hvorerhjelpen

[Gjest levendedød]

hei...jeg er en jente på 16 år.

Jeg VET at jeg egentlig burde fått hjelp for lenge siden. Men det er det ingen som vet...

Ingen som vet hvor mange ganger jeg har tenkt på å ta selvmord.

Ingen som vet at jeg har forsøkt gang på gang, men uten å klare det. Man skal tydeligvis være et ganske sterkt menneske for å klare det...jeg mener både psykisk og fysisk.

Jeg skulle ønske at jeg hadde klart det.

Av og til tenker jeg på at livet faktisk kan by på mer enn et rent helvete..., men det er ikke ofte. tro meg.

For å være helt ærlig ser jeg bare en løsning...Ettersom jeg rett og slett ikke klarer å ta selvmord lurer jeg på om det finnes noe sted man kan få hjelp, uten å betale så alt for mye. Lurer på om det finnes noe slags hjem hvor man kan bo en stund og være for seg selv liksom.

Jeg klarer ikke å løse problemene mine så lenge jeg er hjemme...det er jo her de oppstår, noen av dem i hvertfall.

Jeg vet det høres egoistisk ut å si at jeg faktisk har problemer. Det er bare her hvor jeg er anonym at jeg tør å si det.Ingen kan se meg i øynene og si at jeg høres ut som en bortskjemt liten drittunge.

Jeg føler at hvis jeg sier det til noen som kjenner meg, blir det som å fortelle dem at de skal synes synd på meg og tenke at "stakkars henne", henne må vi hjelpe. Det føles så egoistisk.

Jeg føler at verden hadde klart seg mye bedre uten meg. Verden trenger tross alt ikke egoistiske mennesker som går rundt og tror at de har det verst i verden. Det finnes tross alt mennesker som lider mye mer enn meg...derfor føles det oxo egoistisk å ta selvmord, selv om det er det jeg vil innerst inne.

Jeg føler at jeg er et så dårlig menneske at jeg verken fortjener å leve eller å dø. jeg føler meg mindre verdt enn livet, og mindre verdt enn døden. Hvem er jeg da??

Jeg er på en måte noe som bare er der. Jeg skriver noe...for jeg vet jo ikke en gang hva jeg er.

Men som sagt...finnes det et sted å hendvende seg? Jeg vil bare bort...langt vekk. Være alene. Et sted der ingen ser meg. et sted jeg slipper å gjemme meg. Et sted noen kan se på meg som et menneske.

Vær så snill...jeg mener ikke å mase selv om det er det jeg gjør.

[Gjest motisaz]

du er ikke egoistisk...når du sier at du har problemer. Sånn tnekte jeg og , og holdt alt for meg selv. Nå har jeg blitt åpen om det. Men føler likevel ofte at folk blir lei meg. Er irriterte fordi jg ikke er bra.

Det stedet du snakke om..være for seg selv..høres ut som drømmestedet..bor også hjemme..mun du verden så mye jeg sulle git for å bo alene. Uten foreldrene mine..bare md pusen min...

hvis du går til en lege. Kan du få henvisning til psykolog, det er gratis under atten, jeg får det iallefall grtis.

Og hvis du trenger noen åsnakke med kan du maile meg hvis du vil: [email protected]

[Gjest Trillerine]

Jeg har vært der du er nå, og er der vell fortsatt.

Men det finnest håp, jeg er da så heldig at jeg har en leilighet for meg selv og mine to deilige puser!

Men ensomheten er ikke noe hjelp i seg selv om der ikke er noen som kan hjelpe.

Du burde ta kontakt med en lege. som vil henvise deg til en psykolog. Der får du den hjelpen(som oftest) du trenger, der kan de også vurdere om du burde hatt et opphold på en psykriatisk avdeling. Du "gyser" sikkert mot desse ordene, noe jeg også gjorde, men tro meg er du så langt nede som du forteller her så er dette hjelpen. Et opphold på en psykriatisk instutisjon er ikke så ille som man skal ha det til, der kan du prate med pleierene og legene etter behov, og visst man vil kan man også distansere seg fra de andre som er innlagt, som oftest er de i samme situasjon som deg!

Vær så snill og ikke la dette gå for langt, det gjorde det for meg, og jeg tørnet helt!

Lykke til og ta vell vare på deg!

[sunflower1]

Hei du!

Synes det er for ille at du skal gå alene med slike tanker, for jeg kan godt forstå deg og at du føler deg ensom.

Jeg er en jente på 24 år, som har hatt det som deg, men først nå har begynt å få hjelp for det. Det ER tungt og vanskelig å få hjelp, og man er nødt til å jobbe masse sjøl for å oppnå noe. Men når det begynner å 'løsne' er det en opptur i seg sjøl! Det kommer en dag du skjønner at DU har like stor rett på livet som alle rundt deg, og den dagen er det verdt og jobbe mot! Den dagen vil ting forandre seg, det gjorde det iallefall for meg. Det er bare det 'første' steget, jeg er ikke kommet lengere men nå 'pønker' jeg meg sjøl opp istedenfor ned, om du skjønner....Det er ikke no bra følelse å ikke føle egenvrdi, du synes IKKE synd på deg sjøl og du maser ikke. Dette er følelser som kommer av mange ting, det er ikke no' feil med deg! Men du må oppsøke hjelpen. Hvis du vil kan du maile meg: [email protected]

[maz]

Hei,jeg får vondt når jeg leser innlegget ditt...Nå er jeg 22 år,og jeg sliter med depresjon...,antakelig var den utløsende årsaken bruk av p-piller...,men har også vært deprimert i 16-årsalderen...Kom deg til en psykolog...,det kan være til stooor hjelp!!!

Hilsen en som vet

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hjelpen finnes på en Barne-og ungdomspsykiatrisk avdeling. Der kan du få den hjelp du trenger.

For å komme dit, må du først ta kontakt med en lege i kommunen der du bor.

Om du synes det er vanskelig å få sagt det som det er , kan duta en utskrift av ditt spørsmål og svarene du har fått.

For personer under 18 år er all behandling for psykiske lidelser gratis.