I ferd med å miste grepet?-NHD

[Gjest prinsesse vilikke]

Hadde mine nærmeste sett dette innlegget ville de gått av hengslene. For dem er jeg en svært oppegående, ressursterk og glad person. De vet jeg er veldig følelsesmennenske og jeg er åpen om det meste. Uten om det aller svarteste. Noen rom må vi ha for oss selv. Iallefall. Jeg er veldig mye den personen de har inntrykk av. Men også så mye mer. Jeg er høyt og lavt inni meg. men heldigvis mest høyt. jeg er veldig ofte veldig glad og deler raust rundt meg av alt det galde og gode jeg har inni meg. Men jeg er også veldig melankolsk og innovervendt. Jeg har tusen tanker som går veldig fort og det er ikke alltid så lett å skille de viktige fra de uviktige. Jeg bruker å si at jeg trenger laaang tid på å tenke. Fordi jeg bruker lang tid på å sile. Jeg er også veldig redd av meg, men har masse selvironi, men det gjør dessverre ikke redslene mindre. Jeg er livredd for å dø, og her bunner vel alle de andre redslene jeg har også (slik er det vel kanskje for alle?)

Her er saken:

Jeg er hjemme med 2 små barn. En på snart fire og en på 1 1/2. Jeg vil ha tiden med ungene mine mens de er små. Tror det er viktig og riktig for dem. Men det tar på og det skammer jeg meg over. Det er to svært krevende barn jeg har, men jeg elsker dem over alt i verden. Men avogtil føles det som om det blir for mye og jeg føler kravet om umiddelbar innfrielse av behov så krevende at jeg ofte føler meg fanget. Minsten gråter og hyler ut sitt sinne evinnelige mange ganger for dagen. (det føles som han er sint 10 av de 12 timene dagen er ...) Eldstemann går i barnehage 4 timer om dagen, og er en ung sabeltannmann som mener mye motsatt av mamma. Nå i det siste føler jeg meg tom, alene og ensom. Jeg er lykkelig samboer med barnas far, men misunner ham mye av friheten han har når han går på jobb. Jeg misunner ham når han er syk og kan ligge i sengen hele dagen og bare sove, og det får meg til å føle meg slem og ondskapsfull. Det toppet seg etter en hektisk dag i dag hvor jeg bare eksploderte i vill frustrasjon og raseri. Det ble rett og slett for mye for meg. Og det er greit. men det er følelsen som kom etterpå som skremmer meg. Tom og "død" innimeg. Liketil og bevisstløs i tankene. Lyst til å bare bli borte. Og jeg som elsker livet og alt som er. Jeg vil bare snu innover i meg selv og stenge alt ute. Bli der for alltid. Det går sikkert over etter en god natts søvn. Jeg fanger meg selv i mitt eget moralske dillemma. Sliter meg ut hjemme men det som har høyest prioritet i livet mitt er ungene og familien. Hvordan kan det henge sammen? Jeg som virkelig ønsker å gi barna mine en rolig og god, nær barndom. Klarer det kanksje ikke likevel? Jeg lengter ut, men "båndene" hjemme er så vanvittig sterke. Jeg har masse venner, trener mye, får tid til meg selv dersom jeg bare planlegger litt. Men likevel er det som om det ikke er nok. Det har noe med at jeg som er så kaotisk i hodet ikke klarer å fullføre en tankerekke i løpet av dagen, og det er DET som gjør meg sprø. Ro til å høre meg selv tenke. Filosofere. det er livsnødvendig, men borte i hverdagen. Er det egoistisk med slike ønsker? Lurer på om jeg kan være litt manisk-depressiv (mer manisk enn deppressiv, men jeg har mye melakoni, ja et generellt nærvær av tristhet, men er ikke sånn "alt er dritt deppa")

dette ble like hultetibulter som det føles. Vet ikke helt hva jeg vil med dette jeg. det er som om jeg med ett er helt vilje og kraftløs.

Om noen ville kommentere kan det hjelpe godt en tidlig fredagkveld...

Vennlig hilsen

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Først tar jeg det enkle: Du er kanskje litt for sliten og hadde trengt litt avlastning.

Så til det vanskelige som jeg ofte har hatt lyst til å skrive om til alle moderne småbarnsmødre som deg. Dere har helt feil og alt for høye forventninger til hva som kreves av en mor.

Dere skal ikke tilfredsstille alle behov, og ikke umiddelbart. Barn trenger å frustreres og møte motgang. Hvis ikke blir de aldri skikkelig voksne.

Verden har eksistert i tusener av år. Det er først de siste 20 årene at en liten gruppe av verdens mødre i de mest velstående, vestlige land har hatt tid til å bruke så mye tid på barna. Sannsynligvis uten at det har tjent barna på noen måte.

Tenk tilbake til de som var mødre på 50 og 60-tallet. De fleste var hjemmeværende, men drev de på med barna hele tiden? Nei, det hadde de ikke tid til. De var der når noe vondt skjedde. Om en fikk skrubbsår på kneet eller når noe hadde vært slemme. Men de tok ikke den moderne misforståtte rollen som en slags lekekamerat, aktivitør, underholder, tjener etc.

Dere går inn i en rolle der dere utsletter dere selv og tror dette er nødvendig for at barna skal få en god oppvekst.

Barn har godt av å vente på tur, lære seg at mamma også har andre oppgaver, at hun har egne behov og ikke minst har de godt av å lære å kjede seg.

La ungene hyle og skrike litt. La de vente på deg av og til. Ikke slipp alt du har i hendene med en gang som en underdanig tjener hver gang barna ønsker oppmerksomhet. De vil bli sure på deg og synes du er dum og slem, men det gjør ingenting. Tvert i mot - det er nødvendig av og til. Hvordan skal de ellers greie seg i en voksen verden. Der vil de ikke alltid oppleve at alle skraper og bukker for dem til enhver tid.

Ha en god kveld :-)

[søkende]

Syns du fikk et langt og godt svar av NHD.

Ville bare slenge en en varm tanke. Mammarollen er ikke alltid lett. En kusine av meg var alltid på toppen av alt, hadde dagbarn og egne barn. En dag sa det stopp. Hun sov ikke om natta, og fikk et sammenbrudd. Ut av intet.

Ikke få dårlig samvittighet over å ville ha "fred" og ro. Du som mennesketype trenger det sikkert!

Tror du er et flott menneske. Ikke slit ut livsgleden med for høye krav til deg selv!

Klemmer til deg

[rodell]

Først tar jeg det enkle: Du er kanskje litt for sliten og hadde trengt litt avlastning.

Så til det vanskelige som jeg ofte har hatt lyst til å skrive om til alle moderne småbarnsmødre som deg. Dere har helt feil og alt for høye forventninger til hva som kreves av en mor.

Dere skal ikke tilfredsstille alle behov, og ikke umiddelbart. Barn trenger å frustreres og møte motgang. Hvis ikke blir de aldri skikkelig voksne.

Verden har eksistert i tusener av år. Det er først de siste 20 årene at en liten gruppe av verdens mødre i de mest velstående, vestlige land har hatt tid til å bruke så mye tid på barna. Sannsynligvis uten at det har tjent barna på noen måte.

Tenk tilbake til de som var mødre på 50 og 60-tallet. De fleste var hjemmeværende, men drev de på med barna hele tiden? Nei, det hadde de ikke tid til. De var der når noe vondt skjedde. Om en fikk skrubbsår på kneet eller når noe hadde vært slemme. Men de tok ikke den moderne misforståtte rollen som en slags lekekamerat, aktivitør, underholder, tjener etc.

Dere går inn i en rolle der dere utsletter dere selv og tror dette er nødvendig for at barna skal få en god oppvekst.

Barn har godt av å vente på tur, lære seg at mamma også har andre oppgaver, at hun har egne behov og ikke minst har de godt av å lære å kjede seg.

La ungene hyle og skrike litt. La de vente på deg av og til. Ikke slipp alt du har i hendene med en gang som en underdanig tjener hver gang barna ønsker oppmerksomhet. De vil bli sure på deg og synes du er dum og slem, men det gjør ingenting. Tvert i mot - det er nødvendig av og til. Hvordan skal de ellers greie seg i en voksen verden. Der vil de ikke alltid oppleve at alle skraper og bukker for dem til enhver tid.

Ha en god kveld :-)

Fikk bare lyst til en kommentar relatert til Nils Håvard Dahls svar: "Gå ut og lek!", sa våre foreldre fra vi var ganske små. Og så ble vi påkledt og "hivd" ut. Jeg tror ikke det var så mye "styr" med oss som var barn på 60-og 70-tallet. Vi måtte klare oss selv, og det gikk da forunderlig bra :-)

[Berit]

Det NHD sier er litt enkelt. Selv om man mener akkurat de samme tingene som blir skrevet i innlegget, skal det enormt med krefter til å skulle stå i mot et barn som meste parten av tiden er sint.

Det suger kreftene ut av den mest oppegående person. ...selv om man vet man har rett.

Prinsesse vilike.......kan du gå ut med en gang mannen din er kommet hjem? Etter middagen tar du med en discman og går tur. Senere kan du gå ut og gjøre noe du vil selv. En hobby feks.

Du er jo så sliten.....du er helt nødt til å bruke mer tid på deg selv.

[Gjest prinsesse vilikke]

Fikk bare lyst til en kommentar relatert til Nils Håvard Dahls svar: "Gå ut og lek!", sa våre foreldre fra vi var ganske små. Og så ble vi påkledt og "hivd" ut. Jeg tror ikke det var så mye "styr" med oss som var barn på 60-og 70-tallet. Vi måtte klare oss selv, og det gikk da forunderlig bra :-)

Tusen takk for fine svar. Ville bare poengterer en liten ting. Jeg innfrir ikke alle krav om dere skjønner. Det er derfor han hyler og er sint fordi mamma sier nei, vent o.l

Tenkte kanskje han ville gi seg og lære å vente, men han er full av utforsker trang og veldig utålmodig... Og jeg må vel si: Heldigvis selv om det er et lydnivå uten sidestykke... Har nå fått en god natts søvn og de gode følelsene er tilbake.

Men jeg har fått litt å tenke på likevel. Takk alle.

[Gjest Den ensomme lytter]

Jeg kan nok ikke hjelpe deg med det du spør om...men kanskje du kan hjelpe meg??

Når jeg leser beskrivelsen din av deg selv, så får det meg til å tenke på ei jente jeg kjenner. Utad er hun sprudlene, pratsom, glad og veldig leken/flørtete. Men dette går i perioder, en dag er hun i kjempehumør, dagen etter virker hun litt sur...

Til saken: Hun har fortalt meg endel om hva hun har opplevd. Faren er skilt/gift 3-4 ganger, og hun ble derfor bedt om å flytte til besteforeldrene. X-typer har vært utro, og såkalte "gode" venner gjør ting bevisst for å såre henne. Hun er veldig skeptisk og stolt. Hun har slått opp med x-typer pga at de har sett på porno. Jeg har vært litt uforsiktig, og hun har visst fått inntrykket at jeg er despo som bare måå ha ei dame nå (noe som ikke stemmer).

Jeg vet ikke hvor mye dette har påvirket henne, hun sier selv at hun ikke tenker på det, og når hun prater om det så virker det ikke som om hun bryr seg..

Det jeg lurer på er åssen hun egentlig har det inni seg. Jeg har veldig lyst til å utvikle et veldig nært forhold til henne, men hun slipper meg ikke inn.

Dette har også en bakgrunn; Jeg begynte å jobbe der hun jobber for ca. 6 mnd siden. Jeg ble fort forelska i henne, og hun viste etterhvert ganske stor interesse for meg. Jeg fikk det for meg at hun var litt interessert, og tenkte at det var på tide å fortelle henne hva jeg føler.

Jeg ble avvist, men hun fortsatte å vise interesse. 2 ganger til hendte det, men den siste gangen fløt begeret over for henne. Vi ble enige om å være venner, men hun ba også om avstand. I 3 uker pratet vi ikke til hverandre, inntil for et par dager siden. Da holdt hun vel ikke ut lenger, og var med ett over meg hele tiden. I dag jobbet vi sammen igjen, og da virket hun rimelig uinteressert.

Det jeg ønsker er å komme inn under huden på henne, vise henne at jeg bryr meg, slik at hun føler at jeg i det minste kan være en god venn...

Men åssen skal jeg komme inn under huden?? Jeg har forsøkt på en indirekte og forsiktig måte, men da blir hun bare redd og later (tror jeg ihvertfall) som om hun ikke skjønner hva jeg prater om.

Håper du kan hjelpe, for hun er bare den aller skjønneste jenta jeg noen gang har kjent!!

[Gjest prinsesse vilikke]

Jeg kan nok ikke hjelpe deg med det du spør om...men kanskje du kan hjelpe meg??

Når jeg leser beskrivelsen din av deg selv, så får det meg til å tenke på ei jente jeg kjenner. Utad er hun sprudlene, pratsom, glad og veldig leken/flørtete. Men dette går i perioder, en dag er hun i kjempehumør, dagen etter virker hun litt sur...

Til saken: Hun har fortalt meg endel om hva hun har opplevd. Faren er skilt/gift 3-4 ganger, og hun ble derfor bedt om å flytte til besteforeldrene. X-typer har vært utro, og såkalte "gode" venner gjør ting bevisst for å såre henne. Hun er veldig skeptisk og stolt. Hun har slått opp med x-typer pga at de har sett på porno. Jeg har vært litt uforsiktig, og hun har visst fått inntrykket at jeg er despo som bare måå ha ei dame nå (noe som ikke stemmer).

Jeg vet ikke hvor mye dette har påvirket henne, hun sier selv at hun ikke tenker på det, og når hun prater om det så virker det ikke som om hun bryr seg..

Det jeg lurer på er åssen hun egentlig har det inni seg. Jeg har veldig lyst til å utvikle et veldig nært forhold til henne, men hun slipper meg ikke inn.

Dette har også en bakgrunn; Jeg begynte å jobbe der hun jobber for ca. 6 mnd siden. Jeg ble fort forelska i henne, og hun viste etterhvert ganske stor interesse for meg. Jeg fikk det for meg at hun var litt interessert, og tenkte at det var på tide å fortelle henne hva jeg føler.

Jeg ble avvist, men hun fortsatte å vise interesse. 2 ganger til hendte det, men den siste gangen fløt begeret over for henne. Vi ble enige om å være venner, men hun ba også om avstand. I 3 uker pratet vi ikke til hverandre, inntil for et par dager siden. Da holdt hun vel ikke ut lenger, og var med ett over meg hele tiden. I dag jobbet vi sammen igjen, og da virket hun rimelig uinteressert.

Det jeg ønsker er å komme inn under huden på henne, vise henne at jeg bryr meg, slik at hun føler at jeg i det minste kan være en god venn...

Men åssen skal jeg komme inn under huden?? Jeg har forsøkt på en indirekte og forsiktig måte, men da blir hun bare redd og later (tror jeg ihvertfall) som om hun ikke skjønner hva jeg prater om.

Håper du kan hjelpe, for hun er bare den aller skjønneste jenta jeg noen gang har kjent!!

Jeg vet ikke helt om jeg kan gi deg det du er ute etter men jeg skal gjøre et forsøk, akkurat nå har jeg ikke så god tid, men titt innom senere så kankskje jeg har fått litt på plass

Vennlig hilsen

[Gjest fille]

Først tar jeg det enkle: Du er kanskje litt for sliten og hadde trengt litt avlastning.

Så til det vanskelige som jeg ofte har hatt lyst til å skrive om til alle moderne småbarnsmødre som deg. Dere har helt feil og alt for høye forventninger til hva som kreves av en mor.

Dere skal ikke tilfredsstille alle behov, og ikke umiddelbart. Barn trenger å frustreres og møte motgang. Hvis ikke blir de aldri skikkelig voksne.

Verden har eksistert i tusener av år. Det er først de siste 20 årene at en liten gruppe av verdens mødre i de mest velstående, vestlige land har hatt tid til å bruke så mye tid på barna. Sannsynligvis uten at det har tjent barna på noen måte.

Tenk tilbake til de som var mødre på 50 og 60-tallet. De fleste var hjemmeværende, men drev de på med barna hele tiden? Nei, det hadde de ikke tid til. De var der når noe vondt skjedde. Om en fikk skrubbsår på kneet eller når noe hadde vært slemme. Men de tok ikke den moderne misforståtte rollen som en slags lekekamerat, aktivitør, underholder, tjener etc.

Dere går inn i en rolle der dere utsletter dere selv og tror dette er nødvendig for at barna skal få en god oppvekst.

Barn har godt av å vente på tur, lære seg at mamma også har andre oppgaver, at hun har egne behov og ikke minst har de godt av å lære å kjede seg.

La ungene hyle og skrike litt. La de vente på deg av og til. Ikke slipp alt du har i hendene med en gang som en underdanig tjener hver gang barna ønsker oppmerksomhet. De vil bli sure på deg og synes du er dum og slem, men det gjør ingenting. Tvert i mot - det er nødvendig av og til. Hvordan skal de ellers greie seg i en voksen verden. Der vil de ikke alltid oppleve at alle skraper og bukker for dem til enhver tid.

Ha en god kveld :-)

Tusen takk for et innlegg som gikk rett i hjertet mitt, NHD :-)

Jeg har faktisk klipt det ut og spart på det, skal lese det hver gang jeg føler meg som "prinsesse vilikke" her.

Og det er ganske ofte...

Takk igjen :-)

[gyrken]

Først tar jeg det enkle: Du er kanskje litt for sliten og hadde trengt litt avlastning.

Så til det vanskelige som jeg ofte har hatt lyst til å skrive om til alle moderne småbarnsmødre som deg. Dere har helt feil og alt for høye forventninger til hva som kreves av en mor.

Dere skal ikke tilfredsstille alle behov, og ikke umiddelbart. Barn trenger å frustreres og møte motgang. Hvis ikke blir de aldri skikkelig voksne.

Verden har eksistert i tusener av år. Det er først de siste 20 årene at en liten gruppe av verdens mødre i de mest velstående, vestlige land har hatt tid til å bruke så mye tid på barna. Sannsynligvis uten at det har tjent barna på noen måte.

Tenk tilbake til de som var mødre på 50 og 60-tallet. De fleste var hjemmeværende, men drev de på med barna hele tiden? Nei, det hadde de ikke tid til. De var der når noe vondt skjedde. Om en fikk skrubbsår på kneet eller når noe hadde vært slemme. Men de tok ikke den moderne misforståtte rollen som en slags lekekamerat, aktivitør, underholder, tjener etc.

Dere går inn i en rolle der dere utsletter dere selv og tror dette er nødvendig for at barna skal få en god oppvekst.

Barn har godt av å vente på tur, lære seg at mamma også har andre oppgaver, at hun har egne behov og ikke minst har de godt av å lære å kjede seg.

La ungene hyle og skrike litt. La de vente på deg av og til. Ikke slipp alt du har i hendene med en gang som en underdanig tjener hver gang barna ønsker oppmerksomhet. De vil bli sure på deg og synes du er dum og slem, men det gjør ingenting. Tvert i mot - det er nødvendig av og til. Hvordan skal de ellers greie seg i en voksen verden. Der vil de ikke alltid oppleve at alle skraper og bukker for dem til enhver tid.

Ha en god kveld :-)

Takk for godt innlegg NHD! Hvorfor ikke legge det på foreldreforumet også - der er det plenty av slitne småbarnsmødre med konstant dårlig samvittighet.