Heisann, deilig dette :-)

[Gjest JMR1980]

Hei på dere :-)

(Min bakgrunn er at jeg er norsk-pakistaner som er født og oppvokst i Norge. Jeg er glad i dette landet, dette er også mitt land og jeg vil forsvare det om jeg må)

Hvordan går det med dere da? Alt er bra her. Det er sikkert en del som kjenner igjen meg fra tidligere innlegg. Noen vil huske meg med gru mens andre kanskje kjenner seg igjen i det jeg skrev. Vil bare understreke at jeg har forandret meg på mange måter og da mer til det positive. Jeg går hos psykologen min hver 3 uke og har fått ryddet opp i mye men mye må bli enda bedre noe jeg tror vil komme med tiden. De innleggene fra meg som eventuelt var støtende kom som et resultat av at jeg var frustrert og sint. Kanskje er jeg det ennå men nå er jeg bevisst på det.

Det er en ting jeg lurer på og som jeg håper at dere muligens kan hjelpe meg med.

Det er en ting jeg lurer på her. En ting har plaget meg de siste 5 årene og det er dette med jenter. Som sagt slet jeg med depresjoner rimelig lenge og hadde et totalt utslettet selvbilde. Dette og mye annet ødela mye for meg og jeg gav opp for lett alt det jeg ville. Alt skulle stemme der og da og feil skulle ikke forekomme. Dette gjorde også at jeg brukte 11 (!) forsøk på å få lappen, dvs. tok 11 oppkjøringer før jeg fikk lappen. Videre hadde jeg ikke selvtillit til noe og var så lei av dette med å ikke passe inn i sosiale sammenhenger. Slet med det meste på skolen også. Følte at jeg var for dum og alt det der. Dette ødela alt for meg i fotballen blant annet. Det sier seg selv at jeg da ikke tiltrakk meg en eneste jente i denne perioden. Videre hadde jeg problemer med faren min pga at han hadde vært en drittsekk en periode, mamma er sinnsyk så det gjorde ikke dette lettere.

Vel, jeg fant ut at dette kunne ikke fortsette og begynte å gå til psykologen. Det hjalp. Allerede etter 8 timer hos psykologen var jeg på bedringens spor. Ting begynte å fungere noe bedre på skolen men jeg følte at jeg trengte en ny start. Jeg har alltid tidligere vært redd for å ta sjanser, det trygge har vært det beste. Jeg har bodd hjemme til jeg var 23 og fant ut at jeg måtte begynne på nytt med alt. Orket ikke være hjemme der jeg mistrives hele tiden. Når jeg var ute var det greit men med en gang jeg kom hjem så var det som å komme til et fengsel. Så jeg tok et valg som jeg tidligere bare hadde drømt om. Jeg fant ut at jeg ville flytte hjemmefra og begynte å studere et annet sted. Da jeg fortalte om dette hjemme var de imot dette og ville ikke la meg dra. Men jeg har alltid vært sta og sto på mitt. Jeg var så overbevist om at dette ville forandre livet mitt at jeg skulle flytte samme hva det enn var.

Og det hjalp! Jeg fikk hjelp av faren min til å flytte. Det var vanskelig i starten å etablere seg men jeg gav ikke opp og har det ganske fint nå. De kvalitetene jeg tidligere ikke hadde har jeg nå ervervet meg. Hjemme var jeg godt likt av naboene, de hadde ikke en så blid gutt før og jeg hadde ofte gode samtaler med de. Så det at jeg ikke er likt av andre kan jeg bare luke bort. Selvsagt kan ikke alle like meg og jeg de. Her ble jeg fort kjent med folk og jammen har jeg ikke blitt sosial. Har ikke problemer med å snakke med noen og blir fort kjent med folk. Tidligere hadde jeg ingen jentevenner mens her har jeg flere. Det er spesielt to stykker jeg har veldig god venn med og vi lager lunsj sammen hver onsdag og har noen koselige timer. Etter at jeg flyttet ut hjemmefra har også selvsikkerheten min blitt enestående. Jeg tør mer og er som regel en glad person.

MEN så er det et spørsmål som henger igjen og det er dette med jente eller kjæreste. Jeg føler selv at jeg har kommet så langt at jeg er klar for dette men ingenting skjer. Jeg skal innrømme at jeg før hadde et lite "desperat gutt" preg over meg men det er blitt borte fordi jeg er mer avslappet nå. Nå ser jeg på jenter mer som venner og som det slår an. Har en venninne jeg har blitt veldig god venn med og vi er en gjeng på tre stykker, jeg, en annen gutt og henne som ofte vanker sammen. Leser sammen på skolen og fester sammen. Denne jenta er pen og snill. Før hadde jeg for det første problemer med å snakke med pene jenter fordi jeg følte meg så stygg i deres nærvær. Men dette har endret seg også. Senest for 2 dager siden så vi på "Friends" sammen og hun tok initiativet om det selv. Jeg har det kult sammen med henne og føler at hun også gjør at jeg blir mer selvsikker på jenter. Hun er en god venn. Det eneste jeg er redd for er at hva skal skje med meg når hun flytter neste år? Jeg håper at jeg ikke blir alene for vi har det så bra sammen.

Det som jeg synes er bra her er at for første gang ser jeg på en jente som venn og ikke som en potensiell kjæreste. Dette er et veldig stort steg for meg for det har aldri skjedd før. Utrolig vil jeg si.

Likevel vil jeg jo ha kjæreste men skjønner ikke hvorfor det ikke skjer noe. Jeg går ikke ut å byen for å finne meg noen men hvor skal jeg finne henne? Er redd for avslag for det er så vondt hver eneste gang. Jeg prøver å fortrenge slike følelser for den jenta jeg liker (det er henne vi spiser lunsj hos) for jeg tror hun ser på meg som venn. Jeg har klart det nå men måten det skjer på liker jeg ikke. Jeg finner feil hos henne og bruker det til å eliminere henne. At hun er lubben, har stor nese og slikt. Dette er ikke bra, jeg vet det og en gutt på 24 bør vite bedre enn å tenke slik men likevel.

Jeg føler at dette er det eneste som mangler for meg. Jeg har det meste i orden nå som jeg ikke hadde før. En grei kropp, greit utseende (har lite hår på hode men klipper meg kortklipt), er lav men tives med det (1.62) og går bra kledd.

Hva er det da som skranter? Før trodde jeg at det var at jeg var lubben som gjorde dette men jeg er ikke det nå. Trener mye og er fotballinteressert. Har hobbyer og slikt. Hva er det da? Mange som har sag du har ikke møtt de rette men er det mulig da? Har møtt mange men ingenting har skjedd.

Noen som kanskje har noe å kommentere om dette? Bare kom med det dere har, jeg får manne meg opp til å høre på alt :-)

På forhånd takk

Mvh

JMR1980

[marlenexxx27]

Du virker som en person som har opplevd mye personlig vekst og fremgang den siste tida. Så bra for deg at du har klart å finne gode løsninger på problemer, at du nå fikser ting som før var nesten umulig! Å ha en pakistansk bakgrunn skjønner jeg kan være med på å gjøre ting ekstra utfordrende, siden folk kan ha fordommer ovenfor deg, og du er nødt til å passe inn i både den norske og den pakistanske kulturen.

Jeg har egentlig ikke noen gode svar til deg på det du spør om. Å omgås folk av motsatt kjønn er så innmari vanskelig, det finnes ingen fasitsvar. Jeg tror du bare må ta det som det kommer, og gjøre det som føles mest riktig for deg. Det høres ut som at du har lett for å få tunge og vanskelige følelser ovenfor jenter, og at du må arbeide med det. Du vet vel at for å ha gode relasjoner med andre, er man nødt til å like og respektere seg selv? Det høres ut som at du er på god vei til å få et godt forhold til deg selv...

Jeg ønsker deg lykke til videre.

[plysjdyr]

Det virker virkelig som du er på vei til å komme på rett kjøl! Stå på!