Posttreumatisk stress

[Gregorius]

Når et barn igjennom sin barndom blir utsatt for vedvarende psykisk undertrykking i form av høye skrik, latterliggjøring, ignoranse kan barnet utvikle post treumatiske stress-symptomer i voksen alder.

Mitt spm. er; hva er det som skjer med hjernen og kroppen som gjør at den utvikler de symptomene som man innenfor psykiatrien betegner som " post - treumatisk stress " ?

Er det mulig å forklare dette på en enkel og lettfattelig måte ved bruk av begreper som et vanlig menneske uten en psykologisk utdannelse kan forstå?

I tilfelle, kan noen henvise til litteratur som gjør denne årsaksammenhengen begripelig for " vanlige " folk?

[PieLill]

http://www.lommelegen.no/art/art670.asp

http://www.tidsskriftet.no/lts-pdf/pdf2004/2860.pdf

http://www.voldsoffer.no/html/ptsd.htm

http://www.helsenytt.no/artikler/katastrofen.htm

http://www.adressa.no/dinside/article.jhtml?articleID=432763

http://www.flyktninghelse.info/linjer/2-1997/ptsd.pdf

http://www.doktoronline.no/section/nosection/?action=showNews&url_topic=0&DocumentId=31123795

http://www.fmso.no/sider/tekst.asp?SIDE=258

http://home.c2i.net/w-476593/reaksjoner.html

http://www.helsenytt.no/artikler/stress.htm

http://www.dagbladet.no/pds/1999/10/26/181354.html

[Gregorius]

http://www.lommelegen.no/art/art670.asp

http://www.tidsskriftet.no/lts-pdf/pdf2004/2860.pdf

http://www.voldsoffer.no/html/ptsd.htm

http://www.helsenytt.no/artikler/katastrofen.htm

http://www.adressa.no/dinside/article.jhtml?articleID=432763

http://www.flyktninghelse.info/linjer/2-1997/ptsd.pdf

http://www.doktoronline.no/section/nosection/?action=showNews&url_topic=0&DocumentId=31123795

http://www.fmso.no/sider/tekst.asp?SIDE=258

http://home.c2i.net/w-476593/reaksjoner.html

http://www.helsenytt.no/artikler/stress.htm

http://www.dagbladet.no/pds/1999/10/26/181354.html

Takk for et fint svar !

Hvis det er mulig ønsker jeg også å få opplysninger om hvilke rettigheter en norsk statsborger har når hun eller han har blitt utsatt for overgrep i form av omsorgssvikt fra sine foreldre og mobbing i grunnskolen.

Som en følge av de ulike overgrep jeg har blitt utsatt for føler jeg meg idag psykisk utmattet, har en dårlig økonomi, og fått ødelagt mye av min utdannelse og livskvalitet.

- Hvilke rettigheter kan jeg ha ovenfor det norske samfunnet, og hvordan går jeg frem for å søke om uføretrygd eller atføring ?

[PieLill]

Takk for et fint svar !

Hvis det er mulig ønsker jeg også å få opplysninger om hvilke rettigheter en norsk statsborger har når hun eller han har blitt utsatt for overgrep i form av omsorgssvikt fra sine foreldre og mobbing i grunnskolen.

Som en følge av de ulike overgrep jeg har blitt utsatt for føler jeg meg idag psykisk utmattet, har en dårlig økonomi, og fått ødelagt mye av min utdannelse og livskvalitet.

- Hvilke rettigheter kan jeg ha ovenfor det norske samfunnet, og hvordan går jeg frem for å søke om uføretrygd eller atføring ?

Du har kanskje fått med deg at enkelte har gått til erstatningssak mot staten, barnevern v/kommunen, skole el.l. når de mener det har vært en grov svikt.

Det er svært vanskelig å vinne fram i slike saker. Så for de fleste vil det være en bedre løsning å la den ballen ligge.

Kjenner du at du ikke klarer å fungere i arbeid lengre må du begynne hos fastlegen.

Å bli uføretrygdet er en møysommelig og ofte truamatisk prosess. Du har ingen spesielle rettigheter enn andre som har sviktende helse av ulike årsaker.

Tilværelsen som uføretrygded er ikke mye lukreativ og setter store begrensninger.

Ut fra det lille du skriver drister jeg meg til å anbefale deg å ha som ditt primære mål å bli mest mulig arbeidsfør. Klarer du ikke å jobbe fullt får du heller søke delvis uføretrygd, i verste fall full uføretryg.

Jeg håper du kan oppleve at livet kan bli bedre og bedre tross det du har vært igjennom.

mvh

[Gregorius]

Du har kanskje fått med deg at enkelte har gått til erstatningssak mot staten, barnevern v/kommunen, skole el.l. når de mener det har vært en grov svikt.

Det er svært vanskelig å vinne fram i slike saker. Så for de fleste vil det være en bedre løsning å la den ballen ligge.

Kjenner du at du ikke klarer å fungere i arbeid lengre må du begynne hos fastlegen.

Å bli uføretrygdet er en møysommelig og ofte truamatisk prosess. Du har ingen spesielle rettigheter enn andre som har sviktende helse av ulike årsaker.

Tilværelsen som uføretrygded er ikke mye lukreativ og setter store begrensninger.

Ut fra det lille du skriver drister jeg meg til å anbefale deg å ha som ditt primære mål å bli mest mulig arbeidsfør. Klarer du ikke å jobbe fullt får du heller søke delvis uføretrygd, i verste fall full uføretryg.

Jeg håper du kan oppleve at livet kan bli bedre og bedre tross det du har vært igjennom.

mvh

Takk for et godt svar.

En venn av meg har imidlertid fått atføring av staten, han får da dekket skole, livsopphold og bolig.

Han ble riktignok innlagt på en psykriatisk institusjon.

Noe jeg ikke har blitt, og heller ikke ønsker.Men de psykiske påkjenninger jeg har vært utsatt for har vært langt større enn det han har vært utsatt for. Jeg synes derfor det er feil at ikke jeg skulle få få motta en slik støtte.Han har et stort nettverk bak seg, jeg har ikke det.

En annen venn av meg, ble alkoholiker etter å ha spilt i band i mange år. Han fikk også atføring etter å ha vært innlagt på en avrusningsklininikk.En tredje venn av meg ble også innlagt ved en psykriatisk institusjon, han har fått en stor leilighet og uføretrygd hver måned. Er det slik at man skal støtte et menneske først når det har blitt innlagt på en institusjon?

Mange mennesker har et oppriktig ønske om å klare seg selv, og vil ikke bekoste samfunnet mer enn det de absolutt behøver, hvorfor skal ikke disse menneskene motta en håndsrekning den siste veien opp bakken?Hvorfor må disse mennesken falle helt i bunn før de får hjelp?Jeg synes ikke dette er riktig, men erkjenner at dette er en konsekvens av den praktiske politikken som føres i Norge idag. Man syr puter under armene på folk og hjelper dem ikke før de har falt helt ned i dumpen og blir betegnet som tapere. Dette er jeg imot.

Som en følge av de omstendigheter jeg selv har vært utsatt for, får jeg idag ikke mer studielån, og må derfor jobbe for å skaffe meg nok penger til å fullføre min utdannelse. Dette blir svært vanskelig da det å arbeide er svært tungt samtidig med at man må studere, hvis jeg bare kunne fått litt mer økonomisk støtte, ville jeg med sikkerhet vært istand til å gjennomføre en lang utdannelse og betalt tilbake til samfunnet det jeg skylder.Ville ikke dette vært mest samfunnstjenelig?

Etter mitt syn ville det det. Når det ikke er slik, leder dette til økt kynisme ovenfor samfunnet, det blir en "hver mann klare seg selv holdning".Er det slik det skal være, så greit for meg. Man kan ikke gjøre noe annet enn å bli kynisk selv, til man sitter der på pengebingen sin og ikke bryr seg om andre menneskers ve og vel. For da trenger man ikke det, man har jo opplevd skiten selv.

Derfor vil jeg bare si takk for et godt råd som jeg tolker slik; Du har ingen grunn til å syte, eller søke hjelp av staten, du må nok klare deg selv gutten min. Sånn er det for alle.

Greit nok det, egentlig fint med et slikt svar. En støtte til kynismen er det ihvertfall, uansett hvordan man velger å se det. Takk!

[PieLill]

Takk for et godt svar.

En venn av meg har imidlertid fått atføring av staten, han får da dekket skole, livsopphold og bolig.

Han ble riktignok innlagt på en psykriatisk institusjon.

Noe jeg ikke har blitt, og heller ikke ønsker.Men de psykiske påkjenninger jeg har vært utsatt for har vært langt større enn det han har vært utsatt for. Jeg synes derfor det er feil at ikke jeg skulle få få motta en slik støtte.Han har et stort nettverk bak seg, jeg har ikke det.

En annen venn av meg, ble alkoholiker etter å ha spilt i band i mange år. Han fikk også atføring etter å ha vært innlagt på en avrusningsklininikk.En tredje venn av meg ble også innlagt ved en psykriatisk institusjon, han har fått en stor leilighet og uføretrygd hver måned. Er det slik at man skal støtte et menneske først når det har blitt innlagt på en institusjon?

Mange mennesker har et oppriktig ønske om å klare seg selv, og vil ikke bekoste samfunnet mer enn det de absolutt behøver, hvorfor skal ikke disse menneskene motta en håndsrekning den siste veien opp bakken?Hvorfor må disse mennesken falle helt i bunn før de får hjelp?Jeg synes ikke dette er riktig, men erkjenner at dette er en konsekvens av den praktiske politikken som føres i Norge idag. Man syr puter under armene på folk og hjelper dem ikke før de har falt helt ned i dumpen og blir betegnet som tapere. Dette er jeg imot.

Som en følge av de omstendigheter jeg selv har vært utsatt for, får jeg idag ikke mer studielån, og må derfor jobbe for å skaffe meg nok penger til å fullføre min utdannelse. Dette blir svært vanskelig da det å arbeide er svært tungt samtidig med at man må studere, hvis jeg bare kunne fått litt mer økonomisk støtte, ville jeg med sikkerhet vært istand til å gjennomføre en lang utdannelse og betalt tilbake til samfunnet det jeg skylder.Ville ikke dette vært mest samfunnstjenelig?

Etter mitt syn ville det det. Når det ikke er slik, leder dette til økt kynisme ovenfor samfunnet, det blir en "hver mann klare seg selv holdning".Er det slik det skal være, så greit for meg. Man kan ikke gjøre noe annet enn å bli kynisk selv, til man sitter der på pengebingen sin og ikke bryr seg om andre menneskers ve og vel. For da trenger man ikke det, man har jo opplevd skiten selv.

Derfor vil jeg bare si takk for et godt råd som jeg tolker slik; Du har ingen grunn til å syte, eller søke hjelp av staten, du må nok klare deg selv gutten min. Sånn er det for alle.

Greit nok det, egentlig fint med et slikt svar. En støtte til kynismen er det ihvertfall, uansett hvordan man velger å se det. Takk!

Atføring har som siktemål å komme seg helt eller delvis tilbake i jobb.

Man må ikke ha vært innlagt for å få atføring / uføretrygd. Personer som har vært innlagt får ikke automatisk trygd. De må søke på lik linje med alle andre.

Hvis du mener du er berettiget atføring eller uføretrygd begynner denne søknadsprosessen hos fastlegen.

Det er en lang og møysommelig prosess som de du kjenner som har fått det allerede har vært gjennom.

Atføring eller uføretrygd gis i forhold behov for omskolering eller redusert arbeidsevne.

De fleste får det best i lengden når de jobber så mye de kan, selv om det er svært begrenset. Noen kan ikke jobbe i det hele tatt.

mvh

[Gjest manglende impulskontroll]

Takk for et godt svar.

En venn av meg har imidlertid fått atføring av staten, han får da dekket skole, livsopphold og bolig.

Han ble riktignok innlagt på en psykriatisk institusjon.

Noe jeg ikke har blitt, og heller ikke ønsker.Men de psykiske påkjenninger jeg har vært utsatt for har vært langt større enn det han har vært utsatt for. Jeg synes derfor det er feil at ikke jeg skulle få få motta en slik støtte.Han har et stort nettverk bak seg, jeg har ikke det.

En annen venn av meg, ble alkoholiker etter å ha spilt i band i mange år. Han fikk også atføring etter å ha vært innlagt på en avrusningsklininikk.En tredje venn av meg ble også innlagt ved en psykriatisk institusjon, han har fått en stor leilighet og uføretrygd hver måned. Er det slik at man skal støtte et menneske først når det har blitt innlagt på en institusjon?

Mange mennesker har et oppriktig ønske om å klare seg selv, og vil ikke bekoste samfunnet mer enn det de absolutt behøver, hvorfor skal ikke disse menneskene motta en håndsrekning den siste veien opp bakken?Hvorfor må disse mennesken falle helt i bunn før de får hjelp?Jeg synes ikke dette er riktig, men erkjenner at dette er en konsekvens av den praktiske politikken som føres i Norge idag. Man syr puter under armene på folk og hjelper dem ikke før de har falt helt ned i dumpen og blir betegnet som tapere. Dette er jeg imot.

Som en følge av de omstendigheter jeg selv har vært utsatt for, får jeg idag ikke mer studielån, og må derfor jobbe for å skaffe meg nok penger til å fullføre min utdannelse. Dette blir svært vanskelig da det å arbeide er svært tungt samtidig med at man må studere, hvis jeg bare kunne fått litt mer økonomisk støtte, ville jeg med sikkerhet vært istand til å gjennomføre en lang utdannelse og betalt tilbake til samfunnet det jeg skylder.Ville ikke dette vært mest samfunnstjenelig?

Etter mitt syn ville det det. Når det ikke er slik, leder dette til økt kynisme ovenfor samfunnet, det blir en "hver mann klare seg selv holdning".Er det slik det skal være, så greit for meg. Man kan ikke gjøre noe annet enn å bli kynisk selv, til man sitter der på pengebingen sin og ikke bryr seg om andre menneskers ve og vel. For da trenger man ikke det, man har jo opplevd skiten selv.

Derfor vil jeg bare si takk for et godt råd som jeg tolker slik; Du har ingen grunn til å syte, eller søke hjelp av staten, du må nok klare deg selv gutten min. Sånn er det for alle.

Greit nok det, egentlig fint med et slikt svar. En støtte til kynismen er det ihvertfall, uansett hvordan man velger å se det. Takk!

Har du prøvd å søke om atføring eller uføretrygd???

[Gregorius]

Atføring har som siktemål å komme seg helt eller delvis tilbake i jobb.

Man må ikke ha vært innlagt for å få atføring / uføretrygd. Personer som har vært innlagt får ikke automatisk trygd. De må søke på lik linje med alle andre.

Hvis du mener du er berettiget atføring eller uføretrygd begynner denne søknadsprosessen hos fastlegen.

Det er en lang og møysommelig prosess som de du kjenner som har fått det allerede har vært gjennom.

Atføring eller uføretrygd gis i forhold behov for omskolering eller redusert arbeidsevne.

De fleste får det best i lengden når de jobber så mye de kan, selv om det er svært begrenset. Noen kan ikke jobbe i det hele tatt.

mvh

Takk for svar !

Hvorfor er de, og hvorfor skal det være en lang og smertefull prosess å søke støtte om atføring?

[PieLill]

Takk for svar !

Hvorfor er de, og hvorfor skal det være en lang og smertefull prosess å søke støtte om atføring?

Vi sier at utgangspunktet er at du er i fast jobb når helsen svikter.

Du vil først bli sykemeldt i opp til et år. I denne perioden vil man forsøke ulike tiltak for å stable deg på beina igjen. F.eks. medisinsk behandling og terapi.

Hvis du ikke er frisk nok til full jobb etter et år, må du søke medisinsk attføring eller rehabilitering.

Attføring brukes der man ikke lengre kan fungere i den jobben man har, men kan fungere i et annet yrke. Attføringsperioden brukes til å skaffe seg et annet yrke / innpass i yrkeslivet.

Hvis det ikke har noen hensikt å skifte (skaffe seg et) yrke kan man få innvilget medisinsk rehabilitering - Rehabiliteringspenger. Man skal da ha en plan for hvordan man skal forsøke å forbedre fysisk og / eller psykisk helse for å oppnå størst mulig grad av arbeidsførhet.

Hvis dette heller ikke fører frem, dvs det ikke er håp om bedring tross behandling, er det på tide å søke uføretrygd. Som regel vil ikke trygdeetaten godta en søknad om uføretrygd om ikke rehabilitering og/eller atføring har blitt forsøkt.

Noen kan i denne prosessen oppleve at det faktisk nytter og få økt sin arbeidsevne. Andre må gi opp.

Møte med trygdebyråkratiet er ikke alltid en udelt positiv opplevelse.

Et liv på uføretrygd setter sterke begrensninger på inntekt. Det er ikke noe å trakte etter. Det er i de flestes interesse å jobbe så mye man har helse til. Hvor lett dette lar seg gjøre i praksiss er en annen sak.

Man kan like eller ikke like dette systemet. Men det er likevel det man må forholde seg til. Det beste du kan gjøre er å jobbe m_e_d systemet så langt du kan, i stedet for å sloss mot det.

mvh

[Gregorius]

Vi sier at utgangspunktet er at du er i fast jobb når helsen svikter.

Du vil først bli sykemeldt i opp til et år. I denne perioden vil man forsøke ulike tiltak for å stable deg på beina igjen. F.eks. medisinsk behandling og terapi.

Hvis du ikke er frisk nok til full jobb etter et år, må du søke medisinsk attføring eller rehabilitering.

Attføring brukes der man ikke lengre kan fungere i den jobben man har, men kan fungere i et annet yrke. Attføringsperioden brukes til å skaffe seg et annet yrke / innpass i yrkeslivet.

Hvis det ikke har noen hensikt å skifte (skaffe seg et) yrke kan man få innvilget medisinsk rehabilitering - Rehabiliteringspenger. Man skal da ha en plan for hvordan man skal forsøke å forbedre fysisk og / eller psykisk helse for å oppnå størst mulig grad av arbeidsførhet.

Hvis dette heller ikke fører frem, dvs det ikke er håp om bedring tross behandling, er det på tide å søke uføretrygd. Som regel vil ikke trygdeetaten godta en søknad om uføretrygd om ikke rehabilitering og/eller atføring har blitt forsøkt.

Noen kan i denne prosessen oppleve at det faktisk nytter og få økt sin arbeidsevne. Andre må gi opp.

Møte med trygdebyråkratiet er ikke alltid en udelt positiv opplevelse.

Et liv på uføretrygd setter sterke begrensninger på inntekt. Det er ikke noe å trakte etter. Det er i de flestes interesse å jobbe så mye man har helse til. Hvor lett dette lar seg gjøre i praksiss er en annen sak.

Man kan like eller ikke like dette systemet. Men det er likevel det man må forholde seg til. Det beste du kan gjøre er å jobbe m_e_d systemet så langt du kan, i stedet for å sloss mot det.

mvh

Takk for at du tar deg tid til å svare.

Jeg har til slutt noen få spm.

1) Hvilken kompetanse representerer du? ( Pie Lill )

2 ) Er du helt sikker på at det du her har skrevet medfører absolutt riktighet?

3 ) For hvis det ikke medfører absolutt riktighet kan jo dette ha negative konsekvenser for den det gjelder.Det ville ikke være bra.

4 ) Jeg vil derfor dobbeltsjekke det du har skrevet med to andre seperate instanser før jeg feller en konklusjon ang. dette.

5 ) Du skriver at systemet er slik det er. Jeg er jo selvsagt enig i det. Det finnes jo mange land i verden hvor systemet er lengt langt verre enn i Norge. Men når John Fredriksen casher inn 40 mill pr dag, og 8000 pr. måned kunne hjulpet meg langt på vei, ja da er det en skjevhet i samfunnet som bygger på fordeling av ressursene. Og det er forsåvidt greit det. Det er bare et argument som understøtter en individualisme, egoisme osv. Så da må man bare bli slik selv. Det er greit for meg det. Er det kamp man vil ha, så er det kamp man skal få. Det er også dette du egentlig sier, fordi du sier at du sier at jeg gjør lurt i å klare meg på egenhånd. Så igjen takk for at du åpner mine øyne for kynismens nådegave.

[PieLill]

Takk for at du tar deg tid til å svare.

Jeg har til slutt noen få spm.

1) Hvilken kompetanse representerer du? ( Pie Lill )

2 ) Er du helt sikker på at det du her har skrevet medfører absolutt riktighet?

3 ) For hvis det ikke medfører absolutt riktighet kan jo dette ha negative konsekvenser for den det gjelder.Det ville ikke være bra.

4 ) Jeg vil derfor dobbeltsjekke det du har skrevet med to andre seperate instanser før jeg feller en konklusjon ang. dette.

5 ) Du skriver at systemet er slik det er. Jeg er jo selvsagt enig i det. Det finnes jo mange land i verden hvor systemet er lengt langt verre enn i Norge. Men når John Fredriksen casher inn 40 mill pr dag, og 8000 pr. måned kunne hjulpet meg langt på vei, ja da er det en skjevhet i samfunnet som bygger på fordeling av ressursene. Og det er forsåvidt greit det. Det er bare et argument som understøtter en individualisme, egoisme osv. Så da må man bare bli slik selv. Det er greit for meg det. Er det kamp man vil ha, så er det kamp man skal få. Det er også dette du egentlig sier, fordi du sier at du sier at jeg gjør lurt i å klare meg på egenhånd. Så igjen takk for at du åpner mine øyne for kynismens nådegave.

Jeg har ingen spesiell faglig kompetanse på dette området, men vet av ulike grunner en del om det.

Det jeg har skrevet stemmer nok sånn nogen lunde, men det går helt sikkert an å nyanseres og utdypes mer. En garanti for absolutt korrekthet kan jeg selvsagt ikke gi. De største feilene tror jeg eventuelt ligger i utelatte fakta.

Helt klart lurt å både dobbeltsjekke og trippelsjekke dette. Andre vil kunne få fram andre momenter og nyanser, og eventuelt korrigere feil.

Når jeg skriver at det beste er å i størst mulig grad klare seg selv, ser jeg ikke dette som spesielt kynisk. De fleste får det best i lengden når de selv gjør det de selv kan. For svært mange er størst mulig selvstendighet et gode.

Det som blir problematisk er om man over tid må gjøre mer enn man klarer. Hvor mye den enkelte kan klare seg selv, vil selvsagt variere. Det kan også ta tid for den enkelte å finne ut av dette.

Håper du kan finne en god fastlege som kan hjelpe deg.

mvh

[Gregorius]

Jeg har ingen spesiell faglig kompetanse på dette området, men vet av ulike grunner en del om det.

Det jeg har skrevet stemmer nok sånn nogen lunde, men det går helt sikkert an å nyanseres og utdypes mer. En garanti for absolutt korrekthet kan jeg selvsagt ikke gi. De største feilene tror jeg eventuelt ligger i utelatte fakta.

Helt klart lurt å både dobbeltsjekke og trippelsjekke dette. Andre vil kunne få fram andre momenter og nyanser, og eventuelt korrigere feil.

Når jeg skriver at det beste er å i størst mulig grad klare seg selv, ser jeg ikke dette som spesielt kynisk. De fleste får det best i lengden når de selv gjør det de selv kan. For svært mange er størst mulig selvstendighet et gode.

Det som blir problematisk er om man over tid må gjøre mer enn man klarer. Hvor mye den enkelte kan klare seg selv, vil selvsagt variere. Det kan også ta tid for den enkelte å finne ut av dette.

Håper du kan finne en god fastlege som kan hjelpe deg.

mvh

Det er klart at mennesker har best av å klare seg selv. Jeg har da heller ikke antydet noe annet. Men når et menneske har utviklet PTSS, angst, nevroser osv som en følge av uforskyldte omstendigheter i vedkommenes liv, mener jeg at denne personen burde kunne få noe støtte fra det samfunnet som har bidratt til at personen har utviklet disse symptomene, når da denne personen har vanskligheter med klare seg selv økonomisk og har vanskligheter med å finne seg lønnet arbeid.

Dette ser jeg på som helt fullstendig logisk. Noe annet er å betrakte som kynisk i mine øyne. Fordi man da sier;

" du får klare deg selv.." - når jo personen da faktisk ikke gjør det....

Men gir andre fan i meg, så gir vel jeg fan i dem...- Om det er der du mener ballen skal ligge, så greit for meg. Men husk at du da heller ikke må forvente at andre bryr seg om deg når du en dag ligger der. Er det en slik verden du vil ha?

[PieLill]

Det er klart at mennesker har best av å klare seg selv. Jeg har da heller ikke antydet noe annet. Men når et menneske har utviklet PTSS, angst, nevroser osv som en følge av uforskyldte omstendigheter i vedkommenes liv, mener jeg at denne personen burde kunne få noe støtte fra det samfunnet som har bidratt til at personen har utviklet disse symptomene, når da denne personen har vanskligheter med klare seg selv økonomisk og har vanskligheter med å finne seg lønnet arbeid.

Dette ser jeg på som helt fullstendig logisk. Noe annet er å betrakte som kynisk i mine øyne. Fordi man da sier;

" du får klare deg selv.." - når jo personen da faktisk ikke gjør det....

Men gir andre fan i meg, så gir vel jeg fan i dem...- Om det er der du mener ballen skal ligge, så greit for meg. Men husk at du da heller ikke må forvente at andre bryr seg om deg når du en dag ligger der. Er det en slik verden du vil ha?

Prosessen med å søke uføretrygd eller andre ytelser er blant annet til for å klargjøre i hvilken grad en person kan klare seg selv, og hva vedkommende trenger hjelp med.

Å si at man etterstreber at folk i størst m_u_l_i_g grad skal klare seg selv, betyr ikke at de får en kald skulder om de ikke kan klare seg selv.

Det har i prinsippet ingen ting med kynisme, å gi faen eller å la folk seile i sin egen sjø.

Hvordan den enkelte opplever denne prosessen kommer nok i stor grad an på hvilke saksbehandlere man støter på. Ikke alle sider av regelverket er alltid like hyggelig å møte.

Jeg har ikke sagt noe om hvor vidt jeg mener du er berettiget til, eller kommer til å få innvilget uføretrygd eller annen ytelse. Det kan jo ikke jeg ane. For alt jeg vet kan de søknad om uføretrygd gå glatt igjennom. Har bare forsøkt å si noe om hvordan systemet virker.

Selv tror jeg det er taktisk uklokt å møte trygdesystemet med en holdning av at jeg-skal-ha-trygd-og-nekter-å-høre-på-noe-annet.

Uføretrygd er ikke en erstatning eller oppreisning som blir gitt automatisk til mennesker som har blitt skadelidende pga svikt i samfunnssytemet. Det er en måte å sikre en viss minsteinntekt til personer som av ulike helsemessige årsaker varig ikke er i stand til å forsørge seg selv, helt eller delvis.

Et erstatningskrav mot samfunnet må tas i rettsapparatet. Men der vil du få hele bevisbyrden, og således kan det være vanskelig å vinne frem.

mvh

[Gregorius]

Prosessen med å søke uføretrygd eller andre ytelser er blant annet til for å klargjøre i hvilken grad en person kan klare seg selv, og hva vedkommende trenger hjelp med.

Å si at man etterstreber at folk i størst m_u_l_i_g grad skal klare seg selv, betyr ikke at de får en kald skulder om de ikke kan klare seg selv.

Det har i prinsippet ingen ting med kynisme, å gi faen eller å la folk seile i sin egen sjø.

Hvordan den enkelte opplever denne prosessen kommer nok i stor grad an på hvilke saksbehandlere man støter på. Ikke alle sider av regelverket er alltid like hyggelig å møte.

Jeg har ikke sagt noe om hvor vidt jeg mener du er berettiget til, eller kommer til å få innvilget uføretrygd eller annen ytelse. Det kan jo ikke jeg ane. For alt jeg vet kan de søknad om uføretrygd gå glatt igjennom. Har bare forsøkt å si noe om hvordan systemet virker.

Selv tror jeg det er taktisk uklokt å møte trygdesystemet med en holdning av at jeg-skal-ha-trygd-og-nekter-å-høre-på-noe-annet.

Uføretrygd er ikke en erstatning eller oppreisning som blir gitt automatisk til mennesker som har blitt skadelidende pga svikt i samfunnssytemet. Det er en måte å sikre en viss minsteinntekt til personer som av ulike helsemessige årsaker varig ikke er i stand til å forsørge seg selv, helt eller delvis.

Et erstatningskrav mot samfunnet må tas i rettsapparatet. Men der vil du få hele bevisbyrden, og således kan det være vanskelig å vinne frem.

mvh

Takk for et godt svar !

Er nok litt uenig med deg angående din fremstilling av hva som er kynisk og hva som ikke er det. Men det får være.

Når det gjelder holdning ovenfor trygdekontoret, tror jeg du har helt rett.

Har i grunnen fått svar på enkelte spm. og avslutter diskusjonen herved.

Mange takk for en fin liten prat!

[PieLill]

Takk for et godt svar !

Er nok litt uenig med deg angående din fremstilling av hva som er kynisk og hva som ikke er det. Men det får være.

Når det gjelder holdning ovenfor trygdekontoret, tror jeg du har helt rett.

Har i grunnen fått svar på enkelte spm. og avslutter diskusjonen herved.

Mange takk for en fin liten prat!

Lykke til videre!

Håper du får noen positive opplevelser underveis.

mvh