Deppa og avvisende

[Gjest hva-kan-jeg-gjøre]

Jeg har problemer med å binde meg til noen, kanskje pga kokko far og ei mor som stakk fra oss da jeg var 15 år.

Lever et normalt liv, er endel deprimert, men ikke så ille at noen rundt meg merker så mye. Jeg har en tendens til å stikke av når noe blir vanskelig.

Er gift med en jeg har vært sammen med i 5 år, han har et barn som vi har oppdratt sammen og som er som min egen. Forholdet vårt er ok, vi krangler lite og samarbeider bra, men jeg savner "noe ekstra". Klarer ikke å være kjærlig, vi lever mest sammen som søsken. Har sex ca en gang i halvåret (nei jeg tuller ikke, og vi er ca 30 år). Jeg har ikke lyst på han, og føler at det (snart iallefall) er for sent å redde forholdet, kjærligheten er borte,selv om vi har vennskap igjen. Det verste er at jeg vil flytte for meg selv, ikke ha verken mann eller barn Har aldri vært glad i barn, og selv om jeg fungerer som mor i det daglige, så kan jeg altså tenke meg å være uten. Det blir helt feil, for barnet er jeg mamma og for alle andre er jeg barnets mor nå.

Egentlig så tror jeg at det er depresjonen som gjør at jeg tenker sånn. I de gode periodene vil jeg være gift med mannen og jobbe med forholdet. Problemet er å komme seg ut av depresjonen før det er for sent, går på depridix, det hjelper litt, har ikke lyst å snakke med lege...

Selv om jeg vil vekk, så må jeg bare si at jeg ofrer gjerne mitt liv for ungen, det er et herlig barn.

Jeg vet at jeg ikke fortjener mannen eller barnet, og jeg gir dem gjerne til noen som vet å sette pris på dem...