Hvordan slutte med trøstespising?

[Gjest Mer erfaring på området enn....]

Hvordan skiller du mellom "motivasjon og vilje til å tåle ubehag" på den ene siden og "viljestyrke" på den andre?

For meg handler dette om det samme. Man forsøker etter beste evne å ta det ansvar man kan i sitt eget liv og man forsøker å holde fast ved sine beslutninger selv om det i øyeblikket kan medføre ubehag.

Viljestyrke er å bestemme seg for noe, uten "dikkedarrer", og så gjennomføre (i alle fall til man "sprekker")..Uten å ta spesielt hensyn til verken hvorfor eller hvordan man har havnet i en eller annen situasjon, eller hvilke behov som dekkes gjennom den atferden man faktisk har tilegnet seg. Viljestyrke er veldig dårlig egnet som metode for forandring, dersom personen har et noe "uklart" forhold til seg selv, men kan sikkert fungere helt greit for folk som "er avklart" .

Et forsøk på å kontrollere tvangsspising eller andre psykiske lidelser med drastiske inngrep på "problemområdet", vil nesten alltid mislykkes. Årsaken til det, er at feks et matmisbruk kun er et symptom på noe, ikke en årsak. Og finner man ikke årsaken, men prøver å kontrollere matmisbruket (altså symptomet) isolert, vil denne kontrollen som oftest føre til at de behovene og følelsene som matmisbruket dekket over kommer til syne, uten at man har noen mulighet til å "romme" det, eller noen strategi for å holde det ut. Det å endre seg fra en slik situasjon kun basert på viljestyrke, mislykkes nesten alltid (hvilket sikkert er en årsak til at 80 % av de som går ned i vekt pga "slanking", går opp igjen i løpet av to år).

Motivasjon og vilje til å tåle ubehag, er noe helt annet, og er en helt annen måte å angripe problemstillingen på. Det innebærer å tåle å gå DYPT inn i de prosessene som gjør at man har havnet der man er, finne ut hvilke behov man har og hvilke man fortrenger, tåle at endring er vondt, vanskelig å tar tid. Det dreier seg om å ta tak i årsakene (følelesr og behov), ikke i symptomene (matmisbruket). Dette er vanskelig, og kan ofte ha dramatiske koneskvenser på den som endres, og ikke minst på personens omgivelser, og forhold til nære mennesker rundt seg.

Men på den måten vil man få en kontakt med seg selv og sine behov, bli klar over hva man trenger, og etterhvert bli i stand til å handle ut i fra det. Når man har klart å komme dit, er man kanskje klar for å ta tak i symptomene, som feks et matmisbruk er. Og noen ganger kan man ta tak i både symptomer og underliggende årsaker, parallellt.

I mitt tilfellet, feks, begynte behandlingen hos prykiater med noe så "enkelt" som å skjønne hvorfor jeg saboterte meg selv i den forstand at jeg sov altfor lite. Veldig lett å si "legg deg kl. 2300", men for meg innebar det å legge seg tidlig, et tap som var umulig å takle før jeg fant ut hva som var årsaken til denne tapsfølelsen. Høres sikkert snodig ut, men jeg var ikke klar over at jeg holdt på langt ut over natten fordi det var det eneste tidpunktet jeg hadde tid og rom for MEG. Så enkelt, så vanskelig.

Vi måtte gjennom tusen slike "små", og tilsynelatende uviktige endringer. Valgene ble enkle å ta etterhvert som det ble klart for meg hvilke behov jeg dekket med "ugunstig" atferd, og skaffet meg andre, gode måter å dekke behovene på.

Til slutt var det helt naturlig å slutte med matmisbruket. Det gikk av seg selv, fordi jeg hadde endret meg, fordi omgivelsene hadde endret forventingene til meg (gjennom mine klare beskjeder), og fordi jeg lærte å ta hensyn til meg selv og behovene mine med ikke - destruktive hjelpemidler.

Min påstand er at 90 % av sterkt overvektige trenger å gjennomgå tilsvarende prosesser for å kunne gjennomføre varig forandring. Det samme gjelder naturligvis alle som har "matvansker", selv om det ikke kommer til uttrykk gjennom overvekt.

Matmisbruk dreier seg fremfor alt om følelser, og viljestyrke er ingen god medisin for behandling av følelser!

En slik endring som jeg beskriver - som krever motivasjon og vilje til å tåle ubehag - krever masse krefter, er utrolig frustrerende til tider, men er den mest spennende reise et menneske kan gjøre !

Nå har jeg beskrevet hva jeg oppfatter som forskjellen mellom "viljestyrke" og "motivasjon og vilje til å tåle ubehag" Hvis det var til å skjønne...

[Gjest Mer erfaring på området enn...]

Jeg skjønner bare ikke hvordan man kan tenker seg at man ekskluderer vilje og det vi kaller viljestyrke vekk fra (her) spiseproblematikk?

Mat må vi ha, flere ganger hver dag. Voksne mennesker har selv og helt alene ansvar for å tilføre kropp og sinn de næringsstoffer man trenger. Man må kort sagt ordne og styre dette selv. Unntaket er barn, enkelte psykisk utviklingshemmede og demente som ikke er i stand til å håndtere mat på egen hånd.

Det er ikke lov å tvangsfore frie og selvbestemte mennesker (mulige unntak ved seriøse sultestreiker) eller frata mennesker tilgang på mat.

Hvordan mener i grunnen folk med spiseforstyrrelser at det skal gå an å bli frisk hvis de ikke vil bli frisk og ikke vil gjøre det som må til for å bli frisk?

Svaret jeg har skrevet til frosken passer jammen til ditt spørsmål også:

"Viljestyrke er å bestemme seg for noe, uten "dikkedarrer", og så gjennomføre (i alle fall til man "sprekker")..Uten å ta spesielt hensyn til verken hvorfor eller hvordan man har havnet i en eller annen situasjon, eller hvilke behov som dekkes gjennom den atferden man faktisk har tilegnet seg. Viljestyrke er veldig dårlig egnet som metode for forandring, dersom personen har et noe "uklart" forhold til seg selv, men kan sikkert fungere helt greit for folk som "er avklart" .

Et forsøk på å kontrollere tvangsspising eller andre psykiske lidelser med drastiske inngrep på "problemområdet", vil nesten alltid mislykkes. Årsaken til det, er at feks et matmisbruk kun er et symptom på noe, ikke en årsak. Og finner man ikke årsaken, men prøver å kontrollere matmisbruket (altså symptomet) isolert, vil denne kontrollen som oftest føre til at de behovene og følelsene som matmisbruket dekket over kommer til syne, uten at man har noen mulighet til å "romme" det, eller noen strategi for å holde det ut. Det å endre seg fra en slik situasjon kun basert på viljestyrke, mislykkes nesten alltid (hvilket sikkert er en årsak til at 80 % av de som går ned i vekt pga "slanking", går opp igjen i løpet av to år).

Motivasjon og vilje til å tåle ubehag, er noe helt annet, og er en helt annen måte å angripe problemstillingen på. Det innebærer å tåle å gå DYPT inn i de prosessene som gjør at man har havnet der man er, finne ut hvilke behov man har og hvilke man fortrenger, tåle at endring er vondt, vanskelig å tar tid. Det dreier seg om å ta tak i årsakene (følelesr og behov), ikke i symptomene (matmisbruket). Dette er vanskelig, og kan ofte ha dramatiske koneskvenser på den som endres, og ikke minst på personens omgivelser, og forhold til nære mennesker rundt seg.

Men på den måten vil man få en kontakt med seg selv og sine behov, bli klar over hva man trenger, og etterhvert bli i stand til å handle ut i fra det. Når man har klart å komme dit, er man kanskje klar for å ta tak i symptomene, som feks et matmisbruk er. Og noen ganger kan man ta tak i både symptomer og underliggende årsaker, parallellt.

I mitt tilfellet, feks, begynte behandlingen hos prykiater med noe så "enkelt" som å skjønne hvorfor jeg saboterte meg selv i den forstand at jeg sov altfor lite. Veldig lett å si "legg deg kl. 2300", men for meg innebar det å legge seg tidlig, et tap som var umulig å takle før jeg fant ut hva som var årsaken til denne tapsfølelsen. Høres sikkert snodig ut, men jeg var ikke klar over at jeg holdt på langt ut over natten fordi det var det eneste tidpunktet jeg hadde tid og rom for MEG. Så enkelt, så vanskelig.

Vi måtte gjennom tusen slike "små", og tilsynelatende uviktige endringer. Valgene ble enkle å ta etterhvert som det ble klart for meg hvilke behov jeg dekket med "ugunstig" atferd, og skaffet meg andre, gode måter å dekke behovene på.

Til slutt var det helt naturlig å slutte med matmisbruket. Det gikk av seg selv, fordi jeg hadde endret meg, fordi omgivelsene hadde endret forventingene til meg (gjennom mine klare beskjeder), og fordi jeg lærte å ta hensyn til meg selv og behovene mine med ikke - destruktive hjelpemidler.

Min påstand er at 90 % av sterkt overvektige trenger å gjennomgå tilsvarende prosesser for å kunne gjennomføre varig forandring. Det samme gjelder naturligvis alle som har "matvansker", selv om det ikke kommer til uttrykk gjennom overvekt.

Matmisbruk dreier seg fremfor alt om følelser, og viljestyrke er ingen god medisin for behandling av følelser!

En slik endring som jeg beskriver - som krever motivasjon og vilje til å tåle ubehag - krever masse krefter, er utrolig frustrerende til tider, men er den mest spennende reise et menneske kan gjøre !

Nå har jeg beskrevet hva jeg oppfatter som forskjellen mellom "viljestyrke" og "motivasjon og vilje til å tåle ubehag" Hvis det var til å skjønne..."

[frosken]

Viljestyrke er å bestemme seg for noe, uten "dikkedarrer", og så gjennomføre (i alle fall til man "sprekker")..Uten å ta spesielt hensyn til verken hvorfor eller hvordan man har havnet i en eller annen situasjon, eller hvilke behov som dekkes gjennom den atferden man faktisk har tilegnet seg. Viljestyrke er veldig dårlig egnet som metode for forandring, dersom personen har et noe "uklart" forhold til seg selv, men kan sikkert fungere helt greit for folk som "er avklart" .

Et forsøk på å kontrollere tvangsspising eller andre psykiske lidelser med drastiske inngrep på "problemområdet", vil nesten alltid mislykkes. Årsaken til det, er at feks et matmisbruk kun er et symptom på noe, ikke en årsak. Og finner man ikke årsaken, men prøver å kontrollere matmisbruket (altså symptomet) isolert, vil denne kontrollen som oftest føre til at de behovene og følelsene som matmisbruket dekket over kommer til syne, uten at man har noen mulighet til å "romme" det, eller noen strategi for å holde det ut. Det å endre seg fra en slik situasjon kun basert på viljestyrke, mislykkes nesten alltid (hvilket sikkert er en årsak til at 80 % av de som går ned i vekt pga "slanking", går opp igjen i løpet av to år).

Motivasjon og vilje til å tåle ubehag, er noe helt annet, og er en helt annen måte å angripe problemstillingen på. Det innebærer å tåle å gå DYPT inn i de prosessene som gjør at man har havnet der man er, finne ut hvilke behov man har og hvilke man fortrenger, tåle at endring er vondt, vanskelig å tar tid. Det dreier seg om å ta tak i årsakene (følelesr og behov), ikke i symptomene (matmisbruket). Dette er vanskelig, og kan ofte ha dramatiske koneskvenser på den som endres, og ikke minst på personens omgivelser, og forhold til nære mennesker rundt seg.

Men på den måten vil man få en kontakt med seg selv og sine behov, bli klar over hva man trenger, og etterhvert bli i stand til å handle ut i fra det. Når man har klart å komme dit, er man kanskje klar for å ta tak i symptomene, som feks et matmisbruk er. Og noen ganger kan man ta tak i både symptomer og underliggende årsaker, parallellt.

I mitt tilfellet, feks, begynte behandlingen hos prykiater med noe så "enkelt" som å skjønne hvorfor jeg saboterte meg selv i den forstand at jeg sov altfor lite. Veldig lett å si "legg deg kl. 2300", men for meg innebar det å legge seg tidlig, et tap som var umulig å takle før jeg fant ut hva som var årsaken til denne tapsfølelsen. Høres sikkert snodig ut, men jeg var ikke klar over at jeg holdt på langt ut over natten fordi det var det eneste tidpunktet jeg hadde tid og rom for MEG. Så enkelt, så vanskelig.

Vi måtte gjennom tusen slike "små", og tilsynelatende uviktige endringer. Valgene ble enkle å ta etterhvert som det ble klart for meg hvilke behov jeg dekket med "ugunstig" atferd, og skaffet meg andre, gode måter å dekke behovene på.

Til slutt var det helt naturlig å slutte med matmisbruket. Det gikk av seg selv, fordi jeg hadde endret meg, fordi omgivelsene hadde endret forventingene til meg (gjennom mine klare beskjeder), og fordi jeg lærte å ta hensyn til meg selv og behovene mine med ikke - destruktive hjelpemidler.

Min påstand er at 90 % av sterkt overvektige trenger å gjennomgå tilsvarende prosesser for å kunne gjennomføre varig forandring. Det samme gjelder naturligvis alle som har "matvansker", selv om det ikke kommer til uttrykk gjennom overvekt.

Matmisbruk dreier seg fremfor alt om følelser, og viljestyrke er ingen god medisin for behandling av følelser!

En slik endring som jeg beskriver - som krever motivasjon og vilje til å tåle ubehag - krever masse krefter, er utrolig frustrerende til tider, men er den mest spennende reise et menneske kan gjøre !

Nå har jeg beskrevet hva jeg oppfatter som forskjellen mellom "viljestyrke" og "motivasjon og vilje til å tåle ubehag" Hvis det var til å skjønne...

Jeg kan ikke se at jeg noe sted har sagt at det er viljestyrte handlinger alene som skal løse livets konflikter. Derimot har jeg fremhevet at det å bruke viljen sin også er et vesentlig innslag i menneskelig endring, enten det er i forhold til overforbruk av mat eller andre ting.

Vi legger også litt ulikt innhold i enkelte dagligdagse begreper. For meg er ikke viljestyrke synonymt med "krampeaktige forsøk på kontroll" slik jeg oppfatter at du tolker begrepet. Så kanskje er vi mindre uenige enn det kan se ut som.

[favn]

Svaret jeg har skrevet til frosken passer jammen til ditt spørsmål også:

"Viljestyrke er å bestemme seg for noe, uten "dikkedarrer", og så gjennomføre (i alle fall til man "sprekker")..Uten å ta spesielt hensyn til verken hvorfor eller hvordan man har havnet i en eller annen situasjon, eller hvilke behov som dekkes gjennom den atferden man faktisk har tilegnet seg. Viljestyrke er veldig dårlig egnet som metode for forandring, dersom personen har et noe "uklart" forhold til seg selv, men kan sikkert fungere helt greit for folk som "er avklart" .

Et forsøk på å kontrollere tvangsspising eller andre psykiske lidelser med drastiske inngrep på "problemområdet", vil nesten alltid mislykkes. Årsaken til det, er at feks et matmisbruk kun er et symptom på noe, ikke en årsak. Og finner man ikke årsaken, men prøver å kontrollere matmisbruket (altså symptomet) isolert, vil denne kontrollen som oftest føre til at de behovene og følelsene som matmisbruket dekket over kommer til syne, uten at man har noen mulighet til å "romme" det, eller noen strategi for å holde det ut. Det å endre seg fra en slik situasjon kun basert på viljestyrke, mislykkes nesten alltid (hvilket sikkert er en årsak til at 80 % av de som går ned i vekt pga "slanking", går opp igjen i løpet av to år).

Motivasjon og vilje til å tåle ubehag, er noe helt annet, og er en helt annen måte å angripe problemstillingen på. Det innebærer å tåle å gå DYPT inn i de prosessene som gjør at man har havnet der man er, finne ut hvilke behov man har og hvilke man fortrenger, tåle at endring er vondt, vanskelig å tar tid. Det dreier seg om å ta tak i årsakene (følelesr og behov), ikke i symptomene (matmisbruket). Dette er vanskelig, og kan ofte ha dramatiske koneskvenser på den som endres, og ikke minst på personens omgivelser, og forhold til nære mennesker rundt seg.

Men på den måten vil man få en kontakt med seg selv og sine behov, bli klar over hva man trenger, og etterhvert bli i stand til å handle ut i fra det. Når man har klart å komme dit, er man kanskje klar for å ta tak i symptomene, som feks et matmisbruk er. Og noen ganger kan man ta tak i både symptomer og underliggende årsaker, parallellt.

I mitt tilfellet, feks, begynte behandlingen hos prykiater med noe så "enkelt" som å skjønne hvorfor jeg saboterte meg selv i den forstand at jeg sov altfor lite. Veldig lett å si "legg deg kl. 2300", men for meg innebar det å legge seg tidlig, et tap som var umulig å takle før jeg fant ut hva som var årsaken til denne tapsfølelsen. Høres sikkert snodig ut, men jeg var ikke klar over at jeg holdt på langt ut over natten fordi det var det eneste tidpunktet jeg hadde tid og rom for MEG. Så enkelt, så vanskelig.

Vi måtte gjennom tusen slike "små", og tilsynelatende uviktige endringer. Valgene ble enkle å ta etterhvert som det ble klart for meg hvilke behov jeg dekket med "ugunstig" atferd, og skaffet meg andre, gode måter å dekke behovene på.

Til slutt var det helt naturlig å slutte med matmisbruket. Det gikk av seg selv, fordi jeg hadde endret meg, fordi omgivelsene hadde endret forventingene til meg (gjennom mine klare beskjeder), og fordi jeg lærte å ta hensyn til meg selv og behovene mine med ikke - destruktive hjelpemidler.

Min påstand er at 90 % av sterkt overvektige trenger å gjennomgå tilsvarende prosesser for å kunne gjennomføre varig forandring. Det samme gjelder naturligvis alle som har "matvansker", selv om det ikke kommer til uttrykk gjennom overvekt.

Matmisbruk dreier seg fremfor alt om følelser, og viljestyrke er ingen god medisin for behandling av følelser!

En slik endring som jeg beskriver - som krever motivasjon og vilje til å tåle ubehag - krever masse krefter, er utrolig frustrerende til tider, men er den mest spennende reise et menneske kan gjøre !

Nå har jeg beskrevet hva jeg oppfatter som forskjellen mellom "viljestyrke" og "motivasjon og vilje til å tåle ubehag" Hvis det var til å skjønne..."

Beklager, jeg skjønner ikke. Eller kanskje mer presist: Vi snakker antagelig ikke om det samme.

'"Viljestyrke er å bestemme seg for noe, uten "dikkedarrer", og så gjennomføre (i alle fall til man "sprekker")..Uten å ta spesielt hensyn til verken hvorfor eller hvordan man har havnet i en eller annen situasjon, eller hvilke behov som dekkes gjennom den atferden man faktisk har tilegnet seg. Viljestyrke er veldig dårlig egnet som metode for forandring, dersom personen har et noe "uklart" forhold til seg selv, men kan sikkert fungere helt greit for folk som "er avklart" .

Kjære vene, det sier seg da selv at viljestyrke ikke er en overordnet 'metode'.

Av en eller annen grunn framstår det du skriver som en voldsom antipati mot viljen.

Jeg ser ingen grunn til å betrakte vilje og viljestyrke som noe fiendtlig. Tvert om, ved siden av å elske, tror jeg dette er den sterkeste og beste egenskapen mennesket har.

Alt du skriver om og behandlingsmetoder og motivasjon osvosv, jajo, det er greit nok det.

Men ingenting av dette betyr noe dersom pasienten til syvende og sist ikke vil.

[Gjest Mer erfaring på....]

Beklager, jeg skjønner ikke. Eller kanskje mer presist: Vi snakker antagelig ikke om det samme.

'"Viljestyrke er å bestemme seg for noe, uten "dikkedarrer", og så gjennomføre (i alle fall til man "sprekker")..Uten å ta spesielt hensyn til verken hvorfor eller hvordan man har havnet i en eller annen situasjon, eller hvilke behov som dekkes gjennom den atferden man faktisk har tilegnet seg. Viljestyrke er veldig dårlig egnet som metode for forandring, dersom personen har et noe "uklart" forhold til seg selv, men kan sikkert fungere helt greit for folk som "er avklart" .

Kjære vene, det sier seg da selv at viljestyrke ikke er en overordnet 'metode'.

Av en eller annen grunn framstår det du skriver som en voldsom antipati mot viljen.

Jeg ser ingen grunn til å betrakte vilje og viljestyrke som noe fiendtlig. Tvert om, ved siden av å elske, tror jeg dette er den sterkeste og beste egenskapen mennesket har.

Alt du skriver om og behandlingsmetoder og motivasjon osvosv, jajo, det er greit nok det.

Men ingenting av dette betyr noe dersom pasienten til syvende og sist ikke vil.

Nettopp - viljestyrke er ikke en overordnet metode. Viljestyrke er feks veldig lite verdt dersom man ikke har motivasjon. Og motivasjon er ikke en viljesak.

Og viljestyrke er heller ikke noe tema, dersom man har motivasjon.

Du og frosken med fler snakker om vilje som "ta seg sammen", dere vil sikkert ikke være enig i det, men alt dere skriver tyder på det. Voksne har ansvar for seg selv, må ta konsekvenser osv....

Selvfølgelig riktig. Men å ta seg sammen - satse på viljestyrke som ikke bunner i forståelse for problemenes egentlig natur, og uten å nå fram til "viljestyrken", eller rettere sagt motivasjonen, gjennom ekte erkjennelse av situasjonen man bfinner seg i, er for de fleste et håpløst prosjekt i lengden.

Jeg er ikke motstander av "vilje" - i betydning ønske om forandring, vilje til å finne motivasjon. Men jeg er veldig kritisk til det som forfektes - nemlig vilje som en av/på-knapp, og hvor "mangel på viljestyrke" blir likestilt med "svak".

Jeg er naturligvis spesilet negativ fordi jeg i årevis slet med en spiseforstyrrelse som var synlig gjennom overvekt - på den måten fikk jeg ikke samme sympatien som anorektitkeren som ser ut som om hun skal falle sammen når som helst.

Overvektige er en fryktlig stigmatisert gruoppe som stadig beskyldes for å ikke "ha viljestyrke".

Du og frosken gir uttrykk for akkurat samme synspunkt, selv om dere kanskje ikke mener det.

Jeg er tynn nå, så jeg slipper å forholde meg til tåpelige menneskers mangel på både forståelse og høflighet. Bra for meg, men synd for de som fremdeles lider av misoppfatninger omkring viljestyrke.

[Gjest Mer erfaring på....]

Jeg kan ikke se at jeg noe sted har sagt at det er viljestyrte handlinger alene som skal løse livets konflikter. Derimot har jeg fremhevet at det å bruke viljen sin også er et vesentlig innslag i menneskelig endring, enten det er i forhold til overforbruk av mat eller andre ting.

Vi legger også litt ulikt innhold i enkelte dagligdagse begreper. For meg er ikke viljestyrke synonymt med "krampeaktige forsøk på kontroll" slik jeg oppfatter at du tolker begrepet. Så kanskje er vi mindre uenige enn det kan se ut som.

Når du sier det sånn, så er det godt mulig et vi er "enigere" enn det så ut til ved første øyekast.

[favn]

Nettopp - viljestyrke er ikke en overordnet metode. Viljestyrke er feks veldig lite verdt dersom man ikke har motivasjon. Og motivasjon er ikke en viljesak.

Og viljestyrke er heller ikke noe tema, dersom man har motivasjon.

Du og frosken med fler snakker om vilje som "ta seg sammen", dere vil sikkert ikke være enig i det, men alt dere skriver tyder på det. Voksne har ansvar for seg selv, må ta konsekvenser osv....

Selvfølgelig riktig. Men å ta seg sammen - satse på viljestyrke som ikke bunner i forståelse for problemenes egentlig natur, og uten å nå fram til "viljestyrken", eller rettere sagt motivasjonen, gjennom ekte erkjennelse av situasjonen man bfinner seg i, er for de fleste et håpløst prosjekt i lengden.

Jeg er ikke motstander av "vilje" - i betydning ønske om forandring, vilje til å finne motivasjon. Men jeg er veldig kritisk til det som forfektes - nemlig vilje som en av/på-knapp, og hvor "mangel på viljestyrke" blir likestilt med "svak".

Jeg er naturligvis spesilet negativ fordi jeg i årevis slet med en spiseforstyrrelse som var synlig gjennom overvekt - på den måten fikk jeg ikke samme sympatien som anorektitkeren som ser ut som om hun skal falle sammen når som helst.

Overvektige er en fryktlig stigmatisert gruoppe som stadig beskyldes for å ikke "ha viljestyrke".

Du og frosken gir uttrykk for akkurat samme synspunkt, selv om dere kanskje ikke mener det.

Jeg er tynn nå, så jeg slipper å forholde meg til tåpelige menneskers mangel på både forståelse og høflighet. Bra for meg, men synd for de som fremdeles lider av misoppfatninger omkring viljestyrke.

Jeg konstaterer at vi overhodet ikke snakker om det samme, og at du nærmest får piggene ut til at noen våger seg til å tematisere 'vilje' og 'viljestyrke'.

Du kan sikkert kalle den avgjørende biten for hostesaft for min del. Poenget må være at det fungerer for deg.

[Gjest Mer erfaring på....]

Jeg konstaterer at vi overhodet ikke snakker om det samme, og at du nærmest får piggene ut til at noen våger seg til å tematisere 'vilje' og 'viljestyrke'.

Du kan sikkert kalle den avgjørende biten for hostesaft for min del. Poenget må være at det fungerer for deg.

Fortell meg en atferd du har vært i som har plaget deg, og som du visste var uhensiktsmessig og du burde ut av, men som likevel dekket mange viktige behov hos deg slik at det førte til et intenst sug/savn ved forsøk på å endre atferden, og som du derfor ikke var skikkelig motivert til å komme ut av. Hvis du likevel har klart å komme ut av dette ved bruk av pur viljestyrke, uten å dekke behovene på annen måte, kun gjennom ensidig forsakelse, over laaang tid (måneder/år), så er du en av veldig få, og har min fulle respekt.

Hvis du ikke klarer å sette deg inn i situasjonen, så har du aldri vært i nærheten av å ha det sånn som de fleste med spiseforstyrrelser, alvorlig overvekt osv lever med hver eneste dag. Og da snakker vi om vidt forskjellige ting, ja.

[favn]

Fortell meg en atferd du har vært i som har plaget deg, og som du visste var uhensiktsmessig og du burde ut av, men som likevel dekket mange viktige behov hos deg slik at det førte til et intenst sug/savn ved forsøk på å endre atferden, og som du derfor ikke var skikkelig motivert til å komme ut av. Hvis du likevel har klart å komme ut av dette ved bruk av pur viljestyrke, uten å dekke behovene på annen måte, kun gjennom ensidig forsakelse, over laaang tid (måneder/år), så er du en av veldig få, og har min fulle respekt.

Hvis du ikke klarer å sette deg inn i situasjonen, så har du aldri vært i nærheten av å ha det sånn som de fleste med spiseforstyrrelser, alvorlig overvekt osv lever med hver eneste dag. Og da snakker vi om vidt forskjellige ting, ja.

Røyking. For lenge siden. Men dog ikke så teatralsk som du skisserer, jeg tok en bestemmelse.

Og før du flyr opp - nei, jeg sammenligner ikke røyking med spiseforstyrrelser.

Men siden du spurte om et oppheng som satt i hodet...

[Gjest Mer osv]

Røyking. For lenge siden. Men dog ikke så teatralsk som du skisserer, jeg tok en bestemmelse.

Og før du flyr opp - nei, jeg sammenligner ikke røyking med spiseforstyrrelser.

Men siden du spurte om et oppheng som satt i hodet...

Min beskrivelse er ikke teatralsk overhodet - og det at du mener det, forklarer det meste av hvor forskjellige situasjoner vi er/har vært i.

Grattis med røykeslutt ! Men var du ikke motivert for å slutte, altså - men greide det likevel bare fordi du visste det var fornuftig? Imponerende!

[favn]

Min beskrivelse er ikke teatralsk overhodet - og det at du mener det, forklarer det meste av hvor forskjellige situasjoner vi er/har vært i.

Grattis med røykeslutt ! Men var du ikke motivert for å slutte, altså - men greide det likevel bare fordi du visste det var fornuftig? Imponerende!

Nå tror jeg dette tok litt av borti der et sted...

Mitt ene poeng er, som før, at uten vilje, kommer man ikke av flekken. Det være seg hva som helst.

Lykke til videre - med eller uten vilje ;-)

**

PS: Røykeslutt imponerende? Nei, overhodet ikke. Det var bare å la være å røyke.

Men før jeg sluttet, trodde jeg det var et blodslit å slutte - og tanken falt meg knapt inn: 'Et liv uten røyk? Noe så meningsløst.'

_Det_ var temmelig meningsløst, det.

[ott]

Nå tror jeg dette tok litt av borti der et sted...

Mitt ene poeng er, som før, at uten vilje, kommer man ikke av flekken. Det være seg hva som helst.

Lykke til videre - med eller uten vilje ;-)

**

PS: Røykeslutt imponerende? Nei, overhodet ikke. Det var bare å la være å røyke.

Men før jeg sluttet, trodde jeg det var et blodslit å slutte - og tanken falt meg knapt inn: 'Et liv uten røyk? Noe så meningsløst.'

_Det_ var temmelig meningsløst, det.

Uten vilje kommer man ikke av flekken, men jeg tror det personen med langt nick vil fram til er at det går an å ikke komme av flekken selv med all verdens vilje også.

[Gjest Mer osv]

Nå tror jeg dette tok litt av borti der et sted...

Mitt ene poeng er, som før, at uten vilje, kommer man ikke av flekken. Det være seg hva som helst.

Lykke til videre - med eller uten vilje ;-)

**

PS: Røykeslutt imponerende? Nei, overhodet ikke. Det var bare å la være å røyke.

Men før jeg sluttet, trodde jeg det var et blodslit å slutte - og tanken falt meg knapt inn: 'Et liv uten røyk? Noe så meningsløst.'

_Det_ var temmelig meningsløst, det.

Bra for deg at avhengigheten din til røyk ikke stakk dypere enn at det bare var å la være å røyke. Jeg har aldri røkt, men kjenner faktisk mennesker som ikke har klart å la være å røyke selv om de har ligget på dødsleiet pga lungekreft med spredning til skjelettet. (Jobbet på sykehjem en periode). Høres nok dramatsik ut, og det var det definitivt også.

Selvfølgelig ville og ønsket disse menneskene slutte å røyke - ikke på dødsleiet, antagelig, men etter at de ble syke, og kanskje før det også. Men de klarte det ikke likevel.

Hva mener du er årsaken til sånt, da ? Svak vilje ? Det er en altfor enkel forklaring.

Vennninnen min veier 15 kilo for mye, og røkte til for inntil tre år siden. Hun sluttet å røyke på dagen, men har ennå ikke kvittet seg med kiloene. Hvorfor ikke det, da ? Svak vilje, igjen ? Hun hadde jo vilje nok til å slutte å røyke.

-ott har oppsummert litt av mitt poeng. Vilje er en nødvendig forutsetning for enhver forandring, og jeg håper vi ikke har brukt spalteplassen til å bli enige om det. For det har vi ikke vært uenige om.

Jeg tror derimot at vilje ikke er en tilstrekkelig forutsetning for at gjennomgripende forandringer i et menneskes liv kan skje. Det tror jeg vi er ravende uenige om, og det kommer vi nok til å forbli uenige om også.

[Dorthe]

Bra for deg at avhengigheten din til røyk ikke stakk dypere enn at det bare var å la være å røyke. Jeg har aldri røkt, men kjenner faktisk mennesker som ikke har klart å la være å røyke selv om de har ligget på dødsleiet pga lungekreft med spredning til skjelettet. (Jobbet på sykehjem en periode). Høres nok dramatsik ut, og det var det definitivt også.

Selvfølgelig ville og ønsket disse menneskene slutte å røyke - ikke på dødsleiet, antagelig, men etter at de ble syke, og kanskje før det også. Men de klarte det ikke likevel.

Hva mener du er årsaken til sånt, da ? Svak vilje ? Det er en altfor enkel forklaring.

Vennninnen min veier 15 kilo for mye, og røkte til for inntil tre år siden. Hun sluttet å røyke på dagen, men har ennå ikke kvittet seg med kiloene. Hvorfor ikke det, da ? Svak vilje, igjen ? Hun hadde jo vilje nok til å slutte å røyke.

-ott har oppsummert litt av mitt poeng. Vilje er en nødvendig forutsetning for enhver forandring, og jeg håper vi ikke har brukt spalteplassen til å bli enige om det. For det har vi ikke vært uenige om.

Jeg tror derimot at vilje ikke er en tilstrekkelig forutsetning for at gjennomgripende forandringer i et menneskes liv kan skje. Det tror jeg vi er ravende uenige om, og det kommer vi nok til å forbli uenige om også.

Det vi vel kan være enige om er at vilje ikke alltid er nok men uten vilje kommer man ingen vei.

[tiliti]

Det vi vel kan være enige om er at vilje ikke alltid er nok men uten vilje kommer man ingen vei.

mail

[Gjest Mer osv]

Bra for deg at avhengigheten din til røyk ikke stakk dypere enn at det bare var å la være å røyke. Jeg har aldri røkt, men kjenner faktisk mennesker som ikke har klart å la være å røyke selv om de har ligget på dødsleiet pga lungekreft med spredning til skjelettet. (Jobbet på sykehjem en periode). Høres nok dramatsik ut, og det var det definitivt også.

Selvfølgelig ville og ønsket disse menneskene slutte å røyke - ikke på dødsleiet, antagelig, men etter at de ble syke, og kanskje før det også. Men de klarte det ikke likevel.

Hva mener du er årsaken til sånt, da ? Svak vilje ? Det er en altfor enkel forklaring.

Vennninnen min veier 15 kilo for mye, og røkte til for inntil tre år siden. Hun sluttet å røyke på dagen, men har ennå ikke kvittet seg med kiloene. Hvorfor ikke det, da ? Svak vilje, igjen ? Hun hadde jo vilje nok til å slutte å røyke.

-ott har oppsummert litt av mitt poeng. Vilje er en nødvendig forutsetning for enhver forandring, og jeg håper vi ikke har brukt spalteplassen til å bli enige om det. For det har vi ikke vært uenige om.

Jeg tror derimot at vilje ikke er en tilstrekkelig forutsetning for at gjennomgripende forandringer i et menneskes liv kan skje. Det tror jeg vi er ravende uenige om, og det kommer vi nok til å forbli uenige om også.

Det interessante ville jo forresten vært hvis du (favn) hadde opplevd det å slutte å røyke som et blodslit. Altså at det virkelig hadde vært så ille som du fryktet på forhånd. Hvilke strategier ville du tatt i bruk for å "holde ut" da ? Ville viljen vært nok ? I lengden, dag etter dag, i måneder og kanskje år ?

Det er jo en slik situasjon alkoholikere, pillemisbrukere, alvorlig røykavhengige og spiseforstyrrede må forholde seg til.Og det er neppe for ingenting at rusmisbrukere fokuserer så sterkt på "en dag om gangen".

De fleste overvektige har forsøkt å slanke seg, de fleste røykere har forsøkt å slutte. Jeg kjenner ingen som vil være overvektige eller vil røyke. Men jeg kjenner mange som har problemer med å leve uten den "funksjonen" røyk og overvekt fyller i livet deres. Og hvordan endre det ?

Ellers oppsummerer Dorthe, og temaet må vel kunne sies å være utdebattert. Enige blir vi ikke.

[Dorthe]

mail

Jeg har allerede svart )

[frosken]

Det interessante ville jo forresten vært hvis du (favn) hadde opplevd det å slutte å røyke som et blodslit. Altså at det virkelig hadde vært så ille som du fryktet på forhånd. Hvilke strategier ville du tatt i bruk for å "holde ut" da ? Ville viljen vært nok ? I lengden, dag etter dag, i måneder og kanskje år ?

Det er jo en slik situasjon alkoholikere, pillemisbrukere, alvorlig røykavhengige og spiseforstyrrede må forholde seg til.Og det er neppe for ingenting at rusmisbrukere fokuserer så sterkt på "en dag om gangen".

De fleste overvektige har forsøkt å slanke seg, de fleste røykere har forsøkt å slutte. Jeg kjenner ingen som vil være overvektige eller vil røyke. Men jeg kjenner mange som har problemer med å leve uten den "funksjonen" røyk og overvekt fyller i livet deres. Og hvordan endre det ?

Ellers oppsummerer Dorthe, og temaet må vel kunne sies å være utdebattert. Enige blir vi ikke.

Vilje er ofte ikke en tilstrekkelig forutsetning, det er vi enige om.

Men det kan innebære et betydelig problem å argumentere på den måten du gjør, da du langt på vei legitimerer misbruk og fratar individet ansvar for sine handlinger.

Dersom man tenker at man først skal bli kvitt sine indre konflikter og spenninger gjennom terapi og så slutte med sitt misbruk vil det være et fåtall som slutter.

Jeg har hørt psykiatere uttale at en av grunnene til at endel spiseforstyrrelser er så vanskelig å behandle er at individet forlanger å få fortsette med sin selvdestruktive atferd men samtidig vil ha terapi. Terapi har ofte svært begrenset virkning kombinert med misbruk.

[Gjest Mer osv]

Vilje er ofte ikke en tilstrekkelig forutsetning, det er vi enige om.

Men det kan innebære et betydelig problem å argumentere på den måten du gjør, da du langt på vei legitimerer misbruk og fratar individet ansvar for sine handlinger.

Dersom man tenker at man først skal bli kvitt sine indre konflikter og spenninger gjennom terapi og så slutte med sitt misbruk vil det være et fåtall som slutter.

Jeg har hørt psykiatere uttale at en av grunnene til at endel spiseforstyrrelser er så vanskelig å behandle er at individet forlanger å få fortsette med sin selvdestruktive atferd men samtidig vil ha terapi. Terapi har ofte svært begrenset virkning kombinert med misbruk.

Nei, det fratar ikke individet ansvar for sine egne handlinger. Men å vite med hodet at man har anvsar, og å virkelig forstå og eie hva ansvaret innebærer, er to vidt forskjellige ting. Og uten at man har skjønt det siste, er det kul umulig å forandre atferd kun med "viljen".

Når det er sagt: Det er en hårfin balanse mellom å si at mennesker har ansvar for eget liv, og det å si at det har "skyld" dersom det ikke klarer å bære ansvaret en periode. Og det er en farlig feilslutning.

Dessuten: Hva er ansvar egentlig ? Er det mitt ansvar at jeg etter år med destruktive foreldre tilegnet meg atferd som var komplett rasjonell så lenge jeg bodde sammen med den, men komplett irrasjonell og selvdestruktiv i en setting som voksen med ansvar for eget liv ? Det mener jeg at det ikke var. Derimot var det min jobb å løse floken, og komme dit at jeg kunne ta ansvar. Men det var ikke gjort på en dag - her snakker vi om ÅR....

Det er mange som går i terapi og tror at de jobber med problemene og med endring bare ved å være der. Det er nok en utbredt misforståelse, og kommer man ikke videre derfra, klarer man naturligvis heller ikke å gjennomfør endring.

[frosken]

Nei, det fratar ikke individet ansvar for sine egne handlinger. Men å vite med hodet at man har anvsar, og å virkelig forstå og eie hva ansvaret innebærer, er to vidt forskjellige ting. Og uten at man har skjønt det siste, er det kul umulig å forandre atferd kun med "viljen".

Når det er sagt: Det er en hårfin balanse mellom å si at mennesker har ansvar for eget liv, og det å si at det har "skyld" dersom det ikke klarer å bære ansvaret en periode. Og det er en farlig feilslutning.

Dessuten: Hva er ansvar egentlig ? Er det mitt ansvar at jeg etter år med destruktive foreldre tilegnet meg atferd som var komplett rasjonell så lenge jeg bodde sammen med den, men komplett irrasjonell og selvdestruktiv i en setting som voksen med ansvar for eget liv ? Det mener jeg at det ikke var. Derimot var det min jobb å løse floken, og komme dit at jeg kunne ta ansvar. Men det var ikke gjort på en dag - her snakker vi om ÅR....

Det er mange som går i terapi og tror at de jobber med problemene og med endring bare ved å være der. Det er nok en utbredt misforståelse, og kommer man ikke videre derfra, klarer man naturligvis heller ikke å gjennomfør endring.

Jeg tror fortsatt at vi er mer enige enn uenige, men at dette er et tema det ikke er så lett å uttrykke seg nyansert og dekkende om.

Jeg tror faktisk at vilje alene kan være en god start, men hvis atferden har dypere beveggrunner så tror jeg som du at det må mye mer enn vilje til for å oppnå gjennomgripende endringer.

Temaer som ansvar og skyld er vanskelige - men det å frata et menneske ansvar for sine handlinger kan være like destruktivt som det å pålegge det skyld for ting som er utenfor deres kontroll.

Barn som er vokst opp med alkoholiserte foreldre, vet ofte det meste om alle unskyldninger som kan serveres for misbruket. Alle undskyldningene forandringer ikke på det faktum at barnets barndom ødelegges.

Jeg tror ikke noen av oss på forhånd med sikkerhet kan si hva som vil medføre varige endringer hos den enkelte ; hva gjør at et individ slutter å drikke, hvorfor slutter noen å kutte seg selv, hvorfor slutter noen med overspising osv. osv. Jeg tror svarene på dette er mangfoldige fordi vi er så forskjellige som mennesker.