trenger noen ærlige synspungter.

[Gjest tenk deg litt om.]

Adopsjon k_a_n være en veldig krevende prosess. Det kan faktisk også være en veldig hyggelig opplevelse.

For mange er prosessen fram til de velger adopsjon mer krevende enn selve adopsjonsprosessen. Selvsagt er dette individuelt.

Når man begynner å lukte på tanken om adopsjon, og skaffer seg god informasjon, finner de fleste etter hvert ut om dette er noe å satse på umiddelbart, i framtiden eller legge på hyllen for godt.

Mitt poeng i hele denne tråden har vært at det kan være vel verdt å ofre adopsjon noen tanker, skaffe seg informasjon, for å la tanker modnes fram til det tidspunkt det eventuelt kan være aktuelt å starte en prosess.

Adopsjon tar veldig lang tid fra man første gang kontakter barnevernet, til man får barnet. Derfor anbefaler jeg alle som eventuelt kunne tenke seg å adoptere å skaffe seg informasjon så tidlig som mulig. Tankemodning tar også tid. En del av de som har adoptert har uttrykt at de i ettertid ønsket de kom på tanken på et tidligere tidspunkt.

mvh

Jeg tror ikke du kan ha fått med deg hvor krevende adopsjonsprosessen er for de fleste.

Ta en titt inn på adopsjonsforum.

Og hva med barnet?

[muriel]

Adopsjon k_a_n være en veldig krevende prosess. Det kan faktisk også være en veldig hyggelig opplevelse.

For mange er prosessen fram til de velger adopsjon mer krevende enn selve adopsjonsprosessen. Selvsagt er dette individuelt.

Når man begynner å lukte på tanken om adopsjon, og skaffer seg god informasjon, finner de fleste etter hvert ut om dette er noe å satse på umiddelbart, i framtiden eller legge på hyllen for godt.

Mitt poeng i hele denne tråden har vært at det kan være vel verdt å ofre adopsjon noen tanker, skaffe seg informasjon, for å la tanker modnes fram til det tidspunkt det eventuelt kan være aktuelt å starte en prosess.

Adopsjon tar veldig lang tid fra man første gang kontakter barnevernet, til man får barnet. Derfor anbefaler jeg alle som eventuelt kunne tenke seg å adoptere å skaffe seg informasjon så tidlig som mulig. Tankemodning tar også tid. En del av de som har adoptert har uttrykt at de i ettertid ønsket de kom på tanken på et tidligere tidspunkt.

mvh

Ja, det er nå ikke helt min erfaring, da.

Innsamling av dokumenter, venting, venting, besøk på besøk fra sosialkontoret, ny venting og venting, godkjenning, venting, innsamling av nye dokumenter vanskeligheter i giverlandet, venting, bytte av giverland, innsamling av atter nye dokumenter, venting, venting, til slutt tildelt barn, krevende omstendigheter ift barnet som jeg ikke vil inn på her, men som er helt vanlige for adoptivbarn...

Alt dette tok på oss som foreldre, vi (som kvinner og menn gjerne gjør) opplevde og taklet det forskjellig - og det oppsto en del konflikter der.

Og da toppet jeg ikke lista med sånne problemer som ikke glad i mannen min, så desperat etter å unngå intimitet at jeg lurte på hvordan i all verden jeg skulle klare å få en unge uten å måtte gå til sengs med ham som skulle være faren...

Barn løser INGEN ekteskapspoblemer, og påstår du at samlivet som denne kvinnen beskriver, er idyllisk og problemfritt, så troooor jeg du må tenke èn gang til.

Jeg har en viss følelse av at det må ryddes opp litt i saker og ting før de vurderer familieforøkelse. Og vær så snill å ikke kom med det IGJEN at de kan begynne å (bare) TENKE på adopsjon allerede nå.

På meg virker det som om de har rikelig å tenke over fra før.

[PieLill]

Ja, det er nå ikke helt min erfaring, da.

Innsamling av dokumenter, venting, venting, besøk på besøk fra sosialkontoret, ny venting og venting, godkjenning, venting, innsamling av nye dokumenter vanskeligheter i giverlandet, venting, bytte av giverland, innsamling av atter nye dokumenter, venting, venting, til slutt tildelt barn, krevende omstendigheter ift barnet som jeg ikke vil inn på her, men som er helt vanlige for adoptivbarn...

Alt dette tok på oss som foreldre, vi (som kvinner og menn gjerne gjør) opplevde og taklet det forskjellig - og det oppsto en del konflikter der.

Og da toppet jeg ikke lista med sånne problemer som ikke glad i mannen min, så desperat etter å unngå intimitet at jeg lurte på hvordan i all verden jeg skulle klare å få en unge uten å måtte gå til sengs med ham som skulle være faren...

Barn løser INGEN ekteskapspoblemer, og påstår du at samlivet som denne kvinnen beskriver, er idyllisk og problemfritt, så troooor jeg du må tenke èn gang til.

Jeg har en viss følelse av at det må ryddes opp litt i saker og ting før de vurderer familieforøkelse. Og vær så snill å ikke kom med det IGJEN at de kan begynne å (bare) TENKE på adopsjon allerede nå.

På meg virker det som om de har rikelig å tenke over fra før.

Det må være tillatt å ha to tanker i hodet på en gang hvis man skulle ønske det. Kanskje til og med 20-30.

Jeg kjenner til mange nærmest traumatiske adopsjonsprosesser, men mange hyggelige også. Vår egen deriblant.

Jeg har aldri foreslått familiforøkelse som et middel til å berge parforhold. Det er et synspunkt som er tillagt meg.

mvh

[PieLill]

Jeg tror ikke du kan ha fått med deg hvor krevende adopsjonsprosessen er for de fleste.

Ta en titt inn på adopsjonsforum.

Og hva med barnet?

Jeg vet en hel del om adopsjonsprosesser siden jeg har vært gjennom en selv. Jeg vet også nok til å vite at de er og oppleves ganske forskjellige.

Jeg har lest mye på adopsjonsforum. Hvis du sprer dette papirarbeidet og frustrasjonene over 2-4 år, kan du kanskje tenke deg at man får gjort mye annet i løpet av denne tiden, selv om man ikke skriver om det på adopsjonsforum.

Mitt inntrykk er at de som har de psykisk tøffeste prosessene er de som har strevd i mange år for å bli gravide, for så å kaste inn håndkleet og heller satse på adopsjon. For dem har mye tid gått allerede, og ventetiden kan naturlig nok være lang.

Det virker enklere for de som har barn fra før, egnefødte eller adopterte. Men dette blir generelle betraktninger, og selvsagt ikke noe som stemmer for alle.

Hvor kroglete en prosess blir, har også noe med hvilket adopsjonsland man velger. Her er det ikke like valgmuligheter for alle.

Å sette seg inn i hva en adopsjon går ut på rent praktisk og hva som kreves av adoptantene, er ikke å løfte kampesten.

Hvor mange kvinner tenker ikke på en (til) baby samme hvor urealistisk de vet det er i øyeblikket. Tror ikke det heller er så skadelig.

Hvor perfekt synes du man må være før man har lov til å t_e_n_k_e på adopsjon?

mvh

[frosken]

Ja, det er nå ikke helt min erfaring, da.

Innsamling av dokumenter, venting, venting, besøk på besøk fra sosialkontoret, ny venting og venting, godkjenning, venting, innsamling av nye dokumenter vanskeligheter i giverlandet, venting, bytte av giverland, innsamling av atter nye dokumenter, venting, venting, til slutt tildelt barn, krevende omstendigheter ift barnet som jeg ikke vil inn på her, men som er helt vanlige for adoptivbarn...

Alt dette tok på oss som foreldre, vi (som kvinner og menn gjerne gjør) opplevde og taklet det forskjellig - og det oppsto en del konflikter der.

Og da toppet jeg ikke lista med sånne problemer som ikke glad i mannen min, så desperat etter å unngå intimitet at jeg lurte på hvordan i all verden jeg skulle klare å få en unge uten å måtte gå til sengs med ham som skulle være faren...

Barn løser INGEN ekteskapspoblemer, og påstår du at samlivet som denne kvinnen beskriver, er idyllisk og problemfritt, så troooor jeg du må tenke èn gang til.

Jeg har en viss følelse av at det må ryddes opp litt i saker og ting før de vurderer familieforøkelse. Og vær så snill å ikke kom med det IGJEN at de kan begynne å (bare) TENKE på adopsjon allerede nå.

På meg virker det som om de har rikelig å tenke over fra før.

Jeg har sittet og tenkt litt over denne tråden, og lurer litt på hvorfor PieLills innlegg vekker så sterke reaksjoner hos enkelte. Jeg synes hun har forsvart sine standpunkter på en god måte - selv om hun bragte et element inn i diskusjonen som jeg sannsynligvis ikke ville funnet så nærliggende akkurat nå.

Synes det er et godt poeng at det må være lov å tenke på mer enn en ting av gangen. Det må kunne gå an å både jobbe med å fortsatt overkomme en sterk reaksjon etter en barnefødsel samtidig som man tenker gjennom hvilke alternativer som er åpne for en på ulike livsområder.

[Gjest Wita]

Jeg vet en hel del om adopsjonsprosesser siden jeg har vært gjennom en selv. Jeg vet også nok til å vite at de er og oppleves ganske forskjellige.

Jeg har lest mye på adopsjonsforum. Hvis du sprer dette papirarbeidet og frustrasjonene over 2-4 år, kan du kanskje tenke deg at man får gjort mye annet i løpet av denne tiden, selv om man ikke skriver om det på adopsjonsforum.

Mitt inntrykk er at de som har de psykisk tøffeste prosessene er de som har strevd i mange år for å bli gravide, for så å kaste inn håndkleet og heller satse på adopsjon. For dem har mye tid gått allerede, og ventetiden kan naturlig nok være lang.

Det virker enklere for de som har barn fra før, egnefødte eller adopterte. Men dette blir generelle betraktninger, og selvsagt ikke noe som stemmer for alle.

Hvor kroglete en prosess blir, har også noe med hvilket adopsjonsland man velger. Her er det ikke like valgmuligheter for alle.

Å sette seg inn i hva en adopsjon går ut på rent praktisk og hva som kreves av adoptantene, er ikke å løfte kampesten.

Hvor mange kvinner tenker ikke på en (til) baby samme hvor urealistisk de vet det er i øyeblikket. Tror ikke det heller er så skadelig.

Hvor perfekt synes du man må være før man har lov til å t_e_n_k_e på adopsjon?

mvh

Jeg greier ikke å trekke meg ut alikevel ser det ut til.

" Hvor tøff synes du man kan være for å begynne å tenke på adopsjon"

Man skal VILLE adoptere.

Man skal IKKE være usikker på om det er lurt å få flere barn.

Man skal IKKE ha tanker som at det er bedre med egenfødt enn et adoptert barn.

Og tankene skal ikke komme fra andre, men innerst fra sitt eget hjerte. Man skal kjenne at man virkelig har lyst.

Og til slutt, man skal ikke ha problemer med parforholdet og seg selv.

En adoptivbarn er ikke en pakke som sendes hit for redde noen fra en depresjon.

[Gjest Wita]

Jeg har sittet og tenkt litt over denne tråden, og lurer litt på hvorfor PieLills innlegg vekker så sterke reaksjoner hos enkelte. Jeg synes hun har forsvart sine standpunkter på en god måte - selv om hun bragte et element inn i diskusjonen som jeg sannsynligvis ikke ville funnet så nærliggende akkurat nå.

Synes det er et godt poeng at det må være lov å tenke på mer enn en ting av gangen. Det må kunne gå an å både jobbe med å fortsatt overkomme en sterk reaksjon etter en barnefødsel samtidig som man tenker gjennom hvilke alternativer som er åpne for en på ulike livsområder.

Du har også uttrykt din menig frosken.

Dette er ingen krangel, men en diskusjon. Andre må også få lov til å komme med sitt synpunkt.

Jeg registrerer at du passer veldig godt på at noen ikke skal bli såret. Det er fint.

Men hvem skal bestemme hvilke innlegg som er sårende eller ikke?

Synes du også skal tenke litt på dette.

Jeg synes jeg har svart fornuftig her.

Men du gjør deg til dommer, og sier jeg sårer.

Det synes ihvertfall jeg er sårende.

[frosken]

Jeg har fundert en del over denne tråden. Motsetningene har vært relativt sterke - og ulike argumenter har vært fremført med større kraft enn vi ofte ser på dette forumet.

På dette forumet har det tidligere etter min mening nærmest vært en tendens til å undervurderes foreldres psykiske helses betydning for barns oppvekst. Men i denne tråden synes jeg enkelte går fullstendig til motsatt ytterpunkt. En kvinne forteller om usedvanlig sterke reaksjoner i etterkant av et svangerskap og en fødsel. Hun forteller samtidig at hun har jobbet seg ut av størstedelen av sine vansker, er i jobb, gleder seg over å være mor til sin 4 år gamle datter, har et mer komplekst forhold til sin mann - eller kanskje snarere til sin egen seksualitet - men ønsker å fortsette parforholdet. Problemstillingen hun reiser her er at hun ønsker et søsken for sin datter, men at hun ikke orker tanken på å gjenoppleve reaksjonene på forrige fødsel og heller ikke orker tanken på å måtte ha sex. Hun forteller også at hun relativt nylig er blitt diagnostisert med angst og depresjon.

Hva slags reaksjoner får hun? Etter min mening er det overraskende mange som er helt klare på at barn må hun ikke tenke på - for et barn fortjener en mer velfungerende mor. PieLill bringer inn muligheten for adopsjon som kanskje en mer skånsom måte for henne å få barn på (for å ikke ta sjansen på en tilsvarende nedtur som etter forrige svangerskap), og dette vekker også sterke reaksjoner. Da blir det for noen enda viktigere å betone hvor egnet man bør være som foreldre før adopsjon er et tema man kan ta opp til vurdering...

Grunnen til at jeg satte overskriften "dobbeltmoral?" på dette innlegget, er for det første at den vanligste reaksjonen fra andre brukere til foreldre med psykiske problemer som lurer på om de påfører sine barn skader, er at "det skal de ikke tenke på for de er sikkert kjempegode foreldre", Jeg har av og til syntes at denne type støtte blir noe unyansert, men i denne tråden har det vært påfallende lite støtte fra samme kanten.

Forfatteren av innlegget forteller at hun er i jobb og har kommet langt i forhold til de problemer som oppsto etter fødselen. Allikevel har flere sterkt fremhevet at det ville være helt feil om hun på det nåværende tidspunktet er opptatt av vurdere hvorvidt hun skal få et barn til eller ikke. Hvor langt må man da være kommet før dette er legitimt å vurdere?

Nhd gikk tydelig ut og hevdet at "ingen bør få barn så lenge de ikke har det bra med seg selv". Dette var det ingen som protesterte direkte på, selv om det da må være enormt mange mennesker på dol som faller i kategorien "ikke har det bra med seg selv". Det er i hvertfall mitt inntrykk etter å ha lest innlegg både på forum for foreldre, samliv og psykiatri.

Var det innskriverens ærlige utsagn om sitt forhold til seksualitet som fikk så mange til nærmest å nedvurdere henne?

Og hvorfor begynte "adopsjonsfolket" å reagere negativt. Var det fordi adopsjonsforeldre i hvert fall ikke vil identifiseres med de ikke helt "vellykkede" ?

Og hvorfor i all verden var det ikke flere som følte et behov for å kommentere på at vedkommende til tross for sine problemer faktisk ser ut til å mestre sitt liv ganske bra - og i hvertfall er utholdende nok til å være i jobb, ta ansvar for sin datter, tiltross for at hun fortsatt bare er 25 år?

(For ordens skyld; i forhold til den opprinnelige problemstillingen som ble reist i tråden så mente jeg at det ville være lurt å kanskje forsøke med familierådgivning eller lignende før bestemmelsen om et nytt barn eller ikke ble hovedfokus.)

Undrende hilsen

[frosken]

Du har også uttrykt din menig frosken.

Dette er ingen krangel, men en diskusjon. Andre må også få lov til å komme med sitt synpunkt.

Jeg registrerer at du passer veldig godt på at noen ikke skal bli såret. Det er fint.

Men hvem skal bestemme hvilke innlegg som er sårende eller ikke?

Synes du også skal tenke litt på dette.

Jeg synes jeg har svart fornuftig her.

Men du gjør deg til dommer, og sier jeg sårer.

Det synes ihvertfall jeg er sårende.

Jeg har ikke sagt at du sårer, men at et par av de utsagnene du kom med er egnet til å såre.

I en tråd som dette, så mener jeg det er viktigere å evt. forsøke å ivareta den som har eksponert følsomme sider ved sitt eget liv, enn vi andre som i akkurat denne tråden kun mener noe om det hun skrev uten på tilsvarende måte utlevere noe av "vårt eget".

[frosken]

Det må være tillatt å ha to tanker i hodet på en gang hvis man skulle ønske det. Kanskje til og med 20-30.

Jeg kjenner til mange nærmest traumatiske adopsjonsprosesser, men mange hyggelige også. Vår egen deriblant.

Jeg har aldri foreslått familiforøkelse som et middel til å berge parforhold. Det er et synspunkt som er tillagt meg.

mvh

Det er ikke alle som har like stor plass i hodet sitt som deg, Pie Lill :-)

Endimensjonalitet er mye enklere en kompleksitet!

[Gjest Wita]

Jeg har ikke sagt at du sårer, men at et par av de utsagnene du kom med er egnet til å såre.

I en tråd som dette, så mener jeg det er viktigere å evt. forsøke å ivareta den som har eksponert følsomme sider ved sitt eget liv, enn vi andre som i akkurat denne tråden kun mener noe om det hun skrev uten på tilsvarende måte utlevere noe av "vårt eget".

Jeg jeg forstår ikke hvorfor du mener det.

Tror ikke du at når man er inne i en depresjon er litt ute av stand til å ta vare på seg selv?

Jeg kan fortelle litt om en situasjon jeg var i for noen år siden.

Jeg var nok ikke alvorlig deprimert, men det begynte å nærme seg. Kunne fort ha blitt det hvis andre ikke hadde tatt tak i det. For jeg selv hadde ikke evne til å komme meg ut av det.

Jeg hadde nettopp vært igjennom en prøverørsprosess og blitt gravid.

Jeg hadde full jobb, var midt i et gedigent oppussingsprosjekt hjemme, jeg var kasserer for et skolekorps og mannen min jobbet døgnet rundt. Var mye ute og reiste.

Da jeg var i syvende måned ble jeg syk, fikk en kraftig bronkitt som ikke ville gi seg og jeg fikk pustebesvær og forhøyet blodtrykk.

Jeg følte meg "fanget" i en situasjon som jeg ikke så noen løsning på. Jeg var alt annet enn glad i den perioden.De to barna vi allerede hadde, fikk nok ikke så mye oppmerksomhet i den tiden nei.Det eneste jeg tenkte på var å pusse opp da jeg kom hjem fra jobben. Jeg MÅTTE jo bli ferdig før fødselen. Noe annet var uaktuelt.

Da jeg skulle på en vanlig svangerskapskontroll, viste det seg at barnet hadde vokst for lite.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte sykemeldes for hverken jeg eller barnet hadde det bra.

Så dum som jeg var tryglet og ba jeg om å få utsette det en uke. Jeg visste at det passet dårlig for jobben den uken.

Da fikk jeg kjeft av jordmora.

Noen dager senere ble jeg innlagt på sykehus til obervasjon. Der var jeg i 14 dager før de måtte ta ut barnet. Hun var født 2 måneder for tidlig, og veide bare 1 kg.

I ettertid ser jeg at det var andre som reddet både meg og barnet.

Selv var jeg helt ute av stand til å tenke fornuftig og ta vare på meg selv.

Jeg hadde bare en tanke i hodet. Bli ferdig med det jeg holdt på med.

Så jeg har lært. Ikke sett i gang for mange ting på en gang.

Det er også drepen for parforholdet.

[PieLill]

Det er ikke alle som har like stor plass i hodet sitt som deg, Pie Lill :-)

Endimensjonalitet er mye enklere en kompleksitet!

Ikke for meg. ;-) Å ikke få lov se ting i perspektiv og sammenheng gjør meg som regel usikker og forvirret. Eller jeg føler meg inneklemt.

Poenget for meg i denne tråen er at den enkelte selv må ha lov til å bestemme hvor mange tanker på en gang de trives med.

mvh

[PieLill]

Jeg jeg forstår ikke hvorfor du mener det.

Tror ikke du at når man er inne i en depresjon er litt ute av stand til å ta vare på seg selv?

Jeg kan fortelle litt om en situasjon jeg var i for noen år siden.

Jeg var nok ikke alvorlig deprimert, men det begynte å nærme seg. Kunne fort ha blitt det hvis andre ikke hadde tatt tak i det. For jeg selv hadde ikke evne til å komme meg ut av det.

Jeg hadde nettopp vært igjennom en prøverørsprosess og blitt gravid.

Jeg hadde full jobb, var midt i et gedigent oppussingsprosjekt hjemme, jeg var kasserer for et skolekorps og mannen min jobbet døgnet rundt. Var mye ute og reiste.

Da jeg var i syvende måned ble jeg syk, fikk en kraftig bronkitt som ikke ville gi seg og jeg fikk pustebesvær og forhøyet blodtrykk.

Jeg følte meg "fanget" i en situasjon som jeg ikke så noen løsning på. Jeg var alt annet enn glad i den perioden.De to barna vi allerede hadde, fikk nok ikke så mye oppmerksomhet i den tiden nei.Det eneste jeg tenkte på var å pusse opp da jeg kom hjem fra jobben. Jeg MÅTTE jo bli ferdig før fødselen. Noe annet var uaktuelt.

Da jeg skulle på en vanlig svangerskapskontroll, viste det seg at barnet hadde vokst for lite.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte sykemeldes for hverken jeg eller barnet hadde det bra.

Så dum som jeg var tryglet og ba jeg om å få utsette det en uke. Jeg visste at det passet dårlig for jobben den uken.

Da fikk jeg kjeft av jordmora.

Noen dager senere ble jeg innlagt på sykehus til obervasjon. Der var jeg i 14 dager før de måtte ta ut barnet. Hun var født 2 måneder for tidlig, og veide bare 1 kg.

I ettertid ser jeg at det var andre som reddet både meg og barnet.

Selv var jeg helt ute av stand til å tenke fornuftig og ta vare på meg selv.

Jeg hadde bare en tanke i hodet. Bli ferdig med det jeg holdt på med.

Så jeg har lært. Ikke sett i gang for mange ting på en gang.

Det er også drepen for parforholdet.

Det er klart at dette er en sterk opplevelse som preger hvordan du oppfatter ting.

Men jeg synes du leser for mye av dine egne erfaringer og reaksjoner på andre i denne tråden. Ville blitt litt mer nyansert om du var mer villig til å se at ting kan være annerledes for andre. Og at de nødvendigvis ikke er i ferd med å gjøre de tabben du gjorde.

mvh

[PieLill]

Jeg greier ikke å trekke meg ut alikevel ser det ut til.

" Hvor tøff synes du man kan være for å begynne å tenke på adopsjon"

Man skal VILLE adoptere.

Man skal IKKE være usikker på om det er lurt å få flere barn.

Man skal IKKE ha tanker som at det er bedre med egenfødt enn et adoptert barn.

Og tankene skal ikke komme fra andre, men innerst fra sitt eget hjerte. Man skal kjenne at man virkelig har lyst.

Og til slutt, man skal ikke ha problemer med parforholdet og seg selv.

En adoptivbarn er ikke en pakke som sendes hit for redde noen fra en depresjon.

Hvor mange ting har du sagt at du ALDRI vil gjøre, som du i dag er glad for at du har gjort? Og hvor mange av de tingene du virkelig har i hjertet kan du si med sikkerhet har kommet dit uten ytre påvirkning?

Adopsjon er ikke annerledes. For noen få ligger det fiks ferdig i hjertet i utgangspunktet. For andre er det noe som vokser fram, gjennom tankearbeid, refleksjon, informasjonssamling og ved å speile seg i andre.

Det er uvesentlig hvor hjertet er når man starter en tankeprosess. Det som teller er hvor man har hjertet når man starter en adopsjonsprosess, og ikke minst når man til slutt får barnet.

Mange begynner en adopsjonstanke med stor ambvivalens. Dette er ikke til hinder for at man, om man er ærlig med seg selv og sin ambvivalens, kan komme til at man virkelig ønsker å adoptere. Og selvfølgelig tar man imot innspill fra omverdenen underveis. Hva er vitsen med å finne opp hjulet på nytt alene?

mvh

[Gjest Wita]

Hvor mange ting har du sagt at du ALDRI vil gjøre, som du i dag er glad for at du har gjort? Og hvor mange av de tingene du virkelig har i hjertet kan du si med sikkerhet har kommet dit uten ytre påvirkning?

Adopsjon er ikke annerledes. For noen få ligger det fiks ferdig i hjertet i utgangspunktet. For andre er det noe som vokser fram, gjennom tankearbeid, refleksjon, informasjonssamling og ved å speile seg i andre.

Det er uvesentlig hvor hjertet er når man starter en tankeprosess. Det som teller er hvor man har hjertet når man starter en adopsjonsprosess, og ikke minst når man til slutt får barnet.

Mange begynner en adopsjonstanke med stor ambvivalens. Dette er ikke til hinder for at man, om man er ærlig med seg selv og sin ambvivalens, kan komme til at man virkelig ønsker å adoptere. Og selvfølgelig tar man imot innspill fra omverdenen underveis. Hva er vitsen med å finne opp hjulet på nytt alene?

mvh

Jeg tror vi bare får være enig i at vi er uenige i denne saken.

Vi kan sikkert diskutere i det uendelige...tror kanskje du ser på det å adoptere som litt mer "lettvint" enn jeg gjør.

Jeg synes ikke det er råd man skal "slenge rundt" seg til alle og enhver.

[Gjest Wita]

Jeg har fundert en del over denne tråden. Motsetningene har vært relativt sterke - og ulike argumenter har vært fremført med større kraft enn vi ofte ser på dette forumet.

På dette forumet har det tidligere etter min mening nærmest vært en tendens til å undervurderes foreldres psykiske helses betydning for barns oppvekst. Men i denne tråden synes jeg enkelte går fullstendig til motsatt ytterpunkt. En kvinne forteller om usedvanlig sterke reaksjoner i etterkant av et svangerskap og en fødsel. Hun forteller samtidig at hun har jobbet seg ut av størstedelen av sine vansker, er i jobb, gleder seg over å være mor til sin 4 år gamle datter, har et mer komplekst forhold til sin mann - eller kanskje snarere til sin egen seksualitet - men ønsker å fortsette parforholdet. Problemstillingen hun reiser her er at hun ønsker et søsken for sin datter, men at hun ikke orker tanken på å gjenoppleve reaksjonene på forrige fødsel og heller ikke orker tanken på å måtte ha sex. Hun forteller også at hun relativt nylig er blitt diagnostisert med angst og depresjon.

Hva slags reaksjoner får hun? Etter min mening er det overraskende mange som er helt klare på at barn må hun ikke tenke på - for et barn fortjener en mer velfungerende mor. PieLill bringer inn muligheten for adopsjon som kanskje en mer skånsom måte for henne å få barn på (for å ikke ta sjansen på en tilsvarende nedtur som etter forrige svangerskap), og dette vekker også sterke reaksjoner. Da blir det for noen enda viktigere å betone hvor egnet man bør være som foreldre før adopsjon er et tema man kan ta opp til vurdering...

Grunnen til at jeg satte overskriften "dobbeltmoral?" på dette innlegget, er for det første at den vanligste reaksjonen fra andre brukere til foreldre med psykiske problemer som lurer på om de påfører sine barn skader, er at "det skal de ikke tenke på for de er sikkert kjempegode foreldre", Jeg har av og til syntes at denne type støtte blir noe unyansert, men i denne tråden har det vært påfallende lite støtte fra samme kanten.

Forfatteren av innlegget forteller at hun er i jobb og har kommet langt i forhold til de problemer som oppsto etter fødselen. Allikevel har flere sterkt fremhevet at det ville være helt feil om hun på det nåværende tidspunktet er opptatt av vurdere hvorvidt hun skal få et barn til eller ikke. Hvor langt må man da være kommet før dette er legitimt å vurdere?

Nhd gikk tydelig ut og hevdet at "ingen bør få barn så lenge de ikke har det bra med seg selv". Dette var det ingen som protesterte direkte på, selv om det da må være enormt mange mennesker på dol som faller i kategorien "ikke har det bra med seg selv". Det er i hvertfall mitt inntrykk etter å ha lest innlegg både på forum for foreldre, samliv og psykiatri.

Var det innskriverens ærlige utsagn om sitt forhold til seksualitet som fikk så mange til nærmest å nedvurdere henne?

Og hvorfor begynte "adopsjonsfolket" å reagere negativt. Var det fordi adopsjonsforeldre i hvert fall ikke vil identifiseres med de ikke helt "vellykkede" ?

Og hvorfor i all verden var det ikke flere som følte et behov for å kommentere på at vedkommende til tross for sine problemer faktisk ser ut til å mestre sitt liv ganske bra - og i hvertfall er utholdende nok til å være i jobb, ta ansvar for sin datter, tiltross for at hun fortsatt bare er 25 år?

(For ordens skyld; i forhold til den opprinnelige problemstillingen som ble reist i tråden så mente jeg at det ville være lurt å kanskje forsøke med familierådgivning eller lignende før bestemmelsen om et nytt barn eller ikke ble hovedfokus.)

Undrende hilsen

Du glemmer det aller viktigste.

Vedkommende som skrev innlegget, nevnte en rekke ting, blandt annet problemer hun har i forholdet.

Ville hun ha gjort det hvis hun selv ikke følte at dette var noe som talte i mot?

Synes du det er greit å adoptere barn, når foreldrene åpenbart har så store problemer, at de ikke greier kommunisere med hverandre?

[PieLill]

Jeg tror vi bare får være enig i at vi er uenige i denne saken.

Vi kan sikkert diskutere i det uendelige...tror kanskje du ser på det å adoptere som litt mer "lettvint" enn jeg gjør.

Jeg synes ikke det er råd man skal "slenge rundt" seg til alle og enhver.

Å adoptere er ikke mer mystisk enn å lage barna selv, bare annerledes og fremmed for mange. Du gjør det mye vanskeligere enn det behøver å være.

Det er ingen hemmelig, priviligert informasjon, som kun gis til de som finnes verdige, velfungerende og sterke nok.

Etter som jeg ser adopsjon som en flott måte å få barn på deler jeg gjerne dette forslaget villig vekk.

I denne tråden har jeg ikke anbefalt noen å adoptere. Det jeg i utgangspunktet gjorde var å spørre om de hadde t_e_n_k_t på det. Men det fikk altså både den ene og den andre til å gå av hengslene, for denne moren var ikke bra nok, ikke en gang til å tenke på det. Ikke en gang til at noen skulle foreslå tanken.

Få foreldre er så godt forberedte som adoptivforeldre. Prosessen krever det. Ulikt de andre måtene å få barn på stilles det faktisk mange krav til foreldrene. Og foreldrene blir kontrollerte opp og ned og i mente. De fleste som innser de har små muligheter starter ikke en gang en prosess.

Det du og jeg er mest ueninge om er om vi kan dømme den som skrev hovedinnlegget som uskikket mor basert på de få linjene.

Jeg foreslår å vurdere adopsjon, og overlater til de som kanskje skal adoptere og barnevernet som faktisk skal treffe adoptantene å vurdere om de er skikket og når.

Om denne innskriveren noen gang velger å adoptere vet jo ikke vi noe om. Kan hende hun syntes det var et elendig forslag. Men jeg setter altså større lit til hennes vurderingsevne enn du.

[PieLill]

Du glemmer det aller viktigste.

Vedkommende som skrev innlegget, nevnte en rekke ting, blandt annet problemer hun har i forholdet.

Ville hun ha gjort det hvis hun selv ikke følte at dette var noe som talte i mot?

Synes du det er greit å adoptere barn, når foreldrene åpenbart har så store problemer, at de ikke greier kommunisere med hverandre?

"Synes du det er greit å adoptere barn, når foreldrene åpenbart har så store problemer, at de ikke greier kommunisere med hverandre?"

Nå er ikke jeg helt sikker på at dette er tilfellet her. De fleste par har problemer med å kommunisere på enkelte områder. Det er et stykke derfra til ikke å greie å kommunisere i det hele tatt.

Men jeg synes ikke det er greit å adoptere hvis foreldrene overhode ikke greier å kommunisere med hverandre på noen vettuge plan. De ville sansynligvis uansett ikke bli godkjente som adoptivforeldre. Godkjenningsprosessen er for grundig.

Men jeg synes fortsatt det er helt greit å t_e_n_k_e, om man skulle ønske det. Tanken er fri!

mvh

[PieLill]

Jeg har fundert en del over denne tråden. Motsetningene har vært relativt sterke - og ulike argumenter har vært fremført med større kraft enn vi ofte ser på dette forumet.

På dette forumet har det tidligere etter min mening nærmest vært en tendens til å undervurderes foreldres psykiske helses betydning for barns oppvekst. Men i denne tråden synes jeg enkelte går fullstendig til motsatt ytterpunkt. En kvinne forteller om usedvanlig sterke reaksjoner i etterkant av et svangerskap og en fødsel. Hun forteller samtidig at hun har jobbet seg ut av størstedelen av sine vansker, er i jobb, gleder seg over å være mor til sin 4 år gamle datter, har et mer komplekst forhold til sin mann - eller kanskje snarere til sin egen seksualitet - men ønsker å fortsette parforholdet. Problemstillingen hun reiser her er at hun ønsker et søsken for sin datter, men at hun ikke orker tanken på å gjenoppleve reaksjonene på forrige fødsel og heller ikke orker tanken på å måtte ha sex. Hun forteller også at hun relativt nylig er blitt diagnostisert med angst og depresjon.

Hva slags reaksjoner får hun? Etter min mening er det overraskende mange som er helt klare på at barn må hun ikke tenke på - for et barn fortjener en mer velfungerende mor. PieLill bringer inn muligheten for adopsjon som kanskje en mer skånsom måte for henne å få barn på (for å ikke ta sjansen på en tilsvarende nedtur som etter forrige svangerskap), og dette vekker også sterke reaksjoner. Da blir det for noen enda viktigere å betone hvor egnet man bør være som foreldre før adopsjon er et tema man kan ta opp til vurdering...

Grunnen til at jeg satte overskriften "dobbeltmoral?" på dette innlegget, er for det første at den vanligste reaksjonen fra andre brukere til foreldre med psykiske problemer som lurer på om de påfører sine barn skader, er at "det skal de ikke tenke på for de er sikkert kjempegode foreldre", Jeg har av og til syntes at denne type støtte blir noe unyansert, men i denne tråden har det vært påfallende lite støtte fra samme kanten.

Forfatteren av innlegget forteller at hun er i jobb og har kommet langt i forhold til de problemer som oppsto etter fødselen. Allikevel har flere sterkt fremhevet at det ville være helt feil om hun på det nåværende tidspunktet er opptatt av vurdere hvorvidt hun skal få et barn til eller ikke. Hvor langt må man da være kommet før dette er legitimt å vurdere?

Nhd gikk tydelig ut og hevdet at "ingen bør få barn så lenge de ikke har det bra med seg selv". Dette var det ingen som protesterte direkte på, selv om det da må være enormt mange mennesker på dol som faller i kategorien "ikke har det bra med seg selv". Det er i hvertfall mitt inntrykk etter å ha lest innlegg både på forum for foreldre, samliv og psykiatri.

Var det innskriverens ærlige utsagn om sitt forhold til seksualitet som fikk så mange til nærmest å nedvurdere henne?

Og hvorfor begynte "adopsjonsfolket" å reagere negativt. Var det fordi adopsjonsforeldre i hvert fall ikke vil identifiseres med de ikke helt "vellykkede" ?

Og hvorfor i all verden var det ikke flere som følte et behov for å kommentere på at vedkommende til tross for sine problemer faktisk ser ut til å mestre sitt liv ganske bra - og i hvertfall er utholdende nok til å være i jobb, ta ansvar for sin datter, tiltross for at hun fortsatt bare er 25 år?

(For ordens skyld; i forhold til den opprinnelige problemstillingen som ble reist i tråden så mente jeg at det ville være lurt å kanskje forsøke med familierådgivning eller lignende før bestemmelsen om et nytt barn eller ikke ble hovedfokus.)

Undrende hilsen

Du summerer godt noe av det jeg har tenkt og følt.

Får følelsen av at det å ikke orke sex er den ultimate psykologiske ubalanse og synd. Da duger man ikke til noe annet heller.

Det jeg synes er mest trist er måten det dømmes så bastant på, på et så spinkelt grunnlag.

mvh

[Gjest Wita]

Å adoptere er ikke mer mystisk enn å lage barna selv, bare annerledes og fremmed for mange. Du gjør det mye vanskeligere enn det behøver å være.

Det er ingen hemmelig, priviligert informasjon, som kun gis til de som finnes verdige, velfungerende og sterke nok.

Etter som jeg ser adopsjon som en flott måte å få barn på deler jeg gjerne dette forslaget villig vekk.

I denne tråden har jeg ikke anbefalt noen å adoptere. Det jeg i utgangspunktet gjorde var å spørre om de hadde t_e_n_k_t på det. Men det fikk altså både den ene og den andre til å gå av hengslene, for denne moren var ikke bra nok, ikke en gang til å tenke på det. Ikke en gang til at noen skulle foreslå tanken.

Få foreldre er så godt forberedte som adoptivforeldre. Prosessen krever det. Ulikt de andre måtene å få barn på stilles det faktisk mange krav til foreldrene. Og foreldrene blir kontrollerte opp og ned og i mente. De fleste som innser de har små muligheter starter ikke en gang en prosess.

Det du og jeg er mest ueninge om er om vi kan dømme den som skrev hovedinnlegget som uskikket mor basert på de få linjene.

Jeg foreslår å vurdere adopsjon, og overlater til de som kanskje skal adoptere og barnevernet som faktisk skal treffe adoptantene å vurdere om de er skikket og når.

Om denne innskriveren noen gang velger å adoptere vet jo ikke vi noe om. Kan hende hun syntes det var et elendig forslag. Men jeg setter altså større lit til hennes vurderingsevne enn du.

Nå er du virkelig helt på jordet.

Ingen dømmer denne moren til å være en dårlig mor. Nå sporer du fullstendig av.

Men vi ser at omstendighetene for å adoptere ikke er til stede. Og at det ikke er noe å tenke på en gang. Ihvertfall ikke nå.

Hun har det ikke godt med seg selv og i parforholdet.

Det må da virkelig være bedre å prøve å få et forhold til å fungere igjen. Da vil jeg tro hun også får det bedre med seg selv. Slike ting henger gjerne sammen.

Deretter synes jeg de kan tenke på å få barn igjen.

Først på "normalmåten" da det er det hun har gitt inntrykk av hun ønsker.

"Å adoptere er ikke mer mystisk enn å lage barn selv"

Det er der jeg tror vi er mest uenige. Et adoptert barn kommer fra et fremmed land til fremmede mennesker når det er over spebarnsalderen.

Det kan oppleves veldig traumatisk tror jeg til å begynne med og krever mer av foreldrene.

(Jeg kjenner også par som har adoptert)

Og alt er ikke bare solskinn.

Jeg tør ikke tenke på hvordan det vil bli for barnet, som kanskje ikke har hatt det bra fra før av å komme hit til "fremmede" mennesker som ikke greier kommunisere og ikke en gang orker tanken på sex med faren.

Vi er uenige Pielill. Bare mer og mer ser det ut til.