mezzy

[Gjest tiny]

Hei igjen, jeg måtte bare ta en akutt pause- maten kaller.

Vet ikke om jeg skal si at det er bra at du har klart og holdt deg i 3 dager, for hva mener du egentlig? Hvis det er det at du ikke har spist noe er jo ikke det særlig bra, men er det det at du har klart å få i deg det du (normalt) skal ha er det to stjerner i boka til deg. Håper at du får det greit med venninnen din i morra, for min egendel spiser jeg kun hjemme. Klarer liksom ikke at andre skal se at jeg spiser-føler at jeg ikke fortjener maten. Innerstinne vet jeg nok at jeg så absolutt fortjener den (ihvertfall ifølge alle tabeller) Jeg går til psykolog 2 ganger og 1-2 ganger til ernæringsfysiolog pr. uke, så alt skulle jo ligge til rette for at jeg skal komme ut av dette, men selv etter 13 år med matmisbruk og 8 år i behandling er det bare en ting å si og det er at det går bare en vei og det er nedover. Har over 20 innleggelser ved somatisk og psykiatrisk avdelinger har også vært på Modum Bad, men ingenting hjelper. Kanskje ikke det er så rart at jeg begynner å miste troen på at en dag er helvete slutt! Jeg veksler som natt og dag når det gjelder å spise og kaste opp og det å ikke spise. Har nettopp avsluttet en sulteperiode og det er helt for j...... å begynne med mat og oppkast igjen, kroppen er fullstendig utslitt. Som jeg pleier å si at jeg har det greit når jeg klarer å kontrolere inntaket av mat. Til onsdag blir det tatt stilling til om jeg må tvangsinnlegges igjen, jeg blir rett og slett ganske oppgitt- så lenge jeg er i stand til å stå oppreist og klarer meg ok, burde det være opp til meg om jeg vil innlegges eller ikke. De har heller ikke forstått at når de "forer" meg opp 2-3 uker blir min forbrenning så høy at når jeg kommer ut igjen tar jeg bare av mere enn det de har fått på meg. Jeg registrerer at det er mange som lurer på om de har en spiseforstyrrelse selvom det de er "store" og det er det bare et svar på og det er at vekten er ikke det avgjørende når man skal vurdere om man har en spiseforstyrrelse eller ikke. Selvom det er de syltynne som blir lagt merke til er ikke det det samme som at de har det værst- som oftest er det omvendt. Jeg selv er det andre vil kalle for ei 27 år gammel jente med en jentunges kropp. Jeg er tros alt bare 158cm høy , og ei vekt på 34kg. Men det jeg egentlig ville frem til var at under et av mine opphold på sykehuset var jeg sammen med ei jente som var virkelig stor, men hun slet noe helt enormt. Hun sliter mye mere enn meg. Jeg merker det så godt at når jeg klarer å kontrollere matinntaket har jeg det greit, men sånn som nå når jeg føler at jeg går å småspiser på noe hele tiden- har jeg det ikke greit i det hele tatt. Nei nå får jeg vel gjøre det jeg alltid gjør før jeg kryper til sengs-veie meg. Tror ikke det blir noe god natt, dessverre. Lykke til i morra mezzy. You can do it!!!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære tiny! Det er flott at du ennå står på, forsetter i behandling,- og har troen på at du en dag skal lykkes. Det er kjent at mange sliter i årevis med spiseforstyrrelser,før de endelig opplever en forandring. Det kan være viktige hendelser i livet ditt som du ennå ikke har snakket med din behandler om-, men som en dag kanskje kommer fram og kan gi deg en varig positiv forandring i forhold til spiseforstyrrelsen. Du ønskes all lykke på veien videre!