Vanskelig å leve i håpet

[mariex]

Psykiateren min er kommet til at siden jeg har hatt så mye psykoterapi uten at det har hjulpet,vil han nå prøve seg frem "bare"med medisiner.Som før nevnt går jeg nå på 150 mg Efexor, og hvis ikke jeg føler meg bedre, skal jeg opp i max dose.Hjelper den ikke da heller,skal nye medisiner prøves.Det blir vanskeligere og vanskeligere å tro at jeg noen gang skal få det bedre.Prøvde i fjor å slutte med medisiner(Seroxat), men ble veldig dårlig og fikk regresjon helt tilbake til barndommen og opplevde på en måte alle overgrepene på nytt

Til slutt endte det opp med innleggelse.

Psykiateren og fastlegen min er nå på ferie, så jeg fikk beskjed om å gå til vikaren, slik at jeg hadde et holdepunkt hvis jeg fikk det vanskelig.Vel og bra.

Det jeg ikke hadde ventet,var at vikarlegen ga meg en leksjon i hvor dårlig AD var, fantes ingen gode medisiner, og i blindtester hadde de som fikk kalktabletter følt like mye bedreing som dem som fikk AD!Fikk inntrykk av at det var vilje til å bli frisk som måtte til.Trøster meg med at mannen er helt på jordet,men ikke særlig hyggelig å tenke på likevell.

Må jo bare leve i håpet, men det begynner å bli ganske tynnslitt etter 30 år med angst og depresjon.

[frosken]

Jeg synes det er kritikkverdig av en vikarlege å så unødvendig tvil om at det opplegget du og dine faste behandlere har kommet frem til.

[mariex]

Jeg synes det er kritikkverdig av en vikarlege å så unødvendig tvil om at det opplegget du og dine faste behandlere har kommet frem til.

Enig med deg "frosken", men man føler seg så liten når man sitter overfor legen,og er avhengig av hans "velvilje".

Mvh

[frosken]

Enig med deg "frosken", men man føler seg så liten når man sitter overfor legen,og er avhengig av hans "velvilje".

Mvh

For en del mennesker med kroniske sykdommer kan mange negative møter med helsevesenet bli en stor tilleggsbelastning ved siden av sykdommen - dessverre!