Slå et slag for åpenhet omkring psykisk lidelse!

[Gjest Snoopy83]

Jeg har nylig snakket med mennesker hvis eldre foreldre har skammet seg over deres barns psykiske sykdom/diagnose. Jeg har fått høre om eldre mennesker, som har kjeftet ut mennesker som har brukt psykofarmaka, og fortalt dem at det var en skam og at de måtte slutte.

Selv er alt jeg har erfart av denne skammen at folk generelt har skydd å snakke om en psykisk lidendes sykdom. Dette kan selvsagt skylde usikkerhet: ønsker personen virkelig å snakke om det? Men det igjen avspeiler jo ikke annet enn at de friske "ser" at vedkommende skammer seg, noe som avspeiler at de selv gjør det.

Folk i gamle dager så på psykisk lidende og psykisk utviklingshemmede med skam i øynene.

Nå kommer poenget: så lenge psykisk lidende ikke vil snakke om lidelsen, er redd for å snakke om det, skammer de seg over det! Hvorfor syns de ellers begreper som "gal" og "sinnsyk" er sjenerende?

Presenter deg som "gal" eller "sinnsyk", og slå et slag for åpenhet omkring psykisk lidelse! Vis folk at det ikke er noe å skamme seg over!

[PieLill]

"Nå kommer poenget: så lenge psykisk lidende ikke vil snakke om lidelsen, er redd for å snakke om det, skammer de seg over det! Hvorfor syns de ellers begreper som "gal" og "sinnsyk" er sjenerende?"

Du har en del gode poenger. Men jeg får lyst til å nyansere litt.

Jeg er tilbakeholden med å snakke om alle typer sykdom og lidelse, fysisk eller psykisk, som jeg måtte ha. Ikke primært fordi jeg skammer meg, men fordi det er privat og ofte sårbart. Det er en del ting jeg foretrekker å dele med få.

Dernest er det fordi jeg aktivt bekjemper å få en sykdomsidentitet både i egne og andres øyne. Jeg vil ikke være et bekkenleddssyndrom eller en PTSD. Jeg vil ikke at folk som møter meg primært skal kjenne og huske meg ut fra de sykdommer jeg måtte ha, men ut fra den jeg er og hva jeg gjør på helt andre områder. Jeg vil begrense plassen sykdom får i livet mitt så mye som mulig.

En sykdom er noe som har blitt pådyttet meg mot min vilje og som kan bli vanskelig å bli kvitt. En diagnose er absolutt ikke noe jeg vil være. Den er ille nok å ha.

Ordene gal og sinnsyk kan være greie å bruke ironisk eller flåsete for å få fram et poeng eller til å bryte isen.

Selv kan jeg knapt huske å ha truffet noen som faktsik lever opp til den reelle definisjonen av disse ordene.

mvh

[Gjest trassasa]

"Nå kommer poenget: så lenge psykisk lidende ikke vil snakke om lidelsen, er redd for å snakke om det, skammer de seg over det! Hvorfor syns de ellers begreper som "gal" og "sinnsyk" er sjenerende?"

Du har en del gode poenger. Men jeg får lyst til å nyansere litt.

Jeg er tilbakeholden med å snakke om alle typer sykdom og lidelse, fysisk eller psykisk, som jeg måtte ha. Ikke primært fordi jeg skammer meg, men fordi det er privat og ofte sårbart. Det er en del ting jeg foretrekker å dele med få.

Dernest er det fordi jeg aktivt bekjemper å få en sykdomsidentitet både i egne og andres øyne. Jeg vil ikke være et bekkenleddssyndrom eller en PTSD. Jeg vil ikke at folk som møter meg primært skal kjenne og huske meg ut fra de sykdommer jeg måtte ha, men ut fra den jeg er og hva jeg gjør på helt andre områder. Jeg vil begrense plassen sykdom får i livet mitt så mye som mulig.

En sykdom er noe som har blitt pådyttet meg mot min vilje og som kan bli vanskelig å bli kvitt. En diagnose er absolutt ikke noe jeg vil være. Den er ille nok å ha.

Ordene gal og sinnsyk kan være greie å bruke ironisk eller flåsete for å få fram et poeng eller til å bryte isen.

Selv kan jeg knapt huske å ha truffet noen som faktsik lever opp til den reelle definisjonen av disse ordene.

mvh

"Sinnsykdom" forutsetter at mennesket har et "sinn".

De fleste mennesker har en formening om hva sinnsykdom er, men de færreste har noe fast begrep om orden "sinn".

Hva i alle dager er et sinn? Har mennesket et sinn?

Har snakket med et par nyutdannede psykologer om dette og de mente at mennesket ikke har noe sinn.

Det slår jo bena under hele sinnsyk/gal-terminologien! Liker den måten å tenke på og jeg.

Spread the word altså.

Møter forresten stadig mennesker som buser ut med diagnosen sin akkurat som om det var navnet deres. Er ikke noe fan av det, selv om det sikkert fremmer åpenhet. Man skal være varsom med å gjøre en diagnose til en identitet.

[Gjest Snoopy83]

"Sinnsykdom" forutsetter at mennesket har et "sinn".

De fleste mennesker har en formening om hva sinnsykdom er, men de færreste har noe fast begrep om orden "sinn".

Hva i alle dager er et sinn? Har mennesket et sinn?

Har snakket med et par nyutdannede psykologer om dette og de mente at mennesket ikke har noe sinn.

Det slår jo bena under hele sinnsyk/gal-terminologien! Liker den måten å tenke på og jeg.

Spread the word altså.

Møter forresten stadig mennesker som buser ut med diagnosen sin akkurat som om det var navnet deres. Er ikke noe fan av det, selv om det sikkert fremmer åpenhet. Man skal være varsom med å gjøre en diagnose til en identitet.

Jeg tror egentlig de fleste som jobber i psykiatrien forstår at det er umulig å påvise noe "sinn" - det er jo noe immatrielt, som vitenskapen aldri har fått eller vil få sjansen til å studere.

Men åkke som bruker de begrepet. Hvorfor? Fordi det er en nyttig tankekonstruksjon som ikke avhenger om er "sann" eller "usann" - det har ingen konsekvenser.

[Gjest Snoopy83]

"Nå kommer poenget: så lenge psykisk lidende ikke vil snakke om lidelsen, er redd for å snakke om det, skammer de seg over det! Hvorfor syns de ellers begreper som "gal" og "sinnsyk" er sjenerende?"

Du har en del gode poenger. Men jeg får lyst til å nyansere litt.

Jeg er tilbakeholden med å snakke om alle typer sykdom og lidelse, fysisk eller psykisk, som jeg måtte ha. Ikke primært fordi jeg skammer meg, men fordi det er privat og ofte sårbart. Det er en del ting jeg foretrekker å dele med få.

Dernest er det fordi jeg aktivt bekjemper å få en sykdomsidentitet både i egne og andres øyne. Jeg vil ikke være et bekkenleddssyndrom eller en PTSD. Jeg vil ikke at folk som møter meg primært skal kjenne og huske meg ut fra de sykdommer jeg måtte ha, men ut fra den jeg er og hva jeg gjør på helt andre områder. Jeg vil begrense plassen sykdom får i livet mitt så mye som mulig.

En sykdom er noe som har blitt pådyttet meg mot min vilje og som kan bli vanskelig å bli kvitt. En diagnose er absolutt ikke noe jeg vil være. Den er ille nok å ha.

Ordene gal og sinnsyk kan være greie å bruke ironisk eller flåsete for å få fram et poeng eller til å bryte isen.

Selv kan jeg knapt huske å ha truffet noen som faktsik lever opp til den reelle definisjonen av disse ordene.

mvh

Jeg er uenig med deg. Det er skam som får oss til å holde være problemer for oss selv. En siste rest av gamledager. Får kunne en bli hengt ut for å ha problemer. I dag er ikke følgene like store, men jeg mener det er de samme mekanismer som ligger til grunn.

Du sier jo også at grunnen til at du holder det for deg selv er at du syns det er en privatsak. Men spør deg selv: hvorfor er det er privatsak? Jeg finner intet annet svar enn det som har med skam å gjøre.

Men når du forteller at du søker å unngå at din sykdom blir din identitet, da er vi mer på bølgelengde. Alle vil vel se på seg selv, og bli oppfattet, som den de er, og ikke "kontrollert" av et skjema, en diagnose.

Men likevel, uansett hva slags grunnen folk har til å unngå å snakke om sykdommen sin, så vil det oppfattes som skam. Folk flest er rett og slett ikke så reflekterte at de tenker lenger enn til den mest sannsynlige årsaken.

Og DA, da har du en gylden grunn til å overse trangen til å forhindre at sykdommen blir identiteten din, selv om det kanskje ikke er så gøy.

Det beste er vel et samfunn der psykisk lidelse kan sammenliknes med å brekke beinet! For folk syns virkelig psykisk lidende er "unormale".

[PieLill]

"Sinnsykdom" forutsetter at mennesket har et "sinn".

De fleste mennesker har en formening om hva sinnsykdom er, men de færreste har noe fast begrep om orden "sinn".

Hva i alle dager er et sinn? Har mennesket et sinn?

Har snakket med et par nyutdannede psykologer om dette og de mente at mennesket ikke har noe sinn.

Det slår jo bena under hele sinnsyk/gal-terminologien! Liker den måten å tenke på og jeg.

Spread the word altså.

Møter forresten stadig mennesker som buser ut med diagnosen sin akkurat som om det var navnet deres. Er ikke noe fan av det, selv om det sikkert fremmer åpenhet. Man skal være varsom med å gjøre en diagnose til en identitet.

"Møter forresten stadig mennesker som buser ut med diagnosen sin akkurat som om det var navnet deres. Er ikke noe fan av det, selv om det sikkert fremmer åpenhet. Man skal være varsom med å gjøre en diagnose til en identitet."

Hvis noen drar meg innenefor en intimitetssone jeg føler jeg ikke ønsker å være i, vil ikke dette bringe mer åpenhet for mitt vedkommende. Tvert imot vil jeg skygge unna alt jeg er god for.

Mange forveksler åpenhet med å være bardus. Andre ganger kan det man kaller åpenhet komme fra en overopptatthet av noe.

Sunn åpenhet har med å ikke skamme seg eller fornekte, men også å kjenne tid og sted for hva man snakker. Man kan være åpen uten å bli en blotter.

mvh

[PieLill]

Jeg er uenig med deg. Det er skam som får oss til å holde være problemer for oss selv. En siste rest av gamledager. Får kunne en bli hengt ut for å ha problemer. I dag er ikke følgene like store, men jeg mener det er de samme mekanismer som ligger til grunn.

Du sier jo også at grunnen til at du holder det for deg selv er at du syns det er en privatsak. Men spør deg selv: hvorfor er det er privatsak? Jeg finner intet annet svar enn det som har med skam å gjøre.

Men når du forteller at du søker å unngå at din sykdom blir din identitet, da er vi mer på bølgelengde. Alle vil vel se på seg selv, og bli oppfattet, som den de er, og ikke "kontrollert" av et skjema, en diagnose.

Men likevel, uansett hva slags grunnen folk har til å unngå å snakke om sykdommen sin, så vil det oppfattes som skam. Folk flest er rett og slett ikke så reflekterte at de tenker lenger enn til den mest sannsynlige årsaken.

Og DA, da har du en gylden grunn til å overse trangen til å forhindre at sykdommen blir identiteten din, selv om det kanskje ikke er så gøy.

Det beste er vel et samfunn der psykisk lidelse kan sammenliknes med å brekke beinet! For folk syns virkelig psykisk lidende er "unormale".

Det er en haug med ting som jeg anser som privat uten at det har noe som helst med skam og gjøre.

Jeg diskuterer sjelden min private økonomi. Jeg diskuterer ikke mitt sexliv i hytt og pine. Jeg unngår å snakke om de problemer mine barn måtte ha. Jeg har også klare grenser for når og med hvem jeg diskuterer min helse.

Det handler ikke om skam, men om at jeg ikke ønsker hele verden involvert i alle deler av mitt liv. Det er ting jeg ikke involverer andre i uten at det er et klart behov for det.

Jeg går ikke naken på gata heller uten at det har med skam å gjøre.

Jeg sier ikke at folk ikke kan kjenne skam over en psykisk lidelse. Men jeg står på at det kan finnes mange andre gode grunner til ikke å snakke om det enn skam.

Noen tror jeg snakker om det som en foss pga skam. De er desperate etter aksept og anerkjennelse. Eller hvis de skal bli avvist vil de bli det med en gang.

mvh

[frosken]

Jeg er uenig med deg. Det er skam som får oss til å holde være problemer for oss selv. En siste rest av gamledager. Får kunne en bli hengt ut for å ha problemer. I dag er ikke følgene like store, men jeg mener det er de samme mekanismer som ligger til grunn.

Du sier jo også at grunnen til at du holder det for deg selv er at du syns det er en privatsak. Men spør deg selv: hvorfor er det er privatsak? Jeg finner intet annet svar enn det som har med skam å gjøre.

Men når du forteller at du søker å unngå at din sykdom blir din identitet, da er vi mer på bølgelengde. Alle vil vel se på seg selv, og bli oppfattet, som den de er, og ikke "kontrollert" av et skjema, en diagnose.

Men likevel, uansett hva slags grunnen folk har til å unngå å snakke om sykdommen sin, så vil det oppfattes som skam. Folk flest er rett og slett ikke så reflekterte at de tenker lenger enn til den mest sannsynlige årsaken.

Og DA, da har du en gylden grunn til å overse trangen til å forhindre at sykdommen blir identiteten din, selv om det kanskje ikke er så gøy.

Det beste er vel et samfunn der psykisk lidelse kan sammenliknes med å brekke beinet! For folk syns virkelig psykisk lidende er "unormale".

Å snakke mye om sykdom anses vel ikke for å være sosialt akseptabelt samme hva slags sykdom det gjelder.

[frosken]

"Møter forresten stadig mennesker som buser ut med diagnosen sin akkurat som om det var navnet deres. Er ikke noe fan av det, selv om det sikkert fremmer åpenhet. Man skal være varsom med å gjøre en diagnose til en identitet."

Hvis noen drar meg innenefor en intimitetssone jeg føler jeg ikke ønsker å være i, vil ikke dette bringe mer åpenhet for mitt vedkommende. Tvert imot vil jeg skygge unna alt jeg er god for.

Mange forveksler åpenhet med å være bardus. Andre ganger kan det man kaller åpenhet komme fra en overopptatthet av noe.

Sunn åpenhet har med å ikke skamme seg eller fornekte, men også å kjenne tid og sted for hva man snakker. Man kan være åpen uten å bli en blotter.

mvh

Har du hørt Bjørn Eidsvåg synge om intimitetstyrraniet på sin siste cd?

[Gjest trassasa]

Å snakke mye om sykdom anses vel ikke for å være sosialt akseptabelt samme hva slags sykdom det gjelder.

Der sa du det!

[PieLill]

Å snakke mye om sykdom anses vel ikke for å være sosialt akseptabelt samme hva slags sykdom det gjelder.

Det samme går vel for mange andre problemer også.

Personlig økonomi, vansker i jobb eller med studie, samlivsproblemer, "umulige" barn.

Unntaket er vel bilproblemer.

mvh

[PieLill]

Har du hørt Bjørn Eidsvåg synge om intimitetstyrraniet på sin siste cd?

Har i hvert fall hørt ordet intimitetstyrrani før. Og har ingen problemer med å levende forestille meg hva som menes...

Kanskje jeg skulle skaffe den CDen.

Ha en fin kveld, frosken.

mvh

[Gjest kkph]

"Nå kommer poenget: så lenge psykisk lidende ikke vil snakke om lidelsen, er redd for å snakke om det, skammer de seg over det! Hvorfor syns de ellers begreper som "gal" og "sinnsyk" er sjenerende?"

Du har en del gode poenger. Men jeg får lyst til å nyansere litt.

Jeg er tilbakeholden med å snakke om alle typer sykdom og lidelse, fysisk eller psykisk, som jeg måtte ha. Ikke primært fordi jeg skammer meg, men fordi det er privat og ofte sårbart. Det er en del ting jeg foretrekker å dele med få.

Dernest er det fordi jeg aktivt bekjemper å få en sykdomsidentitet både i egne og andres øyne. Jeg vil ikke være et bekkenleddssyndrom eller en PTSD. Jeg vil ikke at folk som møter meg primært skal kjenne og huske meg ut fra de sykdommer jeg måtte ha, men ut fra den jeg er og hva jeg gjør på helt andre områder. Jeg vil begrense plassen sykdom får i livet mitt så mye som mulig.

En sykdom er noe som har blitt pådyttet meg mot min vilje og som kan bli vanskelig å bli kvitt. En diagnose er absolutt ikke noe jeg vil være. Den er ille nok å ha.

Ordene gal og sinnsyk kan være greie å bruke ironisk eller flåsete for å få fram et poeng eller til å bryte isen.

Selv kan jeg knapt huske å ha truffet noen som faktsik lever opp til den reelle definisjonen av disse ordene.

mvh

En liten digresjon: "Sinnsyk" betydde opprinnelig det "psykotisk" betyr i våre dager. Da det først ble tatt i bruk var det nettopp fordi det fremhevet at det var snakk om sykdom, noe som hunne behandles og helbredes. Et annet poeng var det ikke var en belastende betegnelse.

[Orio]

Det samme går vel for mange andre problemer også.

Personlig økonomi, vansker i jobb eller med studie, samlivsproblemer, "umulige" barn.

Unntaket er vel bilproblemer.

mvh

Bilproblemer kan diskuteres i det vide og det brede. Hadde kanskje ikke vært så dumt om det var litt tabubelagt?

[Orio]

Det er ikke naturlig å dele alt med alle. Og sykdom er en privatsak.

Tror kanskje vi skal spørre oss selv: Hva sier vi til andre når vi blir innlagt på psykiatrisk avdeling? Sannheten?

Hva hvis vi har en avtale med psykolog/psykiater? Kan vi like gjerne si "Jeg må gå nå, skal til psykologen." som "Jeg må gå nå, skal til tannlegen."?

Hva med sykmeldinger. Kan vi like gjerne si vi har en depresjon som ryggproblemer? Hvordan er det å si at en går på rehabilitering/attføring? Hva med uføretrygd?

[PieLill]

En liten digresjon: "Sinnsyk" betydde opprinnelig det "psykotisk" betyr i våre dager. Da det først ble tatt i bruk var det nettopp fordi det fremhevet at det var snakk om sykdom, noe som hunne behandles og helbredes. Et annet poeng var det ikke var en belastende betegnelse.

Interessant. Hvor har du forresten det fra.

Jeg har inntrykk av at de må forandre de psykiatriske diagnosene med 15-20 års mellomrom fordi de blir stigmatiserende. Omtrent når folk flest har lært hva det betyr.

Er litt usikker på om de løser noen problemer på den måten, eller bare vedlikeholder begrepsforvirringen.

mvh

[Gjest kkph]

Interessant. Hvor har du forresten det fra.

Jeg har inntrykk av at de må forandre de psykiatriske diagnosene med 15-20 års mellomrom fordi de blir stigmatiserende. Omtrent når folk flest har lært hva det betyr.

Er litt usikker på om de løser noen problemer på den måten, eller bare vedlikeholder begrepsforvirringen.

mvh

Begrepet ble forklart og begrunnet i en odelstingsproposisjon i forbindelse med byggingen av Gaustad (helbredelsesasyl for sinnssyke) og forberedelsene til Sinnssykeloven.

[PieLill]

Begrepet ble forklart og begrunnet i en odelstingsproposisjon i forbindelse med byggingen av Gaustad (helbredelsesasyl for sinnssyke) og forberedelsene til Sinnssykeloven.

wow

Nå lærte jeg noe helt nytt.

mvh