kort nevne noen av de viktigste.

Platene ble solgt på postordre. De som kjøpte platene kunne returnere dem og få pengene igjen om de ikke hadde effekt. Etter 3-4 uker fikk kjøperen et spørreskjema om effekten av platene. Hvor mange av dem hadde da allerede returnert platene? Og hvor mange av dem som ikke hadde effekt gadd svare? Mange studier er blitt ødelagt av at bare de mest optimistiske pasientene er blitt med. Studien hadde ikke noen kontrollgruppe. Vi vet at folk vanligvis ikke går til et slikt skritt som å kjøpe koppertråd på postordre før de er skikkelig dårlige. Så dårlige at hvis det blir noen forandring i sykdommen kan den bare går mot det bedre. En ser en slik bedring i en ubehandlet kontrollgruppe i alle medisinske studier, ofte i meget betydelig grad. Uten kontrollgruppe som viser at det er slik, vil en ineffektiv behandling kunne få æren av denne effekten. Folk flest kjøper og bruker koppertrådplatene fordi de har en viss forventning om effekt. Forventning om å bli frisk gjør deg frisk. Dette er det vi kaller plasebo-effekten, kanskje den mest betydningsfulle av alle behandlingseffektene vi har som terapeuter. De spørreskjemaene som ble sendt ut, i følge hva undertegnede har sett, ba i stor grad om svar i fritekst. I analysen overføres denne teksten til "ja, bedret / nei, ikke bedret". Det stilles dermed nesten umenneskelige krav om edruelighet til en entusiastisk juniorforsker for ikke å tøye litt ubestemte svar mot et "ja". Disse fire mulighetene for feilkilder går alle i samme retning: de vil systematisk gi et falsk positivt utslag i studien. Gjerne på langt over 50% bedring hos pasienten. Og det uten at vi kan gi skjermingen mot de ikke-påvisbare "jordstrålene" æren for det. Videre vil feilkildene være de samme og like store enten det er mange eller få pasienter med i studien, og resultatene blir ikke det minste mer pålitelige om en har mange hundre personer med.

For lite forskning? Det har de siste 50 årene vært brukt store midler til å forske på "jordstråler". Uten resultat. Det er grenser for hvor mye energi og penger en kan bruke på noe som ikke lar seg påvise. Forskning på jordstråler har altså ikke manglet penger eller forskningsvillige folk. Men de få holdbare studiene som er publisert er helt entydige: en finner ingen jordstråler.

Vi er i øyeblikket i analysefasen av et lokalt prosjekt der vi ser om jordstrålesøkeres påvisning av "jordstråler" over barns senger har noen sammenheng med barnets helsetilstand. Vi har ikke resultatene ennå. Men faller den også negativt ut, så må vi sette strek. Forskningsmidlene er knappe. Kunne det tenkes at andre områder innen medisin like gjerne kunne fortjene pengene og innsatsen?

Så hva kan vi etter dette si om "jordstråler"? Det er faktisk ingen holdepunkter for at de kommer fra jord eller at de er stråler, ja at de i det hele tatt eksisterer. Men nå og da ser det ut til å skje noe mellom mannen som holder søkevinklene og pasienten, som gjør pasienten bedre. Noe som mannen stadfester (ubevisst?) ved å la søkevinklene bevege seg. Dette noe er kanskje det magiske som av og til kan skje mellom mennesker, og som blir til legekunst mellom lege og pasient. Noen er gudegitte terapeuter, og ikke alle disse har legeutdannelse.

[Gjest Stig Bruset, Allmenpraktiserende Lege]

Kjære Valeria.

Takk for utfyllende svar fra deg og Anders Bærheim. Selv fant jeg ikke mye vitenskapelig belegg for fenomenet jordstråler da jeg skrev en bok om alternativ kreftbehandling for noen år tilbake. Den beste kilden var en bok av professor H. L. Kønig ved Technische Universität i München. "Unsichtbare Umwelt". Eget forlag, München 1985 som gjengir en rekke eksperimenter og inneholder over 600 litteratureferanser. Han har også skrevet boka "Erdstralen"? Eget forlag München 1989. Jeg husker spesielt et forsøk der man hadde gravet ned et nettverk med vannledninger hvor vannet kunne skrus av og på. På denne måten testet man personer som kunne finne vann med ønskekvist og forsøket virket ganske troverdig. Bøkene kunne bestilles gjennom Walter Kraus, tidligere redaktør i Holon.