Rusfølelser av mat (langt)/til ekspertene

[Gjest (Anonymous)]

Jeg har lagt på meg masse i det siste. Har klart å holde meg i "faresoneområdet" når det gjelder BMI lenge, ved å trene lenge, ofte og hardt (gjerne hver dag). Etter en stillesittende periode på tre måneder (pga brukket bein) har jeg kommet over i overvekt-kategorien. Nesten ingen klær passer lenger, og jeg har ikke råd til å kjøpe ny vintergarderobe. Dette er krise!!

Jeg har et vanskelig forhold til mat, spesielt usunne ting. Kan klare meg uten sjokolade i ukesvis, men tar jeg bare en bit, er jeg solgt. Da spiser jeg for hundrevis av kroner, flere dager i strekk. Det er det samme som tidligere alkoholiker som ikke kan ta _ett glass vin_ og stoppe der. Dette legger jeg på meg av. Matkickene kommer ikke av at jeg nekter meg mat heller. Har prøvd å ta en liten bit av det jeg liker hver dag, men det hjelper ikke. Det er som en rus, jeg _må_ spise til det er tomt + enda litt til. Uansett om jeg prøver å berolige meg med at "du kan få så mye du vil", spiser jeg fremdeles til langt over kvalmegrensa.

Det er vanskelig å leve et liv helt uten sjokolade, kaker, potetgull, kjeks osv. Jeg kan ikke nekte å spise maten jeg blir servert når jeg er på besøk. Sunne uker kan ødelegges i løpet av sekunder når svigermor nøder meg til å ta ett stykke sjokoladekake. Da klikker det i hodet og jeg må ha MASSE mat NÅ!!!

Jeg mister aldri matlysta, selv ikke av svært høy feber eller dødsfall i familien. Den eneste gangen jeg ikke har konstant tenkt på mat, var en periode på 2 uker da jeg fikk Rinexin-tabletter mot bihulebetennelse. I de ukene følte jeg meg faktisk _mett_ uten å måtte spise enorme mengder mat. Jeg spiste når jeg følte meg sulten og stoppa når jeg ble mett. Jeg fikk ikke den samme rusfølelsen som jeg får nå.

Hva skal jeg gjøre? Har ennå ikke kommet opp i høy nok vekt til at jeg kan få disse "slankepillene" (husker ikke hva de heter).

[Jorunn Sundgot-Borgen, Doktor Scient]

KJære anonymous

Har du kjent etter om det er noe annet en mat du "er sulten " på?

Ofte kan det være noe annet en savner når disse vanvittige sugene kommer til tross for at en spiser regelmessig og "fornuftig". Prøv og skriv ned hva du føler i forbindelse med disse "sugene" dine. Videre tror jeg at du vil merke forandringer når du igjen kan være aktiv. Det er lettere å kontrollere appetitten da. Det er nok viktig for deg at du passer godt på at det ikke går mer enn 4 timer mellom hvert måltid

Lykke til!

[Gjest Hun vanlige]

Men det er vel kanskje ikke "disse slankepillene" du trenger heller, er det vel?

Kanskje du mer trenger noen å prate med? Og å bli mer fornøyd med deg selv?

Trur jeg forstår omtrent hva du snakker om.

Det ligner utrulig på sånn som jeg var for ca tre år siden til inntil for et halvt år siden.

Måtte spise til det var tomt og litt til, og ja, en rusfølelse vil jeg også kalle det. Blei i matkickene helt utenfor meg selv, og varm og rar og med et hjertet som dunka hardt og fort......FOR MAT!

Men nå er det slutt!

Det hadde jeg aldri trudd.

Joda, jeg kan fremdeles bli litt kvalm pga at jeg har spist mye, men ikke LIKE kvalm.

Trur det har noe med at jeg har greid å omstille tankene mine. Ikke trudde jeg for ei tid siden at DET ville hjelpe, men det er visst bare sånn at det tar tid, å VIRKELIG omstille tankene, omstille hele GRUNNHOLDNINGA til mat og vekt, går det an? Jeg trur det, for jeg trur jeg hadde ei holdning til det før, som jeg da egentlig ikke ville innrømme at jeg hadde.

Kanskje en må det først, innrømme overfor seg selv, hvilken holdning det er en egentlig har, og å sette ord på problemet. Det har du jo allerede gjort! Tenk, du er på vei!

Hm..nå husker jeg ikke helt hva det var jeg egentlig ville si deg. Dette blei jo mest skriblerier om meg selv, men vel, for å si at det er mulig å komme på andre tanker enn mattanker.

Hvis du virelig sliter med reell overvekt er det kanskje greit å gjøre noe også med det, det veit jeg ikke, men kanskje først er det om og gjøre å få et mer naturlig forhold til mat og til kroppen din? Så blir det lettere etterpå å gjøre det som må gjøres, forresten, MÅ det gjøres(?), uten å miste kontrollen.

Lykke til!

Klemmer fra