Sosial fobi?

[u100048817]

Jeg har alltid hatt problemer med å si noe i forsamlinger, får rett og slett ikke frem et ord,stammer og svetter. Vil også helst unngå å møte kjentfolk på gata, er blitt flink på å ta "omveier" hvis jeg ser noen. Det samme gjelder for å få besøk eller dra på besøk. Så lett å løse døra å late som jeg ikke er hjemme, og har alltid en unnskyldning for å lure meg unna selskap o.l

Men å prate med fremmede går som regel greit. Kan dette være det som kalles sosial fobi? Hva skal jeg gjøre? Har så lite lyst å dra til legen. Vet ikke om jeg tør å si noe til han...enn om han ler det bort?

[Gjest Snoopy83]

Ved angst skal man alltid oppsøke det man frykter.

[tjohei]

Hva med å gå til en psykolog? Du har jo alvorlige nok problemer til å gjøre det. Du får henvisning fra fastlegen din. Mental helse har selvhjelpsgrupper for dem med sosial fobi. Angstringen har selvhjelpsgrupper for de med angst. Lykke til!

[Gjest Dame55]

Ved angst skal man alltid oppsøke det man frykter.

Oppsøke det man frykter......,sikkert riktig og ikke første gang jeg hører det.

Vil allikevel si at ikke alltid like lett. Bruker SÅ mange krefter på det som man kan bruke til andre ting er min erfaring.

Vil legge til at jeg er på vei mot å tøye grensene mine, men måtte SSRI til for det. Det får ikke hjelpe, har prøvd i mange nok år foruten.

Godt egentlig å ta noen nye utfordinger også, så får tiden vise om jeg bruker mindre og mindre krefter på det.

[Gjest e.m.tyness]

Jeg har levd med det samme problemet du har i årevis, og jeg vil bare si èn ting : Det går IKKE bort av seg selv når det har en så hemmende effekt på din daglige atferd. Over tid vil problemet utvikle seg, kanskje ikke til en ren forverring av den sosiale fobien, eller angsten som man nå ynder å kalle det, men å slite med dette problemet i for lang tid uten hjelp vil muligens føre til en voksende grad av isolasjon som igjen fører til en mulig depresjon.

Få hjelp før det er for sent. Gå til legen , få henvisning til psykolog, fortrinnsvis spesialist i kognitiv terapi - og prøv gjerne gruppeterapi.

En stor feil man kan gjøre, er å presse seg selv FOR hardt ut i situasjoner man ikke takler, og dermed forverre tilstanden.

Det finnes mennesker som gjerne VIL hjelpe.

Ta imot den hjelpen.

[Gjest Dame55]

Jeg har levd med det samme problemet du har i årevis, og jeg vil bare si èn ting : Det går IKKE bort av seg selv når det har en så hemmende effekt på din daglige atferd. Over tid vil problemet utvikle seg, kanskje ikke til en ren forverring av den sosiale fobien, eller angsten som man nå ynder å kalle det, men å slite med dette problemet i for lang tid uten hjelp vil muligens føre til en voksende grad av isolasjon som igjen fører til en mulig depresjon.

Få hjelp før det er for sent. Gå til legen , få henvisning til psykolog, fortrinnsvis spesialist i kognitiv terapi - og prøv gjerne gruppeterapi.

En stor feil man kan gjøre, er å presse seg selv FOR hardt ut i situasjoner man ikke takler, og dermed forverre tilstanden.

Det finnes mennesker som gjerne VIL hjelpe.

Ta imot den hjelpen.

Helt enig med det e.m.tyness skriver.

Jeg har erfaring, slitt i 20 år ialt. Skulle hatt hjelp lenge, lenge før.

Man blir helt utslitt av å gå sånn, tenk hvor mange krefter en bruker.

[namenick]

Ved angst skal man alltid oppsøke det man frykter.

"Ved angst skal man alltid oppsøke det man frykter"

1. Tull

2. Det kan gjøre vondt verrre!

[Gjest Snoopy83]

"Ved angst skal man alltid oppsøke det man frykter"

1. Tull

2. Det kan gjøre vondt verrre!

Var nå det jeg fikk høre da jeg var på sykehuset men...

[namenick]

Var nå det jeg fikk høre da jeg var på sykehuset men...

Tviler ikke på det.

Det finnes sikkert noen psykologer som mener at dette er riktig, og kanskje er det også bra for noen.

Men jeg er veldig uenig.

Men det KAN være meget farlig å "tvinge" pasienter ut på slikt.

Da snakker jeg kun utifra egen erfaring.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er sosial fobi.

Behandlingen er kognitiv terapi inkl gradvis, planmessig eksponering for det en er redd for.

Det er min erfaring at de fleste som ikke kun har lette symptomer, også trenger medisiner i tillegg de første 12-18 mnd. Dette er medisiner av typen SSRI som Seroxat, Cipralex, Zologt og i tillegg Efexor depot.

[Gjest Timari]

Var nå det jeg fikk høre da jeg var på sykehuset men...

Jeg mener at dette er en sannhet med modifikasjoner. Det kan være lurt å finne ut hva man er redd for og gradvis prøve å utfordre dette. Hjelper deg med å tvinge meg selv til å fly hvis jeg er mest redd for å gå ut døra? Her må en prioritere hva en først vil begi seg ut på og legge opp løpet etter sitt eget ståsted.

[Gjest Timari]

Tviler ikke på det.

Det finnes sikkert noen psykologer som mener at dette er riktig, og kanskje er det også bra for noen.

Men jeg er veldig uenig.

Men det KAN være meget farlig å "tvinge" pasienter ut på slikt.

Da snakker jeg kun utifra egen erfaring.

Tror det kommer veldig ann på hvordan dette blir gjort. om en setter seg små mål og får oppfølging hele veien, at eventuelt psykologen er tilstede når du skal trosse noe du er redd for kan ha stor betydning. Tror heller ikke at hvis man lider av alvorlig sosial angst at det første man skal kaste seg ut i er å holde foredrag for klassen sin. Her får en begynne i det små. Kanskje er det å si hei til naboen et stort nokk skritt? jeg mener også at medikamenter kan ha en god effekt her.

[Gjest Dame55]

Tror det kommer veldig ann på hvordan dette blir gjort. om en setter seg små mål og får oppfølging hele veien, at eventuelt psykologen er tilstede når du skal trosse noe du er redd for kan ha stor betydning. Tror heller ikke at hvis man lider av alvorlig sosial angst at det første man skal kaste seg ut i er å holde foredrag for klassen sin. Her får en begynne i det små. Kanskje er det å si hei til naboen et stort nokk skritt? jeg mener også at medikamenter kan ha en god effekt her.

Her er det store forskjeller. Hver og en må ta det "pø om pø".

Det er veldig forskjellig fra menneske til menneske. Ingen har det vel helt likt og vi trenger forskjellige utfordringer.

Det å tøye grensene, litt etter litt, det har jeg tro på, erfaringsmessig!

"Rom er ikke bygd på en dag".

Det å ta nye utfordringer er viktig, men ikke alltid like lett. Vi må ta den tiden vi trenger, viktigst er det å føle selv at det skjer en fremgang synes jeg.

[ott]

Dette er sosial fobi.

Behandlingen er kognitiv terapi inkl gradvis, planmessig eksponering for det en er redd for.

Det er min erfaring at de fleste som ikke kun har lette symptomer, også trenger medisiner i tillegg de første 12-18 mnd. Dette er medisiner av typen SSRI som Seroxat, Cipralex, Zologt og i tillegg Efexor depot.

Første 12-18 mnd...

Dette er naturligvis svært individuelt, men finnes det en slags norm for hvor lenge det vanligvis tar å behandle sosial fobi med "mer enn kun lette symptomer"? Snakker vi om mange år?

[Elzia]

Oppsøke det man frykter......,sikkert riktig og ikke første gang jeg hører det.

Vil allikevel si at ikke alltid like lett. Bruker SÅ mange krefter på det som man kan bruke til andre ting er min erfaring.

Vil legge til at jeg er på vei mot å tøye grensene mine, men måtte SSRI til for det. Det får ikke hjelpe, har prøvd i mange nok år foruten.

Godt egentlig å ta noen nye utfordinger også, så får tiden vise om jeg bruker mindre og mindre krefter på det.

godt å høre om andre. akkurat nå er jeg bedre, fordi jeg har andre bekymringer. men jeg går i kognitiv terapi, dette hjelper vel mer enn jeg er villig til å innrømme. har nå begynt på cipralex. har før gått på seroxat og eferxor, uten ønskelig effekt. man skal eksponere seg for det man frykter. men ikke gape over for mye. psykiateren min satte opp en trinnvis liste med de situasjonene jeg er mest redd for øvert og mildere angstsituasjoner lenger nede.

videre har han anbefalt meg å være åpen til venner og kjente om det. dette er jeg ikke så glad i, sier d bare til de nærmeste. jeg må si at min erfarig er at kognitiv terapi hjelper, det går sakte men sikkert fremover. jeg har fortsatt en lang vei å gå, men sånn er det med psykiske problemer...

må være tolmodige.

lykke til!

[Gjest Dame55]

godt å høre om andre. akkurat nå er jeg bedre, fordi jeg har andre bekymringer. men jeg går i kognitiv terapi, dette hjelper vel mer enn jeg er villig til å innrømme. har nå begynt på cipralex. har før gått på seroxat og eferxor, uten ønskelig effekt. man skal eksponere seg for det man frykter. men ikke gape over for mye. psykiateren min satte opp en trinnvis liste med de situasjonene jeg er mest redd for øvert og mildere angstsituasjoner lenger nede.

videre har han anbefalt meg å være åpen til venner og kjente om det. dette er jeg ikke så glad i, sier d bare til de nærmeste. jeg må si at min erfarig er at kognitiv terapi hjelper, det går sakte men sikkert fremover. jeg har fortsatt en lang vei å gå, men sånn er det med psykiske problemer...

må være tolmodige.

lykke til!

Lykke til ønsker jeg deg også. Ja, vi må være tålmodige. Tror det er en egenskap vi har jeg, mange av oss ihvertfall.

Være tålmodig og ikke miste motet. Håpe hele tiden at vi får det bedre.

Får være glad vi finner noe som hjelper oss til å få bedre dager.

Livet er rikere når man orker og tør mere så får vi fordele kreftene våre så godt vi kan i enhver situasjon.

[Gjest det vil jo ikke hjelpe om jeg blander meg i medisineringen helle]

Dette er sosial fobi.

Behandlingen er kognitiv terapi inkl gradvis, planmessig eksponering for det en er redd for.

Det er min erfaring at de fleste som ikke kun har lette symptomer, også trenger medisiner i tillegg de første 12-18 mnd. Dette er medisiner av typen SSRI som Seroxat, Cipralex, Zologt og i tillegg Efexor depot.

Min venninnes fastlege har satt henne på rohypnol+somadril(!) mot sosialangst, heh.

Ringer en del bjeller i hodet mitt om at det umulig kan være helt bra.

Hun har knapt vært ute på 2 mnd.