Hvordan få han til å forstå at han trenger hjelp??

[Gjest swavvah]

Sitter her og LER av oppgitthet... Vi har vært sammen i 1,5 år. Han var en sjenert fyr, hadde aldri trodd at han kunne være sånn. Den store klisjèen: Vi har det UTROLIG bra innimellom. Da er jeg overbevist om at han er den jeg vil ha, og at jeg aldri vil finne noen som behandler meg bedre. Da er han voksen, fornuftig, støttende, trygg. Han får hele tiden "bekreftelser" av meg, så han har ikke grunn til å være utrygg.

Først det ene, som har vært der helt fra starten: "Kvinnfolk er svikefulle". Jeg har ofret "guttevennene" for han, fordi det gjorde han utrygg. Så lenge han oppfører seg voksent, veier han opp for dem uansett. "Han har da ALDRI bedd meg om å kutte ut" sier han. "Men han kan ikke være sammen med ei som har guttevenner". Greit nok, såpass er jeg villig til å ofre. Men det tar jo aldri slutt! JEG får svi for at andre "kvinnfolk" er utro mot typen sin -skikkelig urettferdig. Jeg har brukt veldig mye energi på å "gjøre han trygg". Han har ikke traumatiske opplevelser ellernoe, det er bare "sånn han ser av statistikker". Alle psykologiske taktikker er brukt av meg til å få han til å kutte ut. Det veksler mellom usikkerhet og bitterhet og raseri mot kvinner, selv om han ikke har opplevd noe. "Kvinnfolk! Bare laget for én ting!" sa han når jeg lå der uten klær, etter 'kveldskosen'.

I går stekte han biff, var glad og fornøyd der han stod og stekte. Jeg passet selvfølgelig på å gå bort og "vise takknemlighet", og han var snill og grei. Jeg dekket på i stua, tente masse lys, tenkte at nå blir han sikkert glad. Så sier jeg, når jeg ikke får noen reaksjon: (BLID og munter måte) "Seee her så koselig jeg har gjort det for oss" eller noe i den duren. Da sier han spydig: "Heh, jeg har ikke BEDD om noe sånnt jeg!". Så skjønner han ikke at jeg ikke satt og smilte lenger, mer kjefting. "skjerp deg".

Det neste er at han virker ikke som om han har lært seg vanlige normer. Han kan kalle meg alt mulig stygt når vi har en _liten_ diskusjon (jævla bitch mm.), for så å bli sint når jeg reagerer. "Det er jo HAN som er normal, det er JEG som er nærtakende. INGEN reagerer vel på sånn!". Jeg forklarer rolig at sånn gjør ikke voksne folk. For å bli gjort narr av. Jeg har holdt meg så utrolig behersket (og telt til hundreogti) i det siste nå, når han begynner med umulighetene sine. Han hisser seg selv opp, og blir bare sintere og sintere enda jeg ikke sier noe. "Det er ufeminint å kjefte og brøle tilbake." Men gråter jeg, om aldri så lydløst og behersket, hermer han etter og gjør narr av det. Ja, han er kanskje lei av at jeg gråter, men det som har skjedd mer og mer i det siste gjør at jeg skjønner at det ikke er JEG som er problemet:

Fra begynnelsen av hadde han dårlig selvtillit ang. kroppen sin, helt uten grunn. Han var åpen om det. Kveldskosen foregikk med genseren på i et halvt år! (Her har jeg også brukt masse energi på å "myke opp"). Men det kom seg opp på "normalnivå" etter hvert. Lenge etter, når jeg sleit med dårlig selvbilde som værst, kom han igjen med den umodne krangle-måten, hvor han da kalte meg ALT og hadde ikke grenser for hva han sa. Jeg gikk i den tiden til psykolog, og selvfølgelig kalte han meg "psyko". Det svartnet for meg, alt jeg prøvde å si tilbake prellet av på han ("det var jo jeg som var psyko"), derfor tillot jeg meg å bevege meg ned på hans krangle-nivå, og sa ting om kroppen hans. (Han har aldri kritisert kroppen min, det er sant nok. Men han kritiserte "hodet mitt", i en periode hvor jeg hadde mildt sagt lite tro på meg selv... dette gjorde han i lengre tid før jeg sa det med kroppen hans.) Det jeg sa, var uansett ting jeg egentlig ikke mente, teite ting som at "du har så femi lår" etc... Merk, LENGE etter at han kom på et normalnivå av hva selvtillit angår.

Dette har jeg jo selvfølgelig fått hørt lenge da. Men i dag... jeg må bare le... det er helt sykt... Vet han har komplekser for ryggen av en eller annen merkelig grunn? Jeg har iallfall ALDRI kommentert den.. aldri kommentert noe mer enn den gangen begeret rant over. Han ba om massasje, og skrudde av lyset så det ble helt mørkt, jeg ba om å få ha det på, men NEI, han ville ha det av, ___for jeg hadde kritisert kroppen hans så mye at!!!___ (etterfulgt av raseri og mange ekle setninger jeg har fortrengt) Det var min egen feil at han var sånn nå! Jeg trodde ikke det jeg hørte, og prøvde å minne han på at han hadde komplekser -til ingen nytte. Det var selvfølgelig min feil, i følge han. Der stod han, mannen som hadde vært voksen og snill og trygg hele morgenen, midt på gulvet som en

femåring uten kontroll på seg selv, sa masse styggord og begynte å kle på seg for å dra hjem. Da begynte jeg å gråte selvfølgelig, så han rett i øynene og håpet nok en gang at han hadde oppfattet at det var urettferdig og feil. Da ble jeg gjort narr av,¨hånet litt og hermet etter. I det han skulle ta sekken sin, nektet jeg å slippe den -sa han måtte roe seg ned og ta til fornuft - "du vet du var urettferdig nå!" sa jeg. Har aldri sett han så skremmende sint før. Jeg var så barnslig at jeg løp avgårde med sekken *ler* i håp om at han kunne roe seg ned og bli snille-mannen igjen. Han dro.

Så skjer det utrooolig lattelige... som samtidig får meg til å hylgrine av oppgitthet: Ubesvart samtale fra han, jeg ringer han, spør om han har tatt til fornuft nå, "sånn behandler du ikke et kvinnfolk" sa jeg. SÅ sier han, med en slags veslevoksen/provosert stemme: "HÆ?? Det var DU som var som en liten unge og ikke ville gi meg sekken, DU må seriøst lære deg å oppføre deg, HERREGUD at det går an----" Alle motargumenter avvist. Han var på besøk hos faren sin, kan hende at han satt i bakrgunnen??

Det var det nyeste eksempelet, jeg kunne nevnt tusen ting. Ekle ting HAN har sagt, kan han i ettertid påstå at det var JEg som sa... virkelighets- og selvoppfattningen er nær null... men "kvinnfolk har skylda i alt".... ALDRI, i hans egne øyne, er de tingene HAN gjør galt noe særlig å legge vekt på. De skal dysses ned, gjør jeg ikke det blir han sint.

Herregud, han trenger jo hjelp??! Jeg har da så mye sosial erfaring og sunn fornuft at jeg vet at dette ikke er hverken min feil eller "mangel på kjemi". Det som er så rart, er at "kveldskosen" er han veldig nøye med at jeg skal ha utbytte av, men alt det andre---- må ta meg sammen for å ikke bli gal av dette, og begynne å TRO han på at "det var jeg som sa at....." (noe HAN sa.)

Han tåler ikke at jeg tar det opp med han. Sier jeg er for kravstor, at han har ikke problemer med noe andre enn meg, for når han er sammen med kompissene har han det helt fint. Mine venner, som han selvfølgelig gjør narr av, prøver å¨"riste meg bort fra han". Det som er så skremmende, er at han tror jo virkelig at han har RETT til å oppføre seg som han gjør.... (Folk som bare kjenner den sjenerte gutten, skulle bare vite...) Kan vel nevne at han har bodd hele livet hos mora, og en stefar han sier var "syk i hodet". Begrunnelse? Ikke mer enn at jeg faktisk forstår at stefaren ble provosert av det opprørske 5-åring-holdninga som han viser den dag i dag. Ingen psykisk eller fysisk mishandling. Mora har han ingen kontakt med nå, "det er hennes egen feil". (Hun flyttet fra stefaren for mange år siden) Faren ser han av og til, og er det store forbildet.

Dette ble rotete, jeg vet... men kan han ikke bare innse at han trenger hjelp??!

[Gjest Magna]

Som alltid lurer jeg på alder. Hvor gamle er dere?

Jeg tenker ofte på når jeg snakker med mennesker om de reflektrere og tenker. -Og dermed også samtale rundt mellommenneskelige forhold.

Kan dere snakke sammen?

Klarer han å snakke litt alvor om dagligdagse temaer med deg? Slik at dere kan diskutere egne og den andres svakheter.

Slik du skildrer han er han ganske umoden og barnslig, og har ikke fått nødvendige tilbakemeldinger og grenser for egen oppførsel. ALLe brynes vi på andre mennesker. Vi må tilpasse oss og jenke oss nærpersoner.

Noen får ikke denne ballasten med seg fra barndommen og må lære det forsømte i terapi eller i samliv med et menneske av det motsatte kjønn, som orker å oppdra en jevnaldrende.

Dersom din kjæreste ikke "ser seg selv" på de problemområdene du "ser", er det lite å få gjordt fra din side. Da er det også vanskelig å få han til å gå i terapi. Han skjønner rett og slett ikke hvorfor.

[Gjest swannah]

Som alltid lurer jeg på alder. Hvor gamle er dere?

Jeg tenker ofte på når jeg snakker med mennesker om de reflektrere og tenker. -Og dermed også samtale rundt mellommenneskelige forhold.

Kan dere snakke sammen?

Klarer han å snakke litt alvor om dagligdagse temaer med deg? Slik at dere kan diskutere egne og den andres svakheter.

Slik du skildrer han er han ganske umoden og barnslig, og har ikke fått nødvendige tilbakemeldinger og grenser for egen oppførsel. ALLe brynes vi på andre mennesker. Vi må tilpasse oss og jenke oss nærpersoner.

Noen får ikke denne ballasten med seg fra barndommen og må lære det forsømte i terapi eller i samliv med et menneske av det motsatte kjønn, som orker å oppdra en jevnaldrende.

Dersom din kjæreste ikke "ser seg selv" på de problemområdene du "ser", er det lite å få gjordt fra din side. Da er det også vanskelig å få han til å gå i terapi. Han skjønner rett og slett ikke hvorfor.

Når vi snakker om "dype ting", er vi helt på bølgelengde, det samme hvis vi snakker om meg. Det er bare tvert jeg påpeker (enten forsiktig, eller rett på sak - ingenting funker) noe om han, at han låser seg. Jeg har repetert gang på gang at det ikke er ment som noe angrep på hans person, bare et ønske om at han kan oppføre seg litt mer "voksent". Men nei, det sier liksom Klikk. "han er som han er -det er JEG som er problemet, og dessuten krever jeg for mye", "ingen han kjenner reagerer på oppførselen hans"... (kompisgjengen -og andre han måtte møte på er han jo sjenert ovenfor.)

Han har vel kanskje ikke blitt sagt i fra til om oppførselen sin fra andre, siden jeg er hans første, og all sosial omgang foregår med kompis-gjengen han har hatt siden barneskolen?

Uff... folk som ikke kan respektere andre mennesker (eller "kvinnfolk") enn kompisgjengen og faren sin, skulle hatt bank! (Typen til ei venninne jeg har betrodd meg til -hun kjenner HELE historien- ble så forbanna at han var like ved å oppsøke han og ta et lite alvorsord... ingen behandler vel dama si sånn!

Det siste har jeg sagt til han. Da sier det KLIKK igjen, og: "jamen hvorfor er du sammen med meg da, hvis alt er så fælt?? jeg blir jo aldri bra nok for deg alikevel, så kravstor som du er" ... å kreve å bli behandlet bra & respektfullt HELE tiden og ikke bare av og til = kravstort ??

Men det som er så skremmende er at dette var en person som, da jeg møtte han, var veldig sjenert og virket fornuftig og "skikkelig". Nå får jeg "gruffet" han har inni seg, oppspart fra leenge før jeg traff han. Det kan kanskje være noe i at mora alltid har latt han kjefte og styre (på henne) ??

[linux00]

Når vi snakker om "dype ting", er vi helt på bølgelengde, det samme hvis vi snakker om meg. Det er bare tvert jeg påpeker (enten forsiktig, eller rett på sak - ingenting funker) noe om han, at han låser seg. Jeg har repetert gang på gang at det ikke er ment som noe angrep på hans person, bare et ønske om at han kan oppføre seg litt mer "voksent". Men nei, det sier liksom Klikk. "han er som han er -det er JEG som er problemet, og dessuten krever jeg for mye", "ingen han kjenner reagerer på oppførselen hans"... (kompisgjengen -og andre han måtte møte på er han jo sjenert ovenfor.)

Han har vel kanskje ikke blitt sagt i fra til om oppførselen sin fra andre, siden jeg er hans første, og all sosial omgang foregår med kompis-gjengen han har hatt siden barneskolen?

Uff... folk som ikke kan respektere andre mennesker (eller "kvinnfolk") enn kompisgjengen og faren sin, skulle hatt bank! (Typen til ei venninne jeg har betrodd meg til -hun kjenner HELE historien- ble så forbanna at han var like ved å oppsøke han og ta et lite alvorsord... ingen behandler vel dama si sånn!

Det siste har jeg sagt til han. Da sier det KLIKK igjen, og: "jamen hvorfor er du sammen med meg da, hvis alt er så fælt?? jeg blir jo aldri bra nok for deg alikevel, så kravstor som du er" ... å kreve å bli behandlet bra & respektfullt HELE tiden og ikke bare av og til = kravstort ??

Men det som er så skremmende er at dette var en person som, da jeg møtte han, var veldig sjenert og virket fornuftig og "skikkelig". Nå får jeg "gruffet" han har inni seg, oppspart fra leenge før jeg traff han. Det kan kanskje være noe i at mora alltid har latt han kjefte og styre (på henne) ??

Hva skal til for å endre...

for å oppnå en familiesituasjon du ønsker?

Er det mulig?

Gjensidig respekt - tosomhet

RESPEKT

respekt er et ord

- uten mening

når du ikke får

når du ikke gir

Gjensidig respekt - Toveis dialog -

Tosomhet

[Gjest swavvah]

Hva skal til for å endre...

for å oppnå en familiesituasjon du ønsker?

Er det mulig?

Gjensidig respekt - tosomhet

RESPEKT

respekt er et ord

- uten mening

når du ikke får

når du ikke gir

Gjensidig respekt - Toveis dialog -

Tosomhet

Jeg kaller ikke. Lyger ikke. Flørter ikke med andre. Snakker ikke nedsettende om hans ferdigheter - egenskaper - ting han gjør, med barnslig stemme.

Kort sagt har jeg alltid respektert han. Men jeg respekterer ikke den personen han plutelig blir når han ikke får det som han vil.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er redd det ikke finnes mye hjelp for dette.

Alt dette er også han. Er det det du vil ha?

Det er mulig mitt neste spørsmål blir for "guttete", men jeg spør likevel:

Hvis en ønsker seg en Opel, hvorfor da kjøpe en Ford som en prøver å bygge om til en Opel?

Jeg tror du må innse dette: enten må du ta han stort sett som han er, eller du må finne en som er slik du ønsker.

Leste du mellom linjene hva jeg syntes om dette?

[Gjest swavvah]

Jeg er redd det ikke finnes mye hjelp for dette.

Alt dette er også han. Er det det du vil ha?

Det er mulig mitt neste spørsmål blir for "guttete", men jeg spør likevel:

Hvis en ønsker seg en Opel, hvorfor da kjøpe en Ford som en prøver å bygge om til en Opel?

Jeg tror du må innse dette: enten må du ta han stort sett som han er, eller du må finne en som er slik du ønsker.

Leste du mellom linjene hva jeg syntes om dette?

Joda, men i sine "normale" stunder nekter han på at det er sånn han er,... (min feil at han er sånn mot meg, mora sin feil at han er sånn mot henne.)

Men joda, jeg skjønner... Heller en eldre trygg Opel uten kluss med forakslingene enn nylakkert "feilfri" skrangle-Ford med tett eksospotte og rustent karosseri

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Joda, men i sine "normale" stunder nekter han på at det er sånn han er,... (min feil at han er sånn mot meg, mora sin feil at han er sånn mot henne.)

Men joda, jeg skjønner... Heller en eldre trygg Opel uten kluss med forakslingene enn nylakkert "feilfri" skrangle-Ford med tett eksospotte og rustent karosseri

Hva som er normale stunder og hva som er avviket, kan vel diskuteres.

Dessuten, om han sier at det ikke er slik, endrer det virkeligheten?

Og hvorfor skulle du ta til takke med en eldre Opel? Hva med en strøken Senator 3.0E ?

[Gjest swavvah]

Hva som er normale stunder og hva som er avviket, kan vel diskuteres.

Dessuten, om han sier at det ikke er slik, endrer det virkeligheten?

Og hvorfor skulle du ta til takke med en eldre Opel? Hva med en strøken Senator 3.0E ?

hehehe, lurer på om psykologen min også har sans for humor, under det alvorlige stenansiktet sitt... )