trenger noen ærlige synspungter.

[Gjest ikke helt meg]

jeg er 25 år, mamma til ei jente på snart 4 år. forlovet, med fast jobb begge to. Da jeg blei gravid i 2000 satte hele min verden seg på hodet. jeg blei tjukk, nervøs for barnet, låste meg inne fra omverdenen. Hun ble født, frisk og rask og jeg forguder henne.

har for noen mnd. siden fått diagnosen angst og depresjoner. går på zoloft.

jeg har endelig klart å gå ned 13 kilo. har tatt en mageplastikk opperasjon og en brystreduksjon.begynner å bli mitt gamle jeg.

jeg er ikke lengre forelsket i min mann, men har lyst til å bli gammel med han. vi har aldri sex.

fram til det vanskelige: jeg har lyst på ett nytt barn. men jeg orker ikke tanken på redsel, vektøkning, 9 mnd. i helvette, og ikke minst... jeg må ha sex for å få det til.

dette er ikke noe spørsmål kanskje, trenger bare noen synspungter på alt. kanksje noen som vet hva jeg bør gjøre????

[PieLill]

Har dere vurdert adopsjon?

mvh

[Gjest vannvittig]

Etter mageplastikk og brystreduksjon vurderer du flere barn.. hvorfor vil du være så slem med deg selv?

[Gjest ikke helt meg.]

Etter mageplastikk og brystreduksjon vurderer du flere barn.. hvorfor vil du være så slem med deg selv?

jeg ser på henne jeg har, og ser at hun trenger noen å dele gleder og sorger med. jeg har 4 søsken selv...

[Gjest ikke helt meg]

Har dere vurdert adopsjon?

mvh

jepp, men det er noe med det å ha en "ekte" foødt og en som ikke er det. vet ikke hvordan det ville blitt. men ja, har tenkt på det også...

[Gjest Dame55]

Du skriver at dere aldri har sex, da er vel ikke forholdet deres helt iorden heller. Det kan jo forandres det, med jobbing fra dere begge to. Går på å ta og gi. Det går an å komme hverandre nærmere igjen.

Jeg synes ikke dere skulle få flere barn enda, i hvertall ikke tenke på adopsjon.

Du er enda ung, har tiden på deg. På sikt så tror jeg at dere også må ha det bra med det seksuelle for at alt annet skal fungere. Mine tanker omkring dette....!

Ønsker deg/dere lykke til!

[mariex]

Syns apsolutt ikke du skulle få flere barn.Når du hadde det så tøft da du gikk med ditt første barn, og du har tatt div. operasjoner for å få en fin figur + at det værste er at du må ha sex,er det jo ganske selvsagt at du ikke bør/kan bli gravid igjen.

Høres forresten ut som du og forloveden din har et merkelig forhold. Når dere ikke har sex, kan dere da ha det bra ellers?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mitt ærlige synspunkt er at ingen bør få barn så lenge de ikke har det bra med seg selv.

[PieLill]

jepp, men det er noe med det å ha en "ekte" foødt og en som ikke er det. vet ikke hvordan det ville blitt. men ja, har tenkt på det også...

De fleste konkluderer med at de kunne ikke gjort det bedre selv. ;-)

Luft gjerne tankene på adopsjonsforum her på DOL.

mvh

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Har dere vurdert adopsjon?

mvh

Etter min mening et vanvittig forslag!

[PieLill]

Etter min mening et vanvittig forslag!

Jeg sa ikke de skulle skaffe seg et barn i morgen.

Adopsjon er en lang prosess. Mange bruker lang tid bare på å venne seg til tanken. Ofte går det 2-3 år fra man starter den formelle prosessen til man eventuelt får barnet.

Adopsjonsforeldre blir sjekket opp og ned, fram og tilbake og i mente, til forskjell fra prøverørsforeldre som får en langt større del av sine utgifter dekket av det offentlige. Tidligere psykiske lidelser er vel noe av det mest stigmatiserende for en adopsjonsprosess.

Jeg ser ingen ting som helst vanvittig med å på sikt tenke på adopsjon som en måte å bli foreldre på. Tvert imot, kan det å vite at muligheten for å få barn finnes, uten å ødelegge seg på et nytt svangerskap, være et steg i riktig retning til å få det bedre. Det finnes håp.

Etter som det er en lang prosess også tankemessig for de fleste, har jeg ingen problemer med foreslå tanken for personer som per i dag kanskje ikke er verdensmestre som foreldre.

Det må være lov, også for folk med psykiske plager, å tenke på hva de skal gjøre når ting går bedre. Eller mener du at folk ikke kan bli bedre? At de for alltid er uskikket som foreldre.

Du driver stadig vekk å anbefaler AD til gravide. Blir ikke det en selvmotsigelse i forhold til det du skriver her?

[Gjest Wita]

Jeg sa ikke de skulle skaffe seg et barn i morgen.

Adopsjon er en lang prosess. Mange bruker lang tid bare på å venne seg til tanken. Ofte går det 2-3 år fra man starter den formelle prosessen til man eventuelt får barnet.

Adopsjonsforeldre blir sjekket opp og ned, fram og tilbake og i mente, til forskjell fra prøverørsforeldre som får en langt større del av sine utgifter dekket av det offentlige. Tidligere psykiske lidelser er vel noe av det mest stigmatiserende for en adopsjonsprosess.

Jeg ser ingen ting som helst vanvittig med å på sikt tenke på adopsjon som en måte å bli foreldre på. Tvert imot, kan det å vite at muligheten for å få barn finnes, uten å ødelegge seg på et nytt svangerskap, være et steg i riktig retning til å få det bedre. Det finnes håp.

Etter som det er en lang prosess også tankemessig for de fleste, har jeg ingen problemer med foreslå tanken for personer som per i dag kanskje ikke er verdensmestre som foreldre.

Det må være lov, også for folk med psykiske plager, å tenke på hva de skal gjøre når ting går bedre. Eller mener du at folk ikke kan bli bedre? At de for alltid er uskikket som foreldre.

Du driver stadig vekk å anbefaler AD til gravide. Blir ikke det en selvmotsigelse i forhold til det du skriver her?

Er enig med NHD.

Man bør ikke skaffe seg barn når man ikke har det bra med selv.

Man bør heller ikke skaffe seg barn når man har et dårlig parforhold.

"ikke helt med" virker ikke å ha det bra hverken med seg selv eller i parforholdet.

Å adoptere krever topp motivasjon.

Man vet ikke hva slags bagasje barnet har med seg, og man må være sterk for å takle ufordringene.

Jeg tror ikke den styrken er til stede når man er deprimert, og man kan ikke bare satse på at alt ordner seg senere.

[Gjest alternativer]

Du er ung og var ung da du valgte mannen din. Livet forandrer seg ofte mye fra f.eks. 25 til 35.

Jeg vet ikke hvorfor dere ikke har sex, men stusser på at det skal kunne fungere i 60 år til. Hva tenker du om det?

Tror du at det du sliter med, har noe med parforholdet å gjøre?

[Gjest Wita]

Er enig med NHD.

Man bør ikke skaffe seg barn når man ikke har det bra med selv.

Man bør heller ikke skaffe seg barn når man har et dårlig parforhold.

"ikke helt med" virker ikke å ha det bra hverken med seg selv eller i parforholdet.

Å adoptere krever topp motivasjon.

Man vet ikke hva slags bagasje barnet har med seg, og man må være sterk for å takle ufordringene.

Jeg tror ikke den styrken er til stede når man er deprimert, og man kan ikke bare satse på at alt ordner seg senere.

Man adopterer ikke barn for å komme ut av en depresjon.

Tenk om det ikke hjelper da?

Parforholdet har heller ikke så gode odds spør du meg.

Man må først å fremst tenke på at barnet skal ha det bra.

[Gjest igitur]

De fleste konkluderer med at de kunne ikke gjort det bedre selv. ;-)

Luft gjerne tankene på adopsjonsforum her på DOL.

mvh

Støtter de andre her som sier at adopsjon er helt vanvittig forslag. Et menneske som ikke har det bra med seg selv skal i hvert fall ikke adoptere barn.

[Gjest rota]

Mitt forslag er:

Du må gjerne få flere egne barn, nå eller senere, du må gjerne adoptere barn.

Du må bare først bytte ut jeg-formen med vi-form. Hva vi'et inneholder av personer, er første oppgave og finne ut av.

[frosken]

Kanskje ville dere som par hatt nytte av å gå til familierådgivning?

Jeg synes det høres ut som om du har begynt å komme deg etter det første barnet ble født, men at det gjenstår en del som kan være verdt å jobbe mer med. Hvordan opplever f.eks. mannen din at du ikke vil ha sex? Og hva tenker han om fremtiden?

Synes du først skal fokusere på hvordan bli helt "frisk" før du vurderer et nytt barn. Kanskje kan du med en del hjelp komme deg helt på fote igjen om ikke så lenge.

Lykke til!

[PieLill]

Man adopterer ikke barn for å komme ut av en depresjon.

Tenk om det ikke hjelper da?

Parforholdet har heller ikke så gode odds spør du meg.

Man må først å fremst tenke på at barnet skal ha det bra.

Men det må være lov å tenke tanken.

Man adopterer ikke for å komme seg ut av depresjon. Uansett ville man ikke bli godkjent. Men adopsjon som mål kan være en motiverende faktor til å komme seg ut av depresjon.

mvh

[PieLill]

Støtter de andre her som sier at adopsjon er helt vanvittig forslag. Et menneske som ikke har det bra med seg selv skal i hvert fall ikke adoptere barn.

Se svar til NHD.

Det er ikke slik at man bråbestemmer seg for adopsjon og har et barn uken etterpå.

Det må være lov å tenke på adopsjon, sette seg inn i prosess og regelverk, selv om man akkurat for øyeblikket ikke er en kvalifisert kandidat.

Synes for øvrig et nytt svangerskap ville vært mye mer vannvittig med de komplikasjoner det kan medføre. Et nytt barn, adoptert eller ikke, har samme omsorgsbehov og behov for friske foreldre.

mvh

[Gjest Dame55]

Se svar til NHD.

Det er ikke slik at man bråbestemmer seg for adopsjon og har et barn uken etterpå.

Det må være lov å tenke på adopsjon, sette seg inn i prosess og regelverk, selv om man akkurat for øyeblikket ikke er en kvalifisert kandidat.

Synes for øvrig et nytt svangerskap ville vært mye mer vannvittig med de komplikasjoner det kan medføre. Et nytt barn, adoptert eller ikke, har samme omsorgsbehov og behov for friske foreldre.

mvh

Eget barn eller adoptivbarn. Ingen av delene i et forhold som her. Man må ha det bra med seg selv og fungere sammen på alle måter for å få et barn til.

Et barn redder ikke ekteskapet heller og man kan ikke få barn fordi det man har fra før trenger søsken. Jobb med å få det bra med deg selv og forholdet ditt først.

Det er et stort ansvar å sette barn til verden og også å adoptere. Som det er skrevet av en her før, man vet ikke hva slags bagasje et adoptivbarn har med seg heller.

mvh