Naiv?

[Gjest kj***ljjf]

Hei

Her sitter jeg med et problem. Har aldri hatt kjangs på en eneste

dame i mitt liv, er 25 nå. Dette har ført til at jeg lurer på om jeg er homo, men jeg tenner ikke på menn, bare kvinner.

Hva gjør jeg? Vil legge til at jeg er fryktelig såret akkurat nå siden jeg fikk nei av en jente for ørtende gang.

[Gjest Tussa!]

Jeg tror ikke du er homofil. (Vet at noen "fortrenger" legningen sin, men du skriver at du tenner på jenter, så jeg tror ikke det gjelder deg)

Du er ikke den eneste som opplever nei på nei. Eksen min opplevde akkurat det samme. Vi er bestevenner, og etter det ble slutt syntes han det var kjempevanskelig å finne noen. Han er en veldig flott gutt, men hadde altså samme problemet. Nå har han funnet ei jente, og jeg er sikker på det vil ordne seg for deg også!

Tror ikke det er sånn at du aldri har hatt sjangs, du har nok bare ikke møtt rett jente/jenter ennå. Ikke la deg såre, husk at det er vanskelig for alle å starte et forhold, man blir så sårbar og det er mange redd for. Et "nei" til å date deg betyr IKKE det samme som et "nei" til din person! Jeg har hatt "tilbud" som jeg har takket nei til, selv om det på ingen måte har gått på person (sånn ting er nå trives jeg bare med å være single, og vil være det en stund). En jeg var veldig betatt av for ett år siden sa nei til meg, og jeg vet det er kjipt, men man velger hva man vil tro og tenke om det! Det kan være så mange grunner, og det nytter ikke å gå og gruble på det.

Kan jeg spørre hvor du sjekker? Jeg synes for eksempel ikke byen funker. Eksen min begynte å trene spinning og det var der han møtte kjæresten sin. Har du noen hobbyer hvor du har muligheter for å komme sammen med andre? Hvis ikke kan du jo få deg en; begynne å trene, melde deg på et eller annet kurs/inn i en forening osv. Det finnes jo så mye moro å velge mellom!

Også har man muligheten med kontaktannonser da, det er jo ikke tabu lenger (masse steder på nett osv). Der har jeg prøvd meg, og en stund data jeg en type jeg traff der. Ble ikke noe av, men det var moro selvom Det som er så greit med å legge inn en annonse er at man legger inn interessene sine, og litt om seg selv. Da er sjansen for å matche litt bedre, en slipper lange samtaler som ender med null til felles liksom!

Jeg leste noe som jeg syntes var fint, noe om at man ikke burde lete så etter kjærligheten. At den dukker opp når man minst venter det. Tror på det jeg.

Mest viktig: Sett pris på deg selv! Om man jobber med selvtilliten og holder på med noe man liker blir man så mye mer attraktiv enn om man fokuserer på negative ting.

Lykke til, har stor tro på at det går bra!

[thinkerbell]

Kjære kj****ljif

Tenner du kun på kvinner er du ikke homofil.

Du skriver at du er såret og jeg vil tro du har det rimelig fælt når du nå ble avist igjen. Men, ikke gi deg. Stell dine sår og plei deg godt. Ta deg så en tur med noen kompiser og kos deg ute. Du er ung og har god tid på å finne `den rette`. ..bruk tiden vettugt. Lev.

vennlig hilsen

[Gjest kj***ljjf]

Jeg tror ikke du er homofil. (Vet at noen "fortrenger" legningen sin, men du skriver at du tenner på jenter, så jeg tror ikke det gjelder deg)

Du er ikke den eneste som opplever nei på nei. Eksen min opplevde akkurat det samme. Vi er bestevenner, og etter det ble slutt syntes han det var kjempevanskelig å finne noen. Han er en veldig flott gutt, men hadde altså samme problemet. Nå har han funnet ei jente, og jeg er sikker på det vil ordne seg for deg også!

Tror ikke det er sånn at du aldri har hatt sjangs, du har nok bare ikke møtt rett jente/jenter ennå. Ikke la deg såre, husk at det er vanskelig for alle å starte et forhold, man blir så sårbar og det er mange redd for. Et "nei" til å date deg betyr IKKE det samme som et "nei" til din person! Jeg har hatt "tilbud" som jeg har takket nei til, selv om det på ingen måte har gått på person (sånn ting er nå trives jeg bare med å være single, og vil være det en stund). En jeg var veldig betatt av for ett år siden sa nei til meg, og jeg vet det er kjipt, men man velger hva man vil tro og tenke om det! Det kan være så mange grunner, og det nytter ikke å gå og gruble på det.

Kan jeg spørre hvor du sjekker? Jeg synes for eksempel ikke byen funker. Eksen min begynte å trene spinning og det var der han møtte kjæresten sin. Har du noen hobbyer hvor du har muligheter for å komme sammen med andre? Hvis ikke kan du jo få deg en; begynne å trene, melde deg på et eller annet kurs/inn i en forening osv. Det finnes jo så mye moro å velge mellom!

Også har man muligheten med kontaktannonser da, det er jo ikke tabu lenger (masse steder på nett osv). Der har jeg prøvd meg, og en stund data jeg en type jeg traff der. Ble ikke noe av, men det var moro selvom Det som er så greit med å legge inn en annonse er at man legger inn interessene sine, og litt om seg selv. Da er sjansen for å matche litt bedre, en slipper lange samtaler som ender med null til felles liksom!

Jeg leste noe som jeg syntes var fint, noe om at man ikke burde lete så etter kjærligheten. At den dukker opp når man minst venter det. Tror på det jeg.

Mest viktig: Sett pris på deg selv! Om man jobber med selvtilliten og holder på med noe man liker blir man så mye mer attraktiv enn om man fokuserer på negative ting.

Lykke til, har stor tro på at det går bra!

Jeg pleier ikke å sjekke på byen.

Møtte en jente i klassen og vi jobber mye sammen med gruppeoppgaver. Jeg føler at hun er en bra jente for meg. Men mer enn det vet jeg ikke.

[Gjest kj***ljjf]

Kjære kj****ljif

Tenner du kun på kvinner er du ikke homofil.

Du skriver at du er såret og jeg vil tro du har det rimelig fælt når du nå ble avist igjen. Men, ikke gi deg. Stell dine sår og plei deg godt. Ta deg så en tur med noen kompiser og kos deg ute. Du er ung og har god tid på å finne `den rette`. ..bruk tiden vettugt. Lev.

vennlig hilsen

Det som er så megakjipt er at dette gnager innerst i min sjel. Er jo blitt 24 år og ser at en del venner fra videregående skole og etc har slått seg ned til ro på en måte. Jeg er nok ikke den eneste som er singel og som aldri har vært i et eneste forhold. Men det føles slik.

Jeg går også hos skolepsykologen min nettopp pga dette problemet.

Er opprinnelig fra Oslo men studerer et annet sted. Etter en veldig tubulent barndom og ungdomstid (sinnsyk mor og autoritær far) måtte jeg bare komme meg bort. Så jeg valgte å studere et sted utenfor Oslo. Jeg har hatt komnplekser altfor lenge. Ble mobbet pga høyden min (1.62) ganske lenge av en venn av faren min men det kom jeg over etter hvert. Men det hadde satt seg dype spor. For bare 2 år tilbake slet jeg med ekstremt lavt selvbilde og selvtillit. Sosialt sett fungerte jeg ikke i det hele tatt noe min tid på BI Oslo viste. Det var da jeg skjønte at jeg måtte til psykolog og samtalene hjalp mye. Jeg hadde et veldig fiendtlig forhold til min far og det bedret seg.NÅ er vi bedre som far og sønn. På mnage måter hjalp de samtalene med psykologen i Oslo meg til å bli bedre rustet til at jeg skulle lytte hjemmefra. På det nye stedet begynte et nytt liv. Jeg ble ganske sosial og min sjeanese forsvant som dugg i solen. Jeg som før ikke hadde noen jentevenner har her plutselig fått mange. Jeg tør prate med alle og har akseptert meg selv. På mange måter men ikke helt fullt ut ennå.

Som sagt føler jeg at en jente i mitt liv er den siste brikken som mangler. Kan bare legge til at jeg kommer fra en pakistansk familie. Jeg er selv født og oppvokst her. Hos oss er det vanlig at når gutter og jenter blir 19-20 at de enten blir forlovet eller at de blir gift. Mange av mine fettere og kusiner er allerede enten gift eller forlovet. Jeg er den eldste blant de men jeg har egentlig alltid gått mine egne veier. Derfor har jeg ikke alltid vært like populær blant foreldrene mine men det har jeg ikke tatt konsekvensen av. Selvsagt, hvis de har noe fornuftig og si så hører jeg på det men heller ikke noe mer enn det.

Jeg skjønner ikke hvorfor men jeg sitter ofte med en følelse av å liksom bli alene. For eksempel jenta jeg liker her. Vi er ofte sammen med vår felles venninne og lager mat sammen. Har det moro og spøker og ler. Hun vet at jeg liker henne men hun tar ikkeinitiativ til noe. Det har hendt at jeg har spurt om vi skal gå en tur og da har hun blitt med.

Det er en som svarte meg at jeg sannsynligvis ikke hadde møtt den rette jenta. Men vil jeg noen gang møte henne da? En kompis av meg går gjennom det ene forholdet etter det andre og han er ikke spesielt kjekk heller til at jentene skal sverme rundt han.

En ting jeg og psykologen i Oslo snakket om var at jeg ikke måtte sammenligne meg med andre. Det hender at det er nettopp det jeg gjør. Tanker som: "hva kan jeg i henne", "jeg er ikke så kjekk som han", "jeg fortjener henne ikke" og slikt. Men så tenker jeg at jeg besitter så mange kvaliteter at den jenta som får meg er heldig.

Likevel er jeg urolig.

[thinkerbell]

Det som er så megakjipt er at dette gnager innerst i min sjel. Er jo blitt 24 år og ser at en del venner fra videregående skole og etc har slått seg ned til ro på en måte. Jeg er nok ikke den eneste som er singel og som aldri har vært i et eneste forhold. Men det føles slik.

Jeg går også hos skolepsykologen min nettopp pga dette problemet.

Er opprinnelig fra Oslo men studerer et annet sted. Etter en veldig tubulent barndom og ungdomstid (sinnsyk mor og autoritær far) måtte jeg bare komme meg bort. Så jeg valgte å studere et sted utenfor Oslo. Jeg har hatt komnplekser altfor lenge. Ble mobbet pga høyden min (1.62) ganske lenge av en venn av faren min men det kom jeg over etter hvert. Men det hadde satt seg dype spor. For bare 2 år tilbake slet jeg med ekstremt lavt selvbilde og selvtillit. Sosialt sett fungerte jeg ikke i det hele tatt noe min tid på BI Oslo viste. Det var da jeg skjønte at jeg måtte til psykolog og samtalene hjalp mye. Jeg hadde et veldig fiendtlig forhold til min far og det bedret seg.NÅ er vi bedre som far og sønn. På mnage måter hjalp de samtalene med psykologen i Oslo meg til å bli bedre rustet til at jeg skulle lytte hjemmefra. På det nye stedet begynte et nytt liv. Jeg ble ganske sosial og min sjeanese forsvant som dugg i solen. Jeg som før ikke hadde noen jentevenner har her plutselig fått mange. Jeg tør prate med alle og har akseptert meg selv. På mange måter men ikke helt fullt ut ennå.

Som sagt føler jeg at en jente i mitt liv er den siste brikken som mangler. Kan bare legge til at jeg kommer fra en pakistansk familie. Jeg er selv født og oppvokst her. Hos oss er det vanlig at når gutter og jenter blir 19-20 at de enten blir forlovet eller at de blir gift. Mange av mine fettere og kusiner er allerede enten gift eller forlovet. Jeg er den eldste blant de men jeg har egentlig alltid gått mine egne veier. Derfor har jeg ikke alltid vært like populær blant foreldrene mine men det har jeg ikke tatt konsekvensen av. Selvsagt, hvis de har noe fornuftig og si så hører jeg på det men heller ikke noe mer enn det.

Jeg skjønner ikke hvorfor men jeg sitter ofte med en følelse av å liksom bli alene. For eksempel jenta jeg liker her. Vi er ofte sammen med vår felles venninne og lager mat sammen. Har det moro og spøker og ler. Hun vet at jeg liker henne men hun tar ikkeinitiativ til noe. Det har hendt at jeg har spurt om vi skal gå en tur og da har hun blitt med.

Det er en som svarte meg at jeg sannsynligvis ikke hadde møtt den rette jenta. Men vil jeg noen gang møte henne da? En kompis av meg går gjennom det ene forholdet etter det andre og han er ikke spesielt kjekk heller til at jentene skal sverme rundt han.

En ting jeg og psykologen i Oslo snakket om var at jeg ikke måtte sammenligne meg med andre. Det hender at det er nettopp det jeg gjør. Tanker som: "hva kan jeg i henne", "jeg er ikke så kjekk som han", "jeg fortjener henne ikke" og slikt. Men så tenker jeg at jeg besitter så mange kvaliteter at den jenta som får meg er heldig.

Likevel er jeg urolig.

Det står stor respekt av ditt valg om å finne din egen vei og skape ditt eget liv. Det er modig.

Du skriver: "Som sagt føler jeg at en jente i mitt liv er den siste brikken som mangler."

Dersom dette er det eneste du mangler her i livet vil jeg si at du har klart deg ganske så godt. Men. Hvorfor tror du en kjæreste er det eneste du trenger akkurat nå? Fordi "alle andre gjør det"? Fordi du savner en kjæreste? Fordi din familie forventer det?

Hva med å fortsette å jobbe med deg selv, ditt selvbilde, -fokusere på dine gode og positive sider. Bli tryggere på at du faktisk inneholder mye positivt og at du har mye å tilby. Møt venner, treff nye mennesker. Etterhvert vil du bli roligere, tryggere og mer komfortabel i rollen som en ung-voksen.. i ferd med å skape sitt eget liv.

vennlig hilsen

[Gjest kj***ljjf]

Det står stor respekt av ditt valg om å finne din egen vei og skape ditt eget liv. Det er modig.

Du skriver: "Som sagt føler jeg at en jente i mitt liv er den siste brikken som mangler."

Dersom dette er det eneste du mangler her i livet vil jeg si at du har klart deg ganske så godt. Men. Hvorfor tror du en kjæreste er det eneste du trenger akkurat nå? Fordi "alle andre gjør det"? Fordi du savner en kjæreste? Fordi din familie forventer det?

Hva med å fortsette å jobbe med deg selv, ditt selvbilde, -fokusere på dine gode og positive sider. Bli tryggere på at du faktisk inneholder mye positivt og at du har mye å tilby. Møt venner, treff nye mennesker. Etterhvert vil du bli roligere, tryggere og mer komfortabel i rollen som en ung-voksen.. i ferd med å skape sitt eget liv.

vennlig hilsen

Jeg tror ikke at det er at jeg føler meg presset til noe. Kanskje er det også akkurat det. Det vet jeg ikke noe om.

Pr idag så føler jeg et behov for å bli elsket av en jente. Jeg ønsker hennes nærvær og at vi kan finne på ting sammen. Sitte hjemme og se på en film, bare nyte stillheten.

Vite at den ene bryr seg om de andre.

Det er det jeg savner. Jeg føler også at jeg har kommet så langt at jeg er klar for det meste. Likevel, når jeg får avslag så er det ikke fritt fram at tanker om meg selv kommer fram. Er det meg det er noe galt med? Er jeg for lite kjekk eller noe?

Ikke vet jeg. Savner bare et nærvær.

[thinkerbell]

Jeg tror ikke at det er at jeg føler meg presset til noe. Kanskje er det også akkurat det. Det vet jeg ikke noe om.

Pr idag så føler jeg et behov for å bli elsket av en jente. Jeg ønsker hennes nærvær og at vi kan finne på ting sammen. Sitte hjemme og se på en film, bare nyte stillheten.

Vite at den ene bryr seg om de andre.

Det er det jeg savner. Jeg føler også at jeg har kommet så langt at jeg er klar for det meste. Likevel, når jeg får avslag så er det ikke fritt fram at tanker om meg selv kommer fram. Er det meg det er noe galt med? Er jeg for lite kjekk eller noe?

Ikke vet jeg. Savner bare et nærvær.

Du er helt normal, dette er normale tanker (uten at det sansynligvis vil være en trøst for deg).

Av og til så klaffer det bare ikke mellom 2 mennesker, uten at det trenger å være "feil" med noen.

Jeg ønsker deg lykke til videre.. og som sagt.. du vil tidsnok finne noen, bruk imellomtiden tiden vettugt.

[Orio]

Det som er så megakjipt er at dette gnager innerst i min sjel. Er jo blitt 24 år og ser at en del venner fra videregående skole og etc har slått seg ned til ro på en måte. Jeg er nok ikke den eneste som er singel og som aldri har vært i et eneste forhold. Men det føles slik.

Jeg går også hos skolepsykologen min nettopp pga dette problemet.

Er opprinnelig fra Oslo men studerer et annet sted. Etter en veldig tubulent barndom og ungdomstid (sinnsyk mor og autoritær far) måtte jeg bare komme meg bort. Så jeg valgte å studere et sted utenfor Oslo. Jeg har hatt komnplekser altfor lenge. Ble mobbet pga høyden min (1.62) ganske lenge av en venn av faren min men det kom jeg over etter hvert. Men det hadde satt seg dype spor. For bare 2 år tilbake slet jeg med ekstremt lavt selvbilde og selvtillit. Sosialt sett fungerte jeg ikke i det hele tatt noe min tid på BI Oslo viste. Det var da jeg skjønte at jeg måtte til psykolog og samtalene hjalp mye. Jeg hadde et veldig fiendtlig forhold til min far og det bedret seg.NÅ er vi bedre som far og sønn. På mnage måter hjalp de samtalene med psykologen i Oslo meg til å bli bedre rustet til at jeg skulle lytte hjemmefra. På det nye stedet begynte et nytt liv. Jeg ble ganske sosial og min sjeanese forsvant som dugg i solen. Jeg som før ikke hadde noen jentevenner har her plutselig fått mange. Jeg tør prate med alle og har akseptert meg selv. På mange måter men ikke helt fullt ut ennå.

Som sagt føler jeg at en jente i mitt liv er den siste brikken som mangler. Kan bare legge til at jeg kommer fra en pakistansk familie. Jeg er selv født og oppvokst her. Hos oss er det vanlig at når gutter og jenter blir 19-20 at de enten blir forlovet eller at de blir gift. Mange av mine fettere og kusiner er allerede enten gift eller forlovet. Jeg er den eldste blant de men jeg har egentlig alltid gått mine egne veier. Derfor har jeg ikke alltid vært like populær blant foreldrene mine men det har jeg ikke tatt konsekvensen av. Selvsagt, hvis de har noe fornuftig og si så hører jeg på det men heller ikke noe mer enn det.

Jeg skjønner ikke hvorfor men jeg sitter ofte med en følelse av å liksom bli alene. For eksempel jenta jeg liker her. Vi er ofte sammen med vår felles venninne og lager mat sammen. Har det moro og spøker og ler. Hun vet at jeg liker henne men hun tar ikkeinitiativ til noe. Det har hendt at jeg har spurt om vi skal gå en tur og da har hun blitt med.

Det er en som svarte meg at jeg sannsynligvis ikke hadde møtt den rette jenta. Men vil jeg noen gang møte henne da? En kompis av meg går gjennom det ene forholdet etter det andre og han er ikke spesielt kjekk heller til at jentene skal sverme rundt han.

En ting jeg og psykologen i Oslo snakket om var at jeg ikke måtte sammenligne meg med andre. Det hender at det er nettopp det jeg gjør. Tanker som: "hva kan jeg i henne", "jeg er ikke så kjekk som han", "jeg fortjener henne ikke" og slikt. Men så tenker jeg at jeg besitter så mange kvaliteter at den jenta som får meg er heldig.

Likevel er jeg urolig.

Du skriver det er en jente du liker. Hun vet at du liker henne. Men hun tar ikke noe initiativ overfor deg. Men når du spør om hun vil gå en tur med deg, sier hun ja.

Kanskje du kan "føle deg litt frem" på en av disse turene. Kan hende hun også er interessert i deg, men er for sjenert til å ta initiativ. Det er mange som synes det er vanskelig.

Lykke til.

[Gjest kj***ljjf]

Du skriver det er en jente du liker. Hun vet at du liker henne. Men hun tar ikke noe initiativ overfor deg. Men når du spør om hun vil gå en tur med deg, sier hun ja.

Kanskje du kan "føle deg litt frem" på en av disse turene. Kan hende hun også er interessert i deg, men er for sjenert til å ta initiativ. Det er mange som synes det er vanskelig.

Lykke til.

Nå er det nesten 1 måned siden sist vi gikk tur sammen. Så jeg vet ikke. Kan ødelegge det hele og det vil være for jævlig å leve med. Usikker der jeg

[Gjest initiativ]

Jeg pleier ikke å sjekke på byen.

Møtte en jente i klassen og vi jobber mye sammen med gruppeoppgaver. Jeg føler at hun er en bra jente for meg. Men mer enn det vet jeg ikke.

Virker som om du trenger å jobbe med selvbilde og selvtillit. Er du fornøyd med deg selv? Føler du deg attraktiv med hensyn til personlighet og utseende? Hvis ikke kan du jobbe med en eller begge deler. Hva med å snakke med en psykolog? Hva med å ta en forsiktig initiativ overfor denne jenta? Kanskje du kunne sende en tekstmelding, da vil kanskje et avslag være letter å bære en ansikt til ansikt? Lykke til! Det er ikke lett for noen å være ung!

[Gjest kj***ljjf]

Virker som om du trenger å jobbe med selvbilde og selvtillit. Er du fornøyd med deg selv? Føler du deg attraktiv med hensyn til personlighet og utseende? Hvis ikke kan du jobbe med en eller begge deler. Hva med å snakke med en psykolog? Hva med å ta en forsiktig initiativ overfor denne jenta? Kanskje du kunne sende en tekstmelding, da vil kanskje et avslag være letter å bære en ansikt til ansikt? Lykke til! Det er ikke lett for noen å være ung!

Går faktisk hos psykologen. Har som regel ikke noe problem med selvbildet og utseende mitt. Hender noen ganger at jeg ikke er fornøyd med det men det er jo normalt da. Det er når man begynner å bli sykelig opptatt av det at det går ille.

Jeg vet ikke jeg. Har liksom ingen erfaring med slikt heller. Tør ikke ta dette skrittet for er sikker på avslag. Det vil jeg ikke takle akkurat nå siden jeg har brukt veldig lang tid på å komme meg dit jeg er nå.

Det vil bare gjøre smerten større og det vil jeg ikke klare å leve med akkurat nå. Forresten skjønner jeg ikke hvorfor det har blitt slik. Ser jo mange som er avslappet til slikt mens jeg er på en måte besatt av dette.

Livet er ikke lett nei.

[Gjest initiativ]

Går faktisk hos psykologen. Har som regel ikke noe problem med selvbildet og utseende mitt. Hender noen ganger at jeg ikke er fornøyd med det men det er jo normalt da. Det er når man begynner å bli sykelig opptatt av det at det går ille.

Jeg vet ikke jeg. Har liksom ingen erfaring med slikt heller. Tør ikke ta dette skrittet for er sikker på avslag. Det vil jeg ikke takle akkurat nå siden jeg har brukt veldig lang tid på å komme meg dit jeg er nå.

Det vil bare gjøre smerten større og det vil jeg ikke klare å leve med akkurat nå. Forresten skjønner jeg ikke hvorfor det har blitt slik. Ser jo mange som er avslappet til slikt mens jeg er på en måte besatt av dette.

Livet er ikke lett nei.

Det er vel tegn på at du bør ta dette opp med psykologen. Det er ikke vanlig å være for sårbar for avvisning. Da er det noe som ligger bak. Best å bearbeide dette. Lykke til! Jeg vet hva jeg snakker om for har hatt det samme problemet selv. Noen ganger trenger man kanskje bare litt tid på seg til å ta nye initiativ og skritt på veien.

[Orio]

Nå er det nesten 1 måned siden sist vi gikk tur sammen. Så jeg vet ikke. Kan ødelegge det hele og det vil være for jævlig å leve med. Usikker der jeg

Jeg kan ikke gi deg noe råd. Det er du som er i situasjonen, og som kan oppfatte hvilke signaler som gis/ikke gis.

Hvem var det som tok initiativ til turene? Hva snakker dere om? Personlige ting, eller ting dere kunne snakket med hvem som helst om?

[Gjest kj***ljjf]

Jeg kan ikke gi deg noe råd. Det er du som er i situasjonen, og som kan oppfatte hvilke signaler som gis/ikke gis.

Hvem var det som tok initiativ til turene? Hva snakker dere om? Personlige ting, eller ting dere kunne snakket med hvem som helst om?

Initiativene til turene var det jeg som tok. Vi snakket om alt mulig. Alt om familie og venner og slikt. Framtiden etc.

Uansett så har jeg gitt henne opp, kanskje bedre slik.