innsett mitt store problem.

[Gjest redd jente]

kjære lege.. og lesere...

jeg har nå etter det forrige innlegget, innsett at jeg lider av spiseproblemer..

jeg vil gjerne fortelle fra mine fire siste år som har vært vanskelige. jeg håper også at lonelygirl og andre vil svare meg og hjelpe meg. komme med råd, ting jeg burde gjøre og omvendt, komme med fordeler og ulemper ved ting. uansett. så betyr all den hjelp jeg kan utrolig mye..

mitt problem startet for fire år siden. hvorfor, kan jeg ikke huske. men jeg begynnte da å bli veldig nøye med hva jeg spiste. trodde jeg spiste lite, men det gjorde jeg ikke... sånn fortsatte det, ble mere og mere obs på hva jeg spiste og hadde ikke snøringen hvor mye mat jeg trengte om dagen.hadde ikke beregning. spiste ofte og mye.. det var ikke sånn at jeg blei feitere eller noe.. men på de tre årene vokste jeg ikke i høyden lenger , noen kilo la jeg nok på meg, jeg er 163 og veide på mitt meste 59,8 kilo,som var for to mnd siden. nå veier jeg 52 kilo ca. jeg har på de åra sliti med selvbilde mitt. har alltid sett på meg selv som veldig feit, også nå gjør jeg det. alle andre er veldig bekymret for meg. sier jeg har blitt veldig tynn.for tynn og greier.

jeg har de to siste mnd. ikke klart å spise mye. og for noen uker siden tenkte jeg at jeg skulle begynne å spise normalt igjen, dette klarer jeg noen dager, men så blir jeg så deprimert at jeg faller tilbake på slankinga igjen.

klarer noen dager om gangen. maxs to-tre dager.

jeg vil fortsatt gå ned kilo, kommer til å bli så utrolig deprimert hvis jeg går opp noen kilo nå at jeg garantert kommer til å slutte å spise igjen. jeg kjenner meg selv såpass.

prøver å snike meg unna , sier til kjæresten min at jeg skal ta meg isammen, men bruker bare den skjansjen til å snike meg unna og fortsette litt til. slik er jeg redd det kommer til å holde på en stund. helt til jeg bryter isammen, for jeg tror ikke jeg alene er istand til å ta kontakt med lege,psykolog eller hva som trengs. men jeg vil ikke dra min mamma eller pappa, bror, familie, kjæreste eller venner inn i dette.. det er jeg som har startet dette og da burde jeg fikse på dette også.. disse personene fortjener ikke å bli brydd med dette. men hvordan skal jeg klare det uten. det vet jeg jeg ikke gjør..

hvordan skal jeg finne ut hvor alvorlig jeg sliter. jeg har forstått at det er det oppe i hodet som ikke stemmer, og jeg orker ikke leve lenger med dette.. hva skjer hvis jeg går til lege. og videre hvis han sender meg til psykolog. hvor lang tid kan jeg regne med at det vil ta før jeg kan ha et avslappet forhold til mat igjen. kan legen sette i noen grad hvor/ hvordan jeg lider. i hvor høy grad. om det er veldig alvorlig eller om jeg må ta tiden til hjelp og vente til jeg bryter isammen.. hvor ille må man være for å legges inn, og hva foregår der. man blir vel bare lakt inn hvis man er så tynn at det en fare. for så tynn er nå ikke jeg.

det sliter jeg ikke med, det er hodet mitt og tankene og forestillingene mine som er problemet.

to ting før jeg avslutter.

er det flere med SP som tenker på mat hele dagen og kan gå og se på det selv om man ikke skal ha noe.

kan noen komme med symptomer på spisevegering.

tusen takk for at du tok deg tid til å lese dette og å hjelpe meg. kanksje jeg kan hjelpe deg også en gang.

tusen takk . det betydde så masse for meg.

[Gjest en til]

Kjære redd jente!

Så flott at du vil ha hjelp! Det å ha en spiseforstyrrelse handler ikke om hvor mye man veier eller spiser/ikke spiser. Men at man bruker maten/sultingen for å flykte fra vonde og vanskelige følelser. Man er ikke "slankesyk" eller selvopptatt.

Jeg som skriver til deg har selv strevd med spiseforsyrrelser i mange, mange år først anoreksi siden bulimi og tvangsspising. Det tok lang tid før jeg forstod at det ikke dreide seg om et ønske om å bli slank og pen, men om følelser som ble mat.

I dag har jeg lært meg å bli glad i meg selv, og jeg trenger ikke maten for å løse problemene mine lengre.

Jeg synes du skal be om hjelp. Ikke bare fordi du veier så lite, men fordi du har det så vondt. Snakk med noen. Skaff deg informasjon om sf. (et tips www.iks.no).

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor viktig det er at du tar deg selv alvorlig nå. Du kjenner jo deg selv best.

Lykke til videre, og husk at å erkjenne at en trenger hjelp er det største og vanskeligste steget på veien til "landet frisk"

Hilsen en som vet hvordan du har det så altfor godt.

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære redd jente! Det er tøfft å slite slik du gjør,- og ikke ha noen å dele det med. Jeg vil råde deg til å ha mot, kraft til å søke hjelp. Flott at du har innsett at du har et problem, for da klarer du nok å gripe fatt i det- etterhvert. Kanskje selvhjelpeorganisasjonene kunne være til hjelp for deg, få råd og informasjon. En lege eller annet helsepersonell vil være til hjelp og støtte, motivere til videre forandring. Når det gjelder innleggelse er det visse medisinske kriterier som ved en undersøkelse indikerer for innleggelse i psykiatrisk sykehus eller en medisinsk avdeling. Lykke til med å søke hjelp, få mot, kraft, vilje til å våge!