Hva tenker dere på: hvorfor syk/hvorfor blir jeg ikke frisk?

[Gjest Bakfrem]

Hva tenker dere på? Hvorfor syk eller hvorfor dere ikke blir frisk?

Hvorfor holder så mange på å grave i fortiden i år etter år for å finne ut hva som gjør at de ble syk?

Er det ikke mer hensiktsmessig å prøve å finne ut hva det er som gjør at en ikke blir frisk?

Jeg mener: hvorfor skal en tenke seg i hjel på en vanskelig barndom og seksuelle overgrep når det er en epoke i livet som er over?

Jeg mener: Ta en fest. Feir med champagne at du er voksen. Med andre ord at du er FRI!

Det er skummelt ja. Ta valg, stå ved dem. Med andre ord ta ansvar for eget liv.

Jeg tror rett og slett vi må bli flinkere til hardt å prøve å fortrenge traumatiske ting som har skjedd..

Til slutt, bare for opplyse. Jeg vet godt hva det vil si å ha hatt en vond barndom, og hva det vil si å ha opplevd seksulle overgrep. Hva det vil si å gå inn og ut av psykiatrisk.

MEN JEG VIL OG SKAL BLI FRISK. JEG VIL IKKE HA DET SÅNN HER!

Og for å være helt ærlig, så tror jeg ikke en blir frisk før en finner ut at slik vil en faen meg ikke ha det!

[Gjest en annen]

Du skisserer falsk og uheldig motsetning, syns jeg. Ofte er det nødvendig å arbeide seg gjennom tidligere konflikter for å møte nye utfordringer på en bedre og mer bevisst måte.

[Gjest Tussa!]

Det stod så mye i ditt innlegg som jeg reagerte på, så skriver om hverandre her (med ditt i anførselstegn). For å være helt ærlig vet jeg ikke om det du skrev var seriøst ment, men går ihvertfall ut fra det...

"Hvorfor holder så mange på å grave i fortiden i år etter år for å finne ut hva som gjør at de ble syk?"

-Jeg graver ikke etter en "grunn" i fortiden til at jeg er den jeg er i dag. Jeg kan bare konstantere at jeg ikke helt klarer å komme over blant annet seksuelt misbruk i barndommen. Jeg jobber med det, men det vil alltid være med meg, desverre. Jeg er heldigvis langt på vei til en forståelse for at det ikke er min skyld og at jeg ikke bør skamme meg over dette.

"Er det ikke mer hensiktsmessig å prøve å finne ut hva det er som gjør at en ikke blir frisk?"

-Å "være frisk/være syk" er definisjoner jeg vil holde meg laangt unna, og lidelser trenger ikke ha med traumer å gjøre. Hva som er hensiktsmessig tror jeg, utfra ditt innlegg, at du ikke vet noe om...

"Jeg mener: hvorfor skal en tenke seg i hjel på en vanskelig barndom og seksuelle overgrep når det er en epoke i livet som er over?"

-Det er mange her som hverken har hatt en vanskelig barndom eller seksuelle overgrep. Men siden du først nevner det; Jeg synes din karakteristikk av dette som en "epoke" er forkastelig. Overgrep, uansett i hvilken alder, er ingen "epoke" som bare forsvinner med viljen.

"Jeg mener: Ta en fest. Feir med champagne at du er voksen. Med andre ord at du er FRI!"

-Flott at du tar deg en fest og feirer, vær fri du! Jeg er også fri, vi er heldige sånn.

"Det er skummelt ja. Ta valg, stå ved dem. Med andre ord ta ansvar for eget liv."

-Ta valg, javisst! Jeg tar valg hver dag, men enkelte ting går det bare ikke an å velge. Jeg valgte ikke å få depresjoner, jeg valgte ikke å bli forgrepet meg på. MEN: Jeg velger å jobbe med alt jeg har inni meg.

Ansvar for eget liv... Jada, det har man. Samtidig; har du noen gang lurt på hvorfor noen må legges inn på psykiatrisk(inkludert deg)? Kan det tenkes at de det gjelder ikke klarer å ta ansvar for eget liv der og da?

"Jeg tror rett og slett vi må bli flinkere til hardt å prøve å fortrenge traumatiske ting som har skjedd.."

-Igjen; veldig mange psykiske lidelser har ingenting med traumatiske opplevelser å gjøre.

"Til slutt, bare for opplyse. Jeg vet godt hva det vil si å ha hatt en vond barndom, og hva det vil si å ha opplevd seksulle overgrep. Hva det vil si å gå inn og ut av psykiatrisk.

MEN JEG VIL OG SKAL BLI FRISK. JEG VIL IKKE HA DET SÅNN HER!"

Bra for deg! Lurer bare på (siden du skriver at du har "gått inn og ut av psykiatrisk"), har du hatt "valget" hele tiden? Har du i så fall valgt bort vonde ting? Etter alt jeg har lært kan man ikke velge vekk sin fortid, og man burde ikke gjøre det heller. Den er jo der, vond eller ei, og den er en del av oss alle.

"Og for å være helt ærlig, så tror jeg ikke en blir frisk før en finner ut at slik vil en faen meg ikke ha det!"

-Vet du noe; jeg vil faenmegikke ha det slik jeg har det av og til jeg heller. Jeg prøver. Jeg får hjelp. Jeg jobber med meg selv. Jeg tar hver dag som den kommer og jeg lever. Det er plass til meg her(takk favn)

Jeg sliter samtidig med mange minner jeg ikke vil skal være der, og vet du hva? Mine "forsvinner" ikke som dine gjorde. De er ikke en "epoke" av livet mitt som kan fordufte fordi jeg er voksen. Og: INGEN skal fortelle meg at det er noe galt med følelsene mine, uansett hvorfor de er der.

Jeg må innrømme at jeg først ble kraftig provosert av innlegget ditt, men det gikk fort over. Det virker som om du har det bra, og det er flott. Jeg er en forkjemper av at en aldri skal dømme andre, og vil holde meg til det. Så jeg skal holde meg for god til å stemple deg som det ene eller det andre.

MEN: Du kommer ikke med ETT ENESTE konstruktivt råd, gjør du vel? Åååå ja, glemte jo festing og champagne selvsagt...

Takk for (per definisjon)ingenting

PS: Kanskje du virkelig kan hjelpe til med noe; Hvordan visket du ut din vonde barndom??? Veldig interessert i å vite det...

[frosken]

Folk er forskjellige både mht bakgrunn og mht hva som oppleves som gode veier ut av de problemer en sliter med.

Jeg tror du har rett i at det å vite med seg selv at en faktisk ikke ønsker å ha det slik en har det nå kan være en forutsetning for å klare å komme videre.

Det er faglig uenighet mellom forskjellige teoretiske retninger mht hva som er det viktigste innholdet i behandling for ulike typer problemer. Dette er på en måte forvirrende, men kan også i noen tilfeller gi pasienter en mulighet til å velge en type behandling som passer for dem. Dersom alt standardiseres, gis det også mindre rom for individuelle forskjeller og preferanser.

Ta vare på din egen motivasjon for bedring, og hold fast ved hva du tror hjelper deg. Kanskje skal du være forsiktig med å "tre din oppfatning ned over hodet på andre" - da det for andre kan være riktig å velge andre løsninger enn det som er bra for deg.

[thinkerbell]

Det stod så mye i ditt innlegg som jeg reagerte på, så skriver om hverandre her (med ditt i anførselstegn). For å være helt ærlig vet jeg ikke om det du skrev var seriøst ment, men går ihvertfall ut fra det...

"Hvorfor holder så mange på å grave i fortiden i år etter år for å finne ut hva som gjør at de ble syk?"

-Jeg graver ikke etter en "grunn" i fortiden til at jeg er den jeg er i dag. Jeg kan bare konstantere at jeg ikke helt klarer å komme over blant annet seksuelt misbruk i barndommen. Jeg jobber med det, men det vil alltid være med meg, desverre. Jeg er heldigvis langt på vei til en forståelse for at det ikke er min skyld og at jeg ikke bør skamme meg over dette.

"Er det ikke mer hensiktsmessig å prøve å finne ut hva det er som gjør at en ikke blir frisk?"

-Å "være frisk/være syk" er definisjoner jeg vil holde meg laangt unna, og lidelser trenger ikke ha med traumer å gjøre. Hva som er hensiktsmessig tror jeg, utfra ditt innlegg, at du ikke vet noe om...

"Jeg mener: hvorfor skal en tenke seg i hjel på en vanskelig barndom og seksuelle overgrep når det er en epoke i livet som er over?"

-Det er mange her som hverken har hatt en vanskelig barndom eller seksuelle overgrep. Men siden du først nevner det; Jeg synes din karakteristikk av dette som en "epoke" er forkastelig. Overgrep, uansett i hvilken alder, er ingen "epoke" som bare forsvinner med viljen.

"Jeg mener: Ta en fest. Feir med champagne at du er voksen. Med andre ord at du er FRI!"

-Flott at du tar deg en fest og feirer, vær fri du! Jeg er også fri, vi er heldige sånn.

"Det er skummelt ja. Ta valg, stå ved dem. Med andre ord ta ansvar for eget liv."

-Ta valg, javisst! Jeg tar valg hver dag, men enkelte ting går det bare ikke an å velge. Jeg valgte ikke å få depresjoner, jeg valgte ikke å bli forgrepet meg på. MEN: Jeg velger å jobbe med alt jeg har inni meg.

Ansvar for eget liv... Jada, det har man. Samtidig; har du noen gang lurt på hvorfor noen må legges inn på psykiatrisk(inkludert deg)? Kan det tenkes at de det gjelder ikke klarer å ta ansvar for eget liv der og da?

"Jeg tror rett og slett vi må bli flinkere til hardt å prøve å fortrenge traumatiske ting som har skjedd.."

-Igjen; veldig mange psykiske lidelser har ingenting med traumatiske opplevelser å gjøre.

"Til slutt, bare for opplyse. Jeg vet godt hva det vil si å ha hatt en vond barndom, og hva det vil si å ha opplevd seksulle overgrep. Hva det vil si å gå inn og ut av psykiatrisk.

MEN JEG VIL OG SKAL BLI FRISK. JEG VIL IKKE HA DET SÅNN HER!"

Bra for deg! Lurer bare på (siden du skriver at du har "gått inn og ut av psykiatrisk"), har du hatt "valget" hele tiden? Har du i så fall valgt bort vonde ting? Etter alt jeg har lært kan man ikke velge vekk sin fortid, og man burde ikke gjøre det heller. Den er jo der, vond eller ei, og den er en del av oss alle.

"Og for å være helt ærlig, så tror jeg ikke en blir frisk før en finner ut at slik vil en faen meg ikke ha det!"

-Vet du noe; jeg vil faenmegikke ha det slik jeg har det av og til jeg heller. Jeg prøver. Jeg får hjelp. Jeg jobber med meg selv. Jeg tar hver dag som den kommer og jeg lever. Det er plass til meg her(takk favn)

Jeg sliter samtidig med mange minner jeg ikke vil skal være der, og vet du hva? Mine "forsvinner" ikke som dine gjorde. De er ikke en "epoke" av livet mitt som kan fordufte fordi jeg er voksen. Og: INGEN skal fortelle meg at det er noe galt med følelsene mine, uansett hvorfor de er der.

Jeg må innrømme at jeg først ble kraftig provosert av innlegget ditt, men det gikk fort over. Det virker som om du har det bra, og det er flott. Jeg er en forkjemper av at en aldri skal dømme andre, og vil holde meg til det. Så jeg skal holde meg for god til å stemple deg som det ene eller det andre.

MEN: Du kommer ikke med ETT ENESTE konstruktivt råd, gjør du vel? Åååå ja, glemte jo festing og champagne selvsagt...

Takk for (per definisjon)ingenting

PS: Kanskje du virkelig kan hjelpe til med noe; Hvordan visket du ut din vonde barndom??? Veldig interessert i å vite det...

Det der var godt skrevet tussen. Jeg tror det gjelder for svært mange som har havnet i samme situasjon som "dere".

Og til Bakfrem: well done. godt jobbet! Bare ha litt forståelse for at enkelte av de som er rammet ikke er kommet dit du er, enda. Hver og en for finne ut av hva som er riktig vei mot målet.

[Gjest bare en]

Det stod så mye i ditt innlegg som jeg reagerte på, så skriver om hverandre her (med ditt i anførselstegn). For å være helt ærlig vet jeg ikke om det du skrev var seriøst ment, men går ihvertfall ut fra det...

"Hvorfor holder så mange på å grave i fortiden i år etter år for å finne ut hva som gjør at de ble syk?"

-Jeg graver ikke etter en "grunn" i fortiden til at jeg er den jeg er i dag. Jeg kan bare konstantere at jeg ikke helt klarer å komme over blant annet seksuelt misbruk i barndommen. Jeg jobber med det, men det vil alltid være med meg, desverre. Jeg er heldigvis langt på vei til en forståelse for at det ikke er min skyld og at jeg ikke bør skamme meg over dette.

"Er det ikke mer hensiktsmessig å prøve å finne ut hva det er som gjør at en ikke blir frisk?"

-Å "være frisk/være syk" er definisjoner jeg vil holde meg laangt unna, og lidelser trenger ikke ha med traumer å gjøre. Hva som er hensiktsmessig tror jeg, utfra ditt innlegg, at du ikke vet noe om...

"Jeg mener: hvorfor skal en tenke seg i hjel på en vanskelig barndom og seksuelle overgrep når det er en epoke i livet som er over?"

-Det er mange her som hverken har hatt en vanskelig barndom eller seksuelle overgrep. Men siden du først nevner det; Jeg synes din karakteristikk av dette som en "epoke" er forkastelig. Overgrep, uansett i hvilken alder, er ingen "epoke" som bare forsvinner med viljen.

"Jeg mener: Ta en fest. Feir med champagne at du er voksen. Med andre ord at du er FRI!"

-Flott at du tar deg en fest og feirer, vær fri du! Jeg er også fri, vi er heldige sånn.

"Det er skummelt ja. Ta valg, stå ved dem. Med andre ord ta ansvar for eget liv."

-Ta valg, javisst! Jeg tar valg hver dag, men enkelte ting går det bare ikke an å velge. Jeg valgte ikke å få depresjoner, jeg valgte ikke å bli forgrepet meg på. MEN: Jeg velger å jobbe med alt jeg har inni meg.

Ansvar for eget liv... Jada, det har man. Samtidig; har du noen gang lurt på hvorfor noen må legges inn på psykiatrisk(inkludert deg)? Kan det tenkes at de det gjelder ikke klarer å ta ansvar for eget liv der og da?

"Jeg tror rett og slett vi må bli flinkere til hardt å prøve å fortrenge traumatiske ting som har skjedd.."

-Igjen; veldig mange psykiske lidelser har ingenting med traumatiske opplevelser å gjøre.

"Til slutt, bare for opplyse. Jeg vet godt hva det vil si å ha hatt en vond barndom, og hva det vil si å ha opplevd seksulle overgrep. Hva det vil si å gå inn og ut av psykiatrisk.

MEN JEG VIL OG SKAL BLI FRISK. JEG VIL IKKE HA DET SÅNN HER!"

Bra for deg! Lurer bare på (siden du skriver at du har "gått inn og ut av psykiatrisk"), har du hatt "valget" hele tiden? Har du i så fall valgt bort vonde ting? Etter alt jeg har lært kan man ikke velge vekk sin fortid, og man burde ikke gjøre det heller. Den er jo der, vond eller ei, og den er en del av oss alle.

"Og for å være helt ærlig, så tror jeg ikke en blir frisk før en finner ut at slik vil en faen meg ikke ha det!"

-Vet du noe; jeg vil faenmegikke ha det slik jeg har det av og til jeg heller. Jeg prøver. Jeg får hjelp. Jeg jobber med meg selv. Jeg tar hver dag som den kommer og jeg lever. Det er plass til meg her(takk favn)

Jeg sliter samtidig med mange minner jeg ikke vil skal være der, og vet du hva? Mine "forsvinner" ikke som dine gjorde. De er ikke en "epoke" av livet mitt som kan fordufte fordi jeg er voksen. Og: INGEN skal fortelle meg at det er noe galt med følelsene mine, uansett hvorfor de er der.

Jeg må innrømme at jeg først ble kraftig provosert av innlegget ditt, men det gikk fort over. Det virker som om du har det bra, og det er flott. Jeg er en forkjemper av at en aldri skal dømme andre, og vil holde meg til det. Så jeg skal holde meg for god til å stemple deg som det ene eller det andre.

MEN: Du kommer ikke med ETT ENESTE konstruktivt råd, gjør du vel? Åååå ja, glemte jo festing og champagne selvsagt...

Takk for (per definisjon)ingenting

PS: Kanskje du virkelig kan hjelpe til med noe; Hvordan visket du ut din vonde barndom??? Veldig interessert i å vite det...

Tussa kjempe bra skrevet :-)

Henger meg på både det Tussa og thinkerbell har skrevet her.

[Gjest z253]

Da kan en jo kansje like godt legge ned havarikomisjoner og deslike, det er jo ikke noe vits i å finne ut hvorfor noe har skjedd alikevel. Kansje pengene kommer bedre til nytte i psykisk helseværn...

[Gjest Bakfrem]

Folk er forskjellige både mht bakgrunn og mht hva som oppleves som gode veier ut av de problemer en sliter med.

Jeg tror du har rett i at det å vite med seg selv at en faktisk ikke ønsker å ha det slik en har det nå kan være en forutsetning for å klare å komme videre.

Det er faglig uenighet mellom forskjellige teoretiske retninger mht hva som er det viktigste innholdet i behandling for ulike typer problemer. Dette er på en måte forvirrende, men kan også i noen tilfeller gi pasienter en mulighet til å velge en type behandling som passer for dem. Dersom alt standardiseres, gis det også mindre rom for individuelle forskjeller og preferanser.

Ta vare på din egen motivasjon for bedring, og hold fast ved hva du tror hjelper deg. Kanskje skal du være forsiktig med å "tre din oppfatning ned over hodet på andre" - da det for andre kan være riktig å velge andre løsninger enn det som er bra for deg.

Takk for konstruktiv tilbakemelding.

Jeg mener ikke at ting bør standariseres. Da ville mange falle utenfor. Og slik synes jeg ikke det skal være.

Det var ikke meningen å tre min form for løsning over hodet på andre.

Jeg ville at innlegget skulle starte noen tankeprosesser.

Tenker at det er lett at en faller inn i et fast spor der en glemmer å stille spørsmålstegne ved måten en jobber mot det å få et bedre liv.

Jeg tenkte at kanskje noen kunne tenke som så at dette har de jammen ikke tenkt på før. Dette var en god ide.

Men det var nok kanskje litt overambisiøst. Og et litt "sleivete" innlegg. Det beklager jeg i allefall.

[Gjest Bakfrem]

Da kan en jo kansje like godt legge ned havarikomisjoner og deslike, det er jo ikke noe vits i å finne ut hvorfor noe har skjedd alikevel. Kansje pengene kommer bedre til nytte i psykisk helseværn...

Havarikomisjoner jobber vell med å finne ut hvordan en ulykke skjedde og hvorfor ulykken skjedde.

Hensikten er vell å forhindre at en lignende ulykke skal skje igjen.

Jeg tenker at dersom en skal trekke sammenhenger til psykiatrine synes jeg fortsatt at det er viktig å finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde.

Men jeg tenker at hensikten her også må være å forhindre at det vonde en evt. har opplevd ikke skal skje igjen.

Det er ikke vondt ment. Tvert i mot når jeg skriver at jeg synes at en ikke bør grave i fortiden. Jeg burde kanskje heller ha skrevet at en bør prøve å unngå å "forbli" i det vonde. Nettopp fordi det gjør så vondt.

Tenker at det er hensiktsmessig (men kanskje ikke for alle) finne ut hvordan en skal handle slik at det vonde ikke skjer en gang til.

Det er kanskje ikke alltid en har mulighet for det, men hvis en har det så tror jeg det kan bli bra å ha fokus for dette, iallefall litt.

[Gjest søppelkurven]

YESSS!!!

ENDELIG positiv lesing her inne! Vi er kjempeheldige vi som har kommet så langt at vi innser dette, for jeg tror nemlig også som deg =))))

[Gjest Bakfrem]

YESSS!!!

ENDELIG positiv lesing her inne! Vi er kjempeheldige vi som har kommet så langt at vi innser dette, for jeg tror nemlig også som deg =))))

Godt å få litt slik tilbakemelding også.

Følte meg litt nedsablet;)

[Orio]

Forstått på rett måte, er det et kjempefint innlegg. Nå er vi voksne, kan ta våre egne valg. Vi kan velge å jobbe med å bli friske, vi trenger ikke lenger la oss trykke ned av barndommens traumer.

Når det er sagt, er det slett ingen viljesak å legge fortiden bak seg. Den kan oppsøke deg og plage deg på utallige måter. Det du kan velge er å PRØVE å gjøre noe med det, prøve å endre innlærte reaksjoner etc.

Det er ikke nødvendigvis noe skille mellom hvorfor jeg ble syk og hvorfor jeg ikke blir frisk. Det kan være de samme tingene som fremkalte sykdommen som er med på å opprettholde den, og da er det viktig å lære seg å gjenkjenne dem. Og det kan også være viktig å vite når og hvorfor de oppstod. De dekket kanskje et behov da vi var barn, behov vi ikke lenger har fordi vi som voksne er mye bedre i stand til å klare oss på egenhånd. Å innse dette kan være til hjelp for å endre den atferden som en gang var nødvendig, det blir rett og slett lettere å gi slipp når vi skjønner at det ikke lenger er noe vi trenger.

[Gjest Tussa!]

Godt å få litt slik tilbakemelding også.

Følte meg litt nedsablet;)

Regner med jeg bidro til det, beklager. Mente det jeg skrev, hovedpoengene mine altså. Men noe av det var unødvendig (og "nedsabling"), ser det...

Det er kjempebra at du har det godt med deg selv.

)