En innføring, hva nå? (langt)

[Gjest (Anonymous)]

Dette blir en liten innføring i min "historie"..

Jente 26 år, gift og har barn. Siden jeg var ganske liten har jeg slitt med et utrolig sinne. Dette resulterer i at jeg roper, slår (sjelden) min mann, og blir helt hysterisk "inni meg". Klarer ikke å kontrollere sinnet, og det er selvfølgelig fryktelig. Sånn var det mens jeg ennå bodde hjemme også. I fjord toppet det seg helt, og jeg søkte hjelp. Gikk til psykolog i et halvt år, og da var fremskrittene så store, at hun syntes jeg kunne prøve meg alene. Var igrunn enig med henne da, for jeg hadde det så rolig og fint disse månedene.

Nå derimot er det på'n igjen. Prøver til det ytterste å kontrollere meg selv, men det er så vanskelig.

Begynner å bli grundig lei dette nå..Lei av å si unnskyld, lei av den konstante skyldfølelsen og lei av å føle meg så grusom.

Under samtale med psykolog kom det frem endel jeg ikke hadde tenkt så mye på. (grunner til mine problem med sinnet) Jeg er eldst, og har alltid klart meg selv. Har på ingen måte blitt avvist av mine foreldre, men har vært nødt til å innta "storesøsterrollen" fra første minutt. Husker godt at jeg måtte hjelpe til mer enn jeg selv syn's jeg kunne mestre, allerede som 3-4 åring.

Nå bruker min mor meg som venninne, noe jeg slett ikke vil. Vil bare være "ungen" hennes fortsatt. Jeg er så utrolig sliten av å være "stor og flink". Vil IKKE dras inn i hennes problem. Vil bare være liten, kjennes det ut som...Rart, når jeg tenker på at jeg er voksen nå!

Hva bør jeg gjøre? Det er så nok nå. Er bestandig deprimert. Selv når jeg syn's noe er oppriktig morsomt, er det vanskelig å le. Kjenner bare denne usigelige følelsen av tomhet som vil ta over.

Kan medisiner hjelpe meg? Ikke mot depresjon, men mot mitt ukontrollerbare sinne ? Eller...

Er det bare å utsette det egentlige problemet? Bør jeg ta en ny runde hos psykologen?

Føles så meningsløst nå. Har jo sett at det bare hjelper en stund.

Vil bare legge til at jeg lever med verdens beste mann. Tålmodigheten selv. Gjør det lille han kan gjøre, han. Blir ALDRI sint tilbake. Og ungene...Så tillitsfulle og herlige, men så fryktelig redde når mamma blir sint. Det er så vondt. Ser at min eldste datter sliter som jeg gjorde da jeg var liten. Med å være stor, altså. Skal være så flink, for å blidgjøre meg. VIL ikke gjøre dette mot henne.

Håper på svar. Jeg er så sliten av dette....(

[Gjest Oriel]

Føler med deg... Håper du får mange kloke råd, det eneste jeg kan komme på i første omgang er psykolog for de innestengte følelsene -og Yoga.

Tror det siste har mye mer for seg enn de fleste tror...

Har lest meg frem til at kickboxing etc for "kronisk sinte" ikke er bra, men yoga derimot kan gjøre underverker...

Det var kansjke ikke det svaret du ville ha, men det skader vel ikke å prøve...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg ser det slik at du har to muligheter og selvsagt kombinasjonen av dem.

Du kan be legen din gi deg en SSRI. Det vil hjelpe både på depresjonen og på sinnesutbruddene.

Psykoterapi hjalp sist, og vil sikkert hjelpe igjen. Jeg tror behandlingstiden var litt for kort forrige gang til at en kunne vente varig effekt uten tilbakefall.