Diagnose

[Orio]

Har vært gjennom forskjellig type behandling de siste årene, men hadde også før det problemer.

Har blant annet vært innlagt en lengre periode, men den eneste diagnosen jeg har fått er panikkangst.

Har depressive perioder jevnlig, det er også behandleren enig i. Men har ikke fått noen diagnose på det. "Vanlig" depresjon skal vel ikke komme tilbake til stadighet? Den har vel aldri vært helt fraværende, men det har vært lysere perioder. Men en depresjon varer vel vanligvis ikke flere år?

Har også, i samarbeid med behandler, blitt klar over at jeg har en del problemer jeg har slitt med siden tidlig i barndommen. Har vel egentlig aldri hatt et "normalt" liv, med varige vennskap og mulighet til å utfolde meg/utvikle mine egne evner. Det var alltid andre hensyn jeg satte foran (og også andre satte foran).

Har aldri fått en egen diagnose på disse "tilleggsproblemene". Mine behandlere har hele tiden gitt uttrykk for at angsten bare er "toppen av isfjellet", at det egentlig er andre ting som ligger bak.

Det jeg lurer på er vel egentlig om det er vanlig å få en diagnose, eller om diagnoser blir sett på som en hindring, som noe en lett henger seg opp i, og dermed styrer tankene. Og er det sånn at det ikke stilles diagnoser, eller er det bare pasienten som ikke får vite om diagnosen.

Tenker en del på hva slags/hvilken diagnose jeg har/skulle hatt.

[cathlin]

Det jeg har fått inntrykk av er at mange behandlere setter diagnose, mens andre ikke gjør det. Noen mener at diagnose er helt nødvendig for å kunne gi planlagt behandling videre, mens andre mener det bare er til hinder og for å henge seg opp i. Noen føler det som et stempel, andre som et hjelpemiddel, eller en blanding. Jeg tror meningen med diagnose er at den skal være til hjelp for deg. Den kan brukes for eksempel i trygdesystem, for medisiner, og for de behandlere som jobber etter behandlingsplan. Mange mener at en har rett til å få diagnose, og at det er en selvfølge. Til syvende og sist tror jeg en kan opparbeide seg en forståelse for det en sliter med og seg selv på mange måter (bli bevisst). Det er en prosess, og i det skjer i tempoet som passer deg. En utvikler seg stadig. Det er et poeng å gå til samme behandler over lengre tid slik at behandleren kan bli kjent med deg, og forholdet er stabilt.

Hvis du lurer på diagnose, diskuter det med behandlern din. Det er viktig at dere har en felles forståelse av hva dine problemer er og hvilken behandling som vil hjelpe. Når det kommer til personlighetsmessige problem er det en del kriterier som skal til for å kalle det personlighetsforstyrrelse. Mange kan kjenne seg igjen i flere trekk til de ulike typene pf. Jeg tror behandling av personlighetsmessige problem er psykoterapi over tid. De forskjellige problemene henger ofte sammen. Når en jobber med et område kan det skje endringer på andre.

[Orio]

Det jeg har fått inntrykk av er at mange behandlere setter diagnose, mens andre ikke gjør det. Noen mener at diagnose er helt nødvendig for å kunne gi planlagt behandling videre, mens andre mener det bare er til hinder og for å henge seg opp i. Noen føler det som et stempel, andre som et hjelpemiddel, eller en blanding. Jeg tror meningen med diagnose er at den skal være til hjelp for deg. Den kan brukes for eksempel i trygdesystem, for medisiner, og for de behandlere som jobber etter behandlingsplan. Mange mener at en har rett til å få diagnose, og at det er en selvfølge. Til syvende og sist tror jeg en kan opparbeide seg en forståelse for det en sliter med og seg selv på mange måter (bli bevisst). Det er en prosess, og i det skjer i tempoet som passer deg. En utvikler seg stadig. Det er et poeng å gå til samme behandler over lengre tid slik at behandleren kan bli kjent med deg, og forholdet er stabilt.

Hvis du lurer på diagnose, diskuter det med behandlern din. Det er viktig at dere har en felles forståelse av hva dine problemer er og hvilken behandling som vil hjelpe. Når det kommer til personlighetsmessige problem er det en del kriterier som skal til for å kalle det personlighetsforstyrrelse. Mange kan kjenne seg igjen i flere trekk til de ulike typene pf. Jeg tror behandling av personlighetsmessige problem er psykoterapi over tid. De forskjellige problemene henger ofte sammen. Når en jobber med et område kan det skje endringer på andre.

Takk for svar.

Har blitt litt skifte av behandlere, særlig da jeg var innlagt. Var innom flere leger, de jobbet der ikke lenge av gangen. Har ellers også vært "plaget" med at de jeg har begynt å få tillit til, slutter. (Gir næring til tanken at jeg har skremt dem bort.)

Har nå gått til samme behandler i nesten et år, og skal fortsette med det en god stund enda. (Hvis ikke h*n slutter, da.)

Vet ikke hvor viktig jeg egentlig synes en diagnose er. Blir veldig opptatt av det i "grubleperioder". Håper vel egentlig å få som svar at det "bare" er en vanlig depresjon, noe som går over og ikke kommer tilbake. At jeg en dag våkner opp og alt er greit. (Det er vel lov å drømme?)

[cathlin]

Takk for svar.

Har blitt litt skifte av behandlere, særlig da jeg var innlagt. Var innom flere leger, de jobbet der ikke lenge av gangen. Har ellers også vært "plaget" med at de jeg har begynt å få tillit til, slutter. (Gir næring til tanken at jeg har skremt dem bort.)

Har nå gått til samme behandler i nesten et år, og skal fortsette med det en god stund enda. (Hvis ikke h*n slutter, da.)

Vet ikke hvor viktig jeg egentlig synes en diagnose er. Blir veldig opptatt av det i "grubleperioder". Håper vel egentlig å få som svar at det "bare" er en vanlig depresjon, noe som går over og ikke kommer tilbake. At jeg en dag våkner opp og alt er greit. (Det er vel lov å drømme?)

Høres fint ut at du har fått en behandler som du kan gå på lengre sikt. Tar ofte tid å få bygge tillit. Ja, det er lett å begynne å gruble over diagnoser. Om det ikke er løsningen på alle problemene kan det være greit å vite hva en kan gjøre for å få det bedre. Håper du kan prøve å ta det opp det du tenker på med behandleren din og ikke grubler så mye alene.

[Gjest Rosekrans]

Hei.

Selv synes jeg ikke at det er viktig med noe diagnose. Det viktigste for meg er hvordan jeg skal komme ut av depresjonene og angsten jeg har i 1 års tid annethvert år.

Jeg blir ikke besdre selv om jeg får en diagnose. Jeg er så pass oppegående i hodet faktisk, at når jeg er skikkelig på deppen, så endrer jeg bare litt personligheten min. Kanskje teit forklart, men jeg prøver faktisk bevisst å spalte meg.selv. Dette har reddet meg gjennom hele livet!