Fordeler og ulemper ved å huske?

[leda]

Først var jeg fortvilet over å ikke huske. Det var skremmende at det fantes så mye i hodet mitt, som jeg ikke hadde kontakt med, men som bare manifesterte seg ved flashbacks og andre fysiske reaksjoner.

Jeg vil nevne at det er snakk om dokumenterte overgrep fra jeg var sju til jeg var tretten år gammel.

Etter en tid i terapi, ble jeg mye mindre opptatt av det å skulle huske konkrete hendelser og konsentrerte meg om å få tak i følelsene mine. Jeg ble ofte deprimert når jeg kjente på hvilken distanse jeg hadde hatt i forhold til familie og venner. Men – det er vel ikke for sent å gjøre noe med det.

Jeg følte at jeg hadde kommet langt, da jeg faktisk klarte å synes synd på meg selv på grunn av det jeg var utsatt for som lita jente. Men det jeg ikke hadde forventet var at da kom mye av hukommelsen jeg trodde jeg ønsket meg tilbake. Og nå vil jeg helst ikke ha den! Kunne ikke disse minnene fått bli i mørket sitt! Det føles som om jeg heller vil dø enn å snakke om det for da er jeg redd for at alle de vonde følelsene kommer frem igjen.

Jeg er redd for å skulle snakke om dette med psykiateren min, men jeg tror jeg må gjøre det for min egen skyld.

Ville det være dumt av meg å prøve å formulere det i et brev først. Jeg tror kanskje det er den eneste måten jeg kan komme i gang på.

[Gjest z253]

Slettes ikke dumt å skrive ned noen tanker, da har en tid til å reflektere over det, og blir kansje ikke så lett satt ut at spill i en "live" situasjon.