Går det an å bli frisk av angst?

[Gjest går det an?]

Går det an å bli frisk av angst? Med behandling og medisiner?

[anaki]

jepp! det går an..akkurat som du sier: med behandling og medisiner.

[namenick]

Jeg tror ikke at det går an å bli frisk av angst.

Da mener jeg utifra alvorlige tilfeller.

Jeg tror at dette er noe som man må akseptere å leve med resten av livet, og heller prøve å gjøre det beste ut av det situasjonen en er i.

Man vil kanskje føle seg bedre i kortere eller lengre perioder, men angsten kommer alltid tilbake.

Jeg regner med at mange vil være veldig uenig med meg i dette, så dette er kun utifra egen erfaring gjennom ca. 40 år.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er mulig,men ikke uten hardt arbeid i terapien pluss at en er villig til å ta på seg betydelig ubehag ved å gå inn i angstfylte situasjoner.

De fleste som ikke blir bra prioriterer unngåelse og velvære i nuet fremfor bedring og økt funksjon i fremtiden.

[Gjest Dame55]

Vet ikke jeg...., jeg er i 50-årene og slitt med det siden jeg var jentunge. Mulig jeg ikke har fått rette behandlingen. Som en annen her skriver, den kommer igjen og igjen, er min erfaring også. Blir verre jo eldre jeg blir egentlig. Nå har jeg begynt med Cipralex, er på begynnerstadiet, men håper inderlig at dette kan hjelpe meg, aldri for sent å prøve, har vel ingenting å tape. God erfaring hittil.

mvh

[anaki]

jepp! det går an..akkurat som du sier: med behandling og medisiner.

hvis ikke jeg skal tro at det går an å blir frisk av angst, vil jeg finne alt meningsløst. Jeg MÅ tro at det går an å bli frisk.

[flisa]

hvis ikke jeg skal tro at det går an å blir frisk av angst, vil jeg finne alt meningsløst. Jeg MÅ tro at det går an å bli frisk.

Joda - det kan man!

[Gjest Dame55]

Joda - det kan man!

Flott anaki, at du har troen på å bli frisk. Helt riktig innstilling. Har tenkt sånn jeg også, men blitt litt skuffet, slitt så lenge og da tror jeg jo ikke på det. Allikevel det er veldig viktig å være positiv, se framover. Jeg har funnet ut mitt motto: Nyte de gode periodene og gjøre det beste ut av de dårlige.

[namenick]

Ja, det er mulig,men ikke uten hardt arbeid i terapien pluss at en er villig til å ta på seg betydelig ubehag ved å gå inn i angstfylte situasjoner.

De fleste som ikke blir bra prioriterer unngåelse og velvære i nuet fremfor bedring og økt funksjon i fremtiden.

Ja, jeg føler meg truffet og såret av dette svaret til tross for at jeg er fullt klar over at NHD ikke kjenner meg.

Jeg har IKKE prioritert velvære i nuet fremfor bedring, og jeg HAR vært gjennom hardt arbeid og mye ubehag i regi det norske helsevesen.

Jeg kan aldri bli helt frisk av angst, men jeg kan bli mye bedre, og jeg har blitt mye bedre, men frisk? Det handler om å være realist.

Å være psykisk innstillt på å bli frisk? Ja det er bra, men det er noe annet.

[Gjest alternativer]

Ja, det er mulig,men ikke uten hardt arbeid i terapien pluss at en er villig til å ta på seg betydelig ubehag ved å gå inn i angstfylte situasjoner.

De fleste som ikke blir bra prioriterer unngåelse og velvære i nuet fremfor bedring og økt funksjon i fremtiden.

"De fleste som ikke blir bra prioriterer unngåelse og velvære i nuet fremfor bedring og økt funksjon i fremtiden."

De fleste som ikke bli bra av angst har altså seg selv og dårlig innsats å takke? Jeg håper inderlig du ikke mener dette, NHD.

Man blir verken olympisk mester eller angstfri uten mye ubehag. Enig. Men begge deler krever minst en ting til: vitenskapelig basert og individuelt tilpasset treningsopplegg, helst i form av en dyktig, personlig trener.

Hvis du tror, NHD, at en middels angstpasient får et skikkelig treningsopplegg og en skikkelig trener, der ute på de tusen lege- og psykologkontor, da tror jeg du tar kraftig feil.

Her er noen tips om det motsatte:

- Det er tilfeldig om man anbefales medisin eller ikke, evt hva slags medisin man tilbys, og hvordan man følges opp hvis medisinen fungerer dårlig. Om alvorlige bivirkninger tas alvorlig, om nye medikamenter da prøves systematisk ut. Det er jo også offentlige data på at en ganske stor prosent ikke får god nok hjelp av f.eks. SSRI.

- Det går mye på behandlers personlige preferanser om man får eksponeringstrening (utfordre angsten her og nå), psykodynamisk (jobbe med det som disponerte for og første gang utløste angsten) eller kognitiv terapi (jobbe med tankemønstre rundt angsten her og nå). Eller ulike kroppsbaserte terapier (jobbe med kroppsfornemmelser, muskelspenninger osv rundt angsten). Mange vil trenge litt av flere av disse, men får gjerne tilbud om kun en, fordi behandler bare kan den ene.

- Min påstand er: en del behandlere skjønner ikke hvor sterkt ubehaget ved angst er, kjører derfor ut med for kraftige "treningsdoser" og skremmer med det folk bort fra videre forsøk. Ref den treningsnarkomane gymlæreren som får alle til å avsky trening.:-)

- Angsttrening er såpass slitsomt at en sterk terapeutisk allianse pasient-behandler er helt nødvendig for å klare å motivere seg. En slik allianse er ikke lett å få til hvis behandler ikke bruker nok tid og selv er skikkelig motivert. Det er synd å si det, NHD, men det fins en del almenleger som tydelig signaliserer at de ikke har tid og ork til dette.

- Den som er misfornøyd med sin første behandler kan ikke regne med å bli henvist videre til en som en flinkere (f.eks. DPS). Det er det ikke kapasitet til.

Hvis du ikke tror disse kommentarene er representative for helse- Norge i dag, hadde det vært moro å få se en undersøkelse som motbeviser dem. Da fortrinnsvis med BRUKERNE som informanter.

[namenick]

"De fleste som ikke blir bra prioriterer unngåelse og velvære i nuet fremfor bedring og økt funksjon i fremtiden."

De fleste som ikke bli bra av angst har altså seg selv og dårlig innsats å takke? Jeg håper inderlig du ikke mener dette, NHD.

Man blir verken olympisk mester eller angstfri uten mye ubehag. Enig. Men begge deler krever minst en ting til: vitenskapelig basert og individuelt tilpasset treningsopplegg, helst i form av en dyktig, personlig trener.

Hvis du tror, NHD, at en middels angstpasient får et skikkelig treningsopplegg og en skikkelig trener, der ute på de tusen lege- og psykologkontor, da tror jeg du tar kraftig feil.

Her er noen tips om det motsatte:

- Det er tilfeldig om man anbefales medisin eller ikke, evt hva slags medisin man tilbys, og hvordan man følges opp hvis medisinen fungerer dårlig. Om alvorlige bivirkninger tas alvorlig, om nye medikamenter da prøves systematisk ut. Det er jo også offentlige data på at en ganske stor prosent ikke får god nok hjelp av f.eks. SSRI.

- Det går mye på behandlers personlige preferanser om man får eksponeringstrening (utfordre angsten her og nå), psykodynamisk (jobbe med det som disponerte for og første gang utløste angsten) eller kognitiv terapi (jobbe med tankemønstre rundt angsten her og nå). Eller ulike kroppsbaserte terapier (jobbe med kroppsfornemmelser, muskelspenninger osv rundt angsten). Mange vil trenge litt av flere av disse, men får gjerne tilbud om kun en, fordi behandler bare kan den ene.

- Min påstand er: en del behandlere skjønner ikke hvor sterkt ubehaget ved angst er, kjører derfor ut med for kraftige "treningsdoser" og skremmer med det folk bort fra videre forsøk. Ref den treningsnarkomane gymlæreren som får alle til å avsky trening.:-)

- Angsttrening er såpass slitsomt at en sterk terapeutisk allianse pasient-behandler er helt nødvendig for å klare å motivere seg. En slik allianse er ikke lett å få til hvis behandler ikke bruker nok tid og selv er skikkelig motivert. Det er synd å si det, NHD, men det fins en del almenleger som tydelig signaliserer at de ikke har tid og ork til dette.

- Den som er misfornøyd med sin første behandler kan ikke regne med å bli henvist videre til en som en flinkere (f.eks. DPS). Det er det ikke kapasitet til.

Hvis du ikke tror disse kommentarene er representative for helse- Norge i dag, hadde det vært moro å få se en undersøkelse som motbeviser dem. Da fortrinnsvis med BRUKERNE som informanter.

Meget bra innlegg!