NHD. Psykologen legger ord i min munn

[Gjest kvinne 1977]

Trenger sårt råd fra psykiateren her inne. Føler at jeg er kommet i en vanskelig situasjon med behandleren min.

Føler at behandleren min har "tolket meg feil" og er skråsikker på at jeg har blitt seksuelt misbrukt i min barndom av min far. Jeg har aldri sagt rett ut at jeg har blitt misbrukt eller har noen minner av dette. Men jeg innrømmer at jeg har en historie og problematikk som tilsier at det KUNNE ha hendt... Men jeg har altså ikke noen minne av det, og kan derfor ikke hevde dette med incest har hendt.

Nå kommer min far ( som bor i utlandet, i Sverige ) på besøk hjem til meg. behandleren min påstår at jeg IKKE kan være alene med min far når han kommer på besøk. At det er fare for at han kan komme til å forgripe seg på nytt.

Jeg selv mener vel at dette er tull, at selv om jeg og min far ikke er "bestevenner" så kan vi godt tilbringe tid alene uten noen fare. Samtidig føler jeg meg presset og stresset av behandleren min og hennes vurderinger..

Jeg får det veldig vanskelig med meg selv fordi jeg hører på behandleren min, men det er en stemme inni meg som sier at dette er feil..

Jeg trenger sårt et råd utenfra...

Takknemlig for svar.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ekstremt alvorlig og et helt uakseptabelt overtramp fra psykologens side.

Din nyanserte måte å se dette på er svært moden.

Det finnes selvsagt kvinner som har problemer lik det incestutsatte har, men som ikke har vært utsatt for overgrep. I en slik situasjon må en selvsagt formode at og handle som om en ikke er misbrukt inntl det er overveiende sannsynlig at overgrep har funnet sted.

Jeg antar fra ditt nick at du er født i 1977. Dersom din far mot formodning skulle ha forgrepet seg på deg da du var svært liten, men ikke i den tiden du har vært så stor at du ville ha husket det, er det ekstremt usannsynlig at han skulle gjøre det nå når du er 27 år.

Det er svært sjelden jeg uttrykker meg bastant om at en bør skifte behandler.

I dette tilfellet anbefaler jeg det.

Denne psykologen bør ikke ha pasienter.

[Gjest klage på behandling?]

Dette er ekstremt alvorlig og et helt uakseptabelt overtramp fra psykologens side.

Din nyanserte måte å se dette på er svært moden.

Det finnes selvsagt kvinner som har problemer lik det incestutsatte har, men som ikke har vært utsatt for overgrep. I en slik situasjon må en selvsagt formode at og handle som om en ikke er misbrukt inntl det er overveiende sannsynlig at overgrep har funnet sted.

Jeg antar fra ditt nick at du er født i 1977. Dersom din far mot formodning skulle ha forgrepet seg på deg da du var svært liten, men ikke i den tiden du har vært så stor at du ville ha husket det, er det ekstremt usannsynlig at han skulle gjøre det nå når du er 27 år.

Det er svært sjelden jeg uttrykker meg bastant om at en bør skifte behandler.

I dette tilfellet anbefaler jeg det.

Denne psykologen bør ikke ha pasienter.

Jeg har også kommet over psykologer som jeg ikke synes har vært bra for meg. Den ene ble jeg rett og slett dårlig av (fungering - sengeliggende) og den andre skulle stadig overtale meg. Er det forskjell på hvordan pasienter blir møtt i førstelinjetjenesten og på sykehus? Kan pasienter klage på behandling dersom de mener at de har blitt verre og ikke fått riktig behandling? Vil gjerne ha svar fra NHD og andre.