Når skal en føle glede?

[Gjest anouschka78]

Er lei nå, kan ikke huske hvor mange år siden jeg lette meg frem til dette forumet. Hadde håpet det en dag ble trygt og godt å leve i denne verden, men akk fremdeles så føles alt så utrygt og skremmende. Jeg har problemer med å føle meg hjemme her. Passer ikke helt inn. Alle forventninger og ting man skal huske på. Det tar så mange krefter å være normal, og brått så faller man igjen. Lurer på om jeg rett og slett er født defekt. Ingen medisiner virker over tid, jeg er like trøtt til all slags tid, kroppen orker liksom ikke mer. Klarer ikke tenke, lære eller huske. Er så lei av å hele tiden overleve. Jeg vil leve, smile, danse! Dette er også derfor jeg lever. Håper at en dag vil dette skje igjen, og vare lenge nok så man kan lade kreftene til en ny runde. Da vil livet være så mye bedre!

[Gjest bebba]

Det skjer en dag, og da blir livet så mye bedre igjen.

[Dorthe]

Uff, jeg har ikke noe svar jeg altså men du høres ut akkurat som meg da jeg gikk på antidepressiva.

[Orio]

Uff, jeg har ikke noe svar jeg altså men du høres ut akkurat som meg da jeg gikk på antidepressiva.

Mener du at det var medisinene som gjorde at du hadde det sånn?

[Dorthe]

Mener du at det var medisinene som gjorde at du hadde det sånn?

Ja, jeg er helt overbevist. I begynnelsen var alt flatt og seinere var jeg like deppa men manglet gleden. Da er det bedre å svinge.

Men det kan jo godt hende at antidepressiva ikke er noe for meg. Kanskje det var noe annet jeg skulle hatt i steden )

[bugge -jenta]

Hei!

Kjenner meg så godt igjen i det du beskriver. Det er ikke godt å ha det sånn. Psykiateren min har brukt mye tid på å prøve å få meg til å slutte å sammenligne meg selv i forhold til hvordan de fleste rundt meg har det. Det er ikke fruktbart i det hele tatt. Jeg jobber med saken, og vil oppfordre deg til det samme. Jeg er meg, og du er deg. Og det er mange rundt oss som ikke er så ulike oss heller. Som føler det likedan.Og er fortvilet over følelsen av å okke mestre på samme måte som andre. Men vi har et annet utgangspunkt enn mange andre. Og jeg prøver å akseptere det. Men det er ikke lett.

Vennlig hilsen bugge.

[frosken]

Ja, jeg er helt overbevist. I begynnelsen var alt flatt og seinere var jeg like deppa men manglet gleden. Da er det bedre å svinge.

Men det kan jo godt hende at antidepressiva ikke er noe for meg. Kanskje det var noe annet jeg skulle hatt i steden )

Penger f.eks.? ...*s*

[Dorthe]

Penger f.eks.? ...*s*

Det hadde garantert hjulpet mye ) Tenk hvor mye hjelp man kan kjøpe seg.

[Gjest anouschka78]

Ja, jeg er helt overbevist. I begynnelsen var alt flatt og seinere var jeg like deppa men manglet gleden. Da er det bedre å svinge.

Men det kan jo godt hende at antidepressiva ikke er noe for meg. Kanskje det var noe annet jeg skulle hatt i steden )

Hei Dorthe! Jeg er enig med deg i det. Trodde aldri jeg skulle begynne med det igjen, men ja ja. Denne gangen skulle det bli så mye bedre kombinert med lamictal...

Noen mennesker funker rett og slett ingenting på.

Hva gjør du for å bli bedre?

Med hilsen

meg

[Dorthe]

Hei Dorthe! Jeg er enig med deg i det. Trodde aldri jeg skulle begynne med det igjen, men ja ja. Denne gangen skulle det bli så mye bedre kombinert med lamictal...

Noen mennesker funker rett og slett ingenting på.

Hva gjør du for å bli bedre?

Med hilsen

meg

Jeg bare lar det svinge. Opp og ned. Men er sinna isteden for deppa, heldigvis. Trodde alle på sol forsto når jeg raser innimellom på alt og alle ;o)

[marwin1]

Jeg er en mann som føler mye av det samme som deg.

Jeg går til samtaler på Vopp og får medisiner som hjelper en stund.... siste jeg brukte var efexsor. De hjelper en stund, men fikk litt problemer med sexlivet etter en tid, da det "sviktet" helt for meg. Nå går jeg på noe som heter Remeron og håper de hjelper over tid. Egentlig føler jeg ikke at jeg lever skikkelig, men bare eksisterer og håper på at neste dag blir bedre, og sover mye.