catch22

[gemini72]

Når man mangler venner blir man deppa. Når man er deppa er det vanskelig å skaffe seg venner. Hvordan kommer man ut av den onde sirkelen?

[thinkerbell]

Kjære gemi`72

Helt ærlig.. så vet jeg ikke.

Men de gode vennene... var de egentlig så gode dersom de forsvant når du trengte dem som mest?

Min situasjon ligner litt på din.

Jeg vet ikke hvordan du er iforhold til andre når du er syk, men når jeg har depresjoner isolerer jeg meg mye og jeg blir rett og slett uspiselig ovenfor andre. Jeg er surr, tverr og sutrete, det sier seg selv at da er det ikke rart at ingen orker å være i nærheten. Noe jeg angrer fælt på er at jeg ikke var mer ærlig ovenfor dem som sto meg nær den gang. Jeg burde sagt nøyaktig slik det var; at det var ikke det at jeg ikke ønsket kontakt, men jeg var rett og slett ute av stand til å ta/holde kontakt med dem.

Derfor vil jeg råde deg til å ta inderlig vare på de vennen du har, hvis det er noen som ikke har forsvunnet helt..? Du må og tenke på at kanskje de har det vanskelig selv, kanskje noe har hendt dem. Kanskje de savner at du tar kontakt?

Forsøk en siste gang å ta kontakt med dem, vær ærlig og si at du trenger dem, trenger at de er der for deg i denne perioden, men at du er syk og ikke klarer å gi tilbake så mye riktig enda. Kanskje du kan finne på noe positivt sammen med dem.. Er vennskapet godt og dypt, vil det overleve en depresjon. Hvis ikke, ja- så var det kanskje ikke så dypt likevel.

Uansett.. så vil du klare deg. Du vil overleve. En Depresjon er som å være på besøk i et helvete, jeg unner ingen det.. Forsøk å ta en dag om gangen..

Hvis det er noe jeg kan bidra med.. må du bare gi et lite pip.

Gode tanker ut i natten fra meg

[gemini72]

Kjære gemi`72

Helt ærlig.. så vet jeg ikke.

Men de gode vennene... var de egentlig så gode dersom de forsvant når du trengte dem som mest?

Min situasjon ligner litt på din.

Jeg vet ikke hvordan du er iforhold til andre når du er syk, men når jeg har depresjoner isolerer jeg meg mye og jeg blir rett og slett uspiselig ovenfor andre. Jeg er surr, tverr og sutrete, det sier seg selv at da er det ikke rart at ingen orker å være i nærheten. Noe jeg angrer fælt på er at jeg ikke var mer ærlig ovenfor dem som sto meg nær den gang. Jeg burde sagt nøyaktig slik det var; at det var ikke det at jeg ikke ønsket kontakt, men jeg var rett og slett ute av stand til å ta/holde kontakt med dem.

Derfor vil jeg råde deg til å ta inderlig vare på de vennen du har, hvis det er noen som ikke har forsvunnet helt..? Du må og tenke på at kanskje de har det vanskelig selv, kanskje noe har hendt dem. Kanskje de savner at du tar kontakt?

Forsøk en siste gang å ta kontakt med dem, vær ærlig og si at du trenger dem, trenger at de er der for deg i denne perioden, men at du er syk og ikke klarer å gi tilbake så mye riktig enda. Kanskje du kan finne på noe positivt sammen med dem.. Er vennskapet godt og dypt, vil det overleve en depresjon. Hvis ikke, ja- så var det kanskje ikke så dypt likevel.

Uansett.. så vil du klare deg. Du vil overleve. En Depresjon er som å være på besøk i et helvete, jeg unner ingen det.. Forsøk å ta en dag om gangen..

Hvis det er noe jeg kan bidra med.. må du bare gi et lite pip.

Gode tanker ut i natten fra meg

Det er litt vanskelig å snakke om sin depresjon til andre. Gutter snakker ikke så lett om sånt. Og man har ikke så lyst til å være en som "klager og syter"...

[marwin1]

Det er veldig viktig at du har litt kontakt med de kameratene du har, pass på når du har bedre perioder hvertfall..

Jeg har heller ikke snakket så mye om sykdommen min til min beste kompis, vi gutter har ikke så lett for å snakke om slike ting. Har nevnt det i en anledning ganske nylig, da han synes jeg hadde gått opp en del i vekt. Sa da at det var pga medisiner jeg brukt pga angst og derpresjoner. Ble ikke snakket noe mer om det da, men kommer vel innom teaet siden igjen....... tror det må snakkes om på en måte som gutta klarer, ikke syting å klaging. Men det var det å finne en måte å snakke om problemet på da? Det finner vi vel ut etterhvert håper jeg......... Lykke til med dne venner !

[marwin1]

Det er veldig viktig at du har litt kontakt med de kameratene du har, pass på når du har bedre perioder hvertfall..

Jeg har heller ikke snakket så mye om sykdommen min til min beste kompis, vi gutter har ikke så lett for å snakke om slike ting. Har nevnt det i en anledning ganske nylig, da han synes jeg hadde gått opp en del i vekt. Sa da at det var pga medisiner jeg brukt pga angst og derpresjoner. Ble ikke snakket noe mer om det da, men kommer vel innom teaet siden igjen....... tror det må snakkes om på en måte som gutta klarer, ikke syting å klaging. Men det var det å finne en måte å snakke om problemet på da? Det finner vi vel ut etterhvert håper jeg......... Lykke til med dne venner !

Hører gjerne fra deg igjen om hvordan det går med deg

[thinkerbell]

Det er litt vanskelig å snakke om sin depresjon til andre. Gutter snakker ikke så lett om sånt. Og man har ikke så lyst til å være en som "klager og syter"...

Det er igrunn vanskelig å snakke uavhengig av kjønn.

De siste årene har det skjedd en stor forandring i samfunnet; menn begynner faktisk å føle seg komfortable med å snakke om følelser, og, det blir "godtatt".

Venner er viktig. Jeg sier for all del ikke at du skal vrenge sjelen for dem(!!), en liten prat kan ha langt større effekt. Er de gode venner, ja..da blir de værende.

Ha en fin dag