Kjæreste med angst/depresjon

[jo-oj]

Hei!

Rett på sak:

Kjæresten min lider av angst og depresjon.

Hun har tenkt selvmordstanker tidligere, og hun skader seg selv.

Hun har også en del sosial angst, og kan få anfall i ny og ned (bli følelsesløs og vil da som regel trøstespise eller skade seg selv).

Hun har snakket om terapi, og hun skal starte med det.

Prøvd en gang før, men det hjalp ikke så stort den gangen.

Jeg er ganske engstelig for hvordan dette skal ordne seg.

Sist gang hjalp det ikke med "vanlige" samtaler med psykriater.

TFT (noe jeg har god tro på) er uaktuelt pga fysisk kontakt.

Konjuktiv terapi (som jeg også har god tro på) er også "uaktuelt" fordi hun blir provosert av spørsmål som f.eks hvordan hun vet at det hun tenker er sant (om negative tanker).

Jeg er veldig redd for at dette skal kunne ødelegge noe som potensielt kan bli veldig, veldig, veeeeeldig bra.

Hadde vært veldig fint om noen hadde noen tips om hvordan dette kan løses...

Vi er begge i begynnelsen av 20-åra.

Hilsen jo-oj

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg er redd dette blir en lang vei å gå.

Her synes jeg det er sterke holdepunkter for en personlighetsforstyrrelse.

Behandlingen vil være psykoterapi i mange år.

[jo-oj]

Jeg er redd dette blir en lang vei å gå.

Her synes jeg det er sterke holdepunkter for en personlighetsforstyrrelse.

Behandlingen vil være psykoterapi i mange år.

Det var vel det verst tenkelige svaret jeg kunne fått...

Men likevel; takk for raskt svar!

[Gjest Timari]

Det kan hende at det også er snakk om en alvorlig depresjon her og ikke nødvendigvis personlighetsforstyrrelse. Bruker hun noen antidepressiv eller andre medikamenter?

[jo-oj]

Det kan hende at det også er snakk om en alvorlig depresjon her og ikke nødvendigvis personlighetsforstyrrelse. Bruker hun noen antidepressiv eller andre medikamenter?

Nei, hun bruker ingenting.

Jeg var selv ganske langt nede for noen år siden, og kjenner igjen svært mange av tankene hennes. Men hun reagerer "sterkere" enn jeg gjorde.

Dårlig selvtillit, selvbilde, å ikke akseptere at man kan gjøre feil og sånne ting...

Tenker litt sånn at siden jeg kunne endre meg, så kan hun også.

Og samtidig er jeg redd for å komme inn i en rolle i forholdet, der jeg avgjør alt, er en "hjelper", og at kjæreste-rollen sakte forsvinner. Det har jeg brent meg på før, og er veldig oppmerksom på.

Takk for svar!

[bugge -jenta]

Det var vel det verst tenkelige svaret jeg kunne fått...

Men likevel; takk for raskt svar!

Hei!

Jeg sitter her og leser igjennom innlegg, og kjente at jeg fikk lyst til å svare deg.

Jeg er nå snart i midten av 30- årene, og min mann likeså.Vi har holdt sammen siden vi var tenåringer. På mange måter hadde jeg nok litt din venninnes rolle i forholdet vårt, mens min mann ville kjent seg godt igjen i din problemstilling. Det er vanskelig å si om din venninne har en personlighetsforstyrrelse.At hun har mange år med behandling foran seg ,er godt mulig. Selv har jeg gått i terapi i 6 år snart hos psykiater,og kommer nok til å gå noen år til. Så jeg har hatt mange tøffe år med mye fysiske og psykiske symptomer bak meg.Og jeg har gått dem sammen med min mann. Lenge tenkte jeg at minn mann kunne gjort et bedre valg av partner i livet. Økonomisk har jeg definitivt ikke vært en gullgruve. Og på grunn av min fysiske helse, må min mann gjøre tungarbeidet i familien. Vi kunne heller ikke bli den store familien vi ønsket å være, og har bare et barn. Men min mann er til tross for alt dette like glad i meg, og vi har hatt et godt liv sammen.Han angrer ikke på at han valgte å dele gode og vonde dager med meg.Det har ikke vært enkelt, men godt.At det kan bli en lang vei betyr ikke at det ikke kan være verdt det. Jeg er mye mer enn min angst og depresjon. Jeg er mer enn mine fysiske plager.Og tidlig i 20- årene var jeg mer ustabil og hadde dårligere måter å takle ting på. Men jeg har modnet og lært på veien,og det har min mann også. Hadde NHD fått en beskrivelse av meg i 20-årene, kan jeg ikke garantere at han ikke hadde tenkt at jeg etter all sannsynlighet hadde hatt en personlighetsforstyrrelse. Hva livet bringer, vet ingen sikkert.Men nå har mye gått seg til.De første årene var det absolutt en slags ubalanse i forholdet vårt. Vi var ikke likeverdige partnere, hvis man tenker på det som om to voksne mennesker møtes med like forutsetninger. Min mann hadde definitivt mer av en hjelperolle,siden jeg var så plaget av angst. Men det forandret seg også med tiden, og med jobbing med forholdet vårt.Nå føler jeg vi er ganske så "likeverdige".I et godt forhold må en ta vare på hele personen den andre for øyeblikket er.Den andres barnlighet er en av de tingene, og i perioder kan den være et uttrykk for redsel og forsømmelse. Andre ganger barnlig entusiasme.

Bare du vet om magefølelsen din sier at du skal satse på dette. men det følger ingen garantier med noen forhold, og livet er ganske så forunderlig og kan ta andre veier enn vi trodde.Jeg ville bare fortelle deg en historie om at det går an.Det vil alltid være et sant under for meg at min flotte mann ville ha meg, men kanskje trengte akkurat jeg det underet.

Lykke til med valget ditt. Vennlig hilsen bugge.

[Gjest - jo-oj]

Hei!

Jeg sitter her og leser igjennom innlegg, og kjente at jeg fikk lyst til å svare deg.

Jeg er nå snart i midten av 30- årene, og min mann likeså.Vi har holdt sammen siden vi var tenåringer. På mange måter hadde jeg nok litt din venninnes rolle i forholdet vårt, mens min mann ville kjent seg godt igjen i din problemstilling. Det er vanskelig å si om din venninne har en personlighetsforstyrrelse.At hun har mange år med behandling foran seg ,er godt mulig. Selv har jeg gått i terapi i 6 år snart hos psykiater,og kommer nok til å gå noen år til. Så jeg har hatt mange tøffe år med mye fysiske og psykiske symptomer bak meg.Og jeg har gått dem sammen med min mann. Lenge tenkte jeg at minn mann kunne gjort et bedre valg av partner i livet. Økonomisk har jeg definitivt ikke vært en gullgruve. Og på grunn av min fysiske helse, må min mann gjøre tungarbeidet i familien. Vi kunne heller ikke bli den store familien vi ønsket å være, og har bare et barn. Men min mann er til tross for alt dette like glad i meg, og vi har hatt et godt liv sammen.Han angrer ikke på at han valgte å dele gode og vonde dager med meg.Det har ikke vært enkelt, men godt.At det kan bli en lang vei betyr ikke at det ikke kan være verdt det. Jeg er mye mer enn min angst og depresjon. Jeg er mer enn mine fysiske plager.Og tidlig i 20- årene var jeg mer ustabil og hadde dårligere måter å takle ting på. Men jeg har modnet og lært på veien,og det har min mann også. Hadde NHD fått en beskrivelse av meg i 20-årene, kan jeg ikke garantere at han ikke hadde tenkt at jeg etter all sannsynlighet hadde hatt en personlighetsforstyrrelse. Hva livet bringer, vet ingen sikkert.Men nå har mye gått seg til.De første årene var det absolutt en slags ubalanse i forholdet vårt. Vi var ikke likeverdige partnere, hvis man tenker på det som om to voksne mennesker møtes med like forutsetninger. Min mann hadde definitivt mer av en hjelperolle,siden jeg var så plaget av angst. Men det forandret seg også med tiden, og med jobbing med forholdet vårt.Nå føler jeg vi er ganske så "likeverdige".I et godt forhold må en ta vare på hele personen den andre for øyeblikket er.Den andres barnlighet er en av de tingene, og i perioder kan den være et uttrykk for redsel og forsømmelse. Andre ganger barnlig entusiasme.

Bare du vet om magefølelsen din sier at du skal satse på dette. men det følger ingen garantier med noen forhold, og livet er ganske så forunderlig og kan ta andre veier enn vi trodde.Jeg ville bare fortelle deg en historie om at det går an.Det vil alltid være et sant under for meg at min flotte mann ville ha meg, men kanskje trengte akkurat jeg det underet.

Lykke til med valget ditt. Vennlig hilsen bugge.

Hei, bugge-jenta!

Takk for at du ville skrive til meg. Det hjalp veldig å lese innlegget ditt.

Jeg vet at dette kan bli tøft. Likevel føler jeg en enorm tilhørighet til denne jenta. Tror plutselig på sjelevenner og "meant-to-be"-fenomener. Så jeg "gir" meg ikke så lett...

Men dette har vel lite med hennes problem å gjøre, sånn generelt.

Jeg tar det også som et godt tegn at hun opplever svært mye annerledes med meg, ting hun var redd for før er hun ikke redd for med meg. Og hun opplever seg selv annerledes også. Blidere og gladere, og med langt mindre mørke tanker enn før.

Igjen; takk for svaret ditt, det var godt å få en liten oppmuntring også! )