Medisiner eller ikke?

[Orio]

Det skrives så mye negativt om medisiner her inne, det er akseptert som siste utvei, men du skal helst ha slitt noen år først. Også ellers i samfunnet er det en negativ/avvisende holdning til medisiner.

Jeg sitter igjen med følelsen av å være et midreverdig menneske fordi jeg er avhengig av medisiner for i det hele tatt å komme opp om morgenen. Hadde jeg ikke vært en sånn pyse, ville jeg klart meg med samtaler hos psykolog el. Å ty til medisiner er det samme som å gi opp.

Og, helt på tvers av dette kan jeg støte på mennesker som stolt erklærer at de klarer seg uten medisiner, de tar bare en sobril el. når angsten blir for sterk eller når de skal ut og hanlde etc. Men da må det da være bedre å bruke antidepressiva fast?

[Gjest Dame55]

Jeg støtter det du skriver. Det kan da ikke være sunt å gå rundt med angst og depresjon i årevis heller. Det er delte meninger ja, det er helt sikkert, men jeg har nå god hjelp av SSRI og føler å "leve" igjen.

Får vel kanskje si drahjelp, jeg gjør også masse selv, trener, er mye ute i frisk luft, sunt kosthold og prøver å tenke positivt. Jobber mot å klare meg uten, men jeg nyter nå endelig å ha funnet noe som virker på meg. Sobril i perioder var greit nok det, men dem gikk jo ut av kroppen etter noen timer. Nå er jeg stabil 24 t. i døgnet av en 10mg. Cipralex daglig. Hjulpet på angsten, depresjonen, søvnen og muskelplagene, hva mere kan jeg ønske meg, jeg LEVER igjen jeg. Behøver aldri ta noen andre piller i tillegg.

Jeg gjør det som jeg føler er best for meg. Gidder ikke ta innover meg alt det negative jeg leser om medisinbruk.

[Gjest Dame55]

Jeg støtter det du skriver. Det kan da ikke være sunt å gå rundt med angst og depresjon i årevis heller. Det er delte meninger ja, det er helt sikkert, men jeg har nå god hjelp av SSRI og føler å "leve" igjen.

Får vel kanskje si drahjelp, jeg gjør også masse selv, trener, er mye ute i frisk luft, sunt kosthold og prøver å tenke positivt. Jobber mot å klare meg uten, men jeg nyter nå endelig å ha funnet noe som virker på meg. Sobril i perioder var greit nok det, men dem gikk jo ut av kroppen etter noen timer. Nå er jeg stabil 24 t. i døgnet av en 10mg. Cipralex daglig. Hjulpet på angsten, depresjonen, søvnen og muskelplagene, hva mere kan jeg ønske meg, jeg LEVER igjen jeg. Behøver aldri ta noen andre piller i tillegg.

Jeg gjør det som jeg føler er best for meg. Gidder ikke ta innover meg alt det negative jeg leser om medisinbruk.

Jeg mener også at man ikke skal gå i årevis før man prøver å få hjelp av medisiner, man bruker så enormt mange krefter på det og får et redusert liv. Fikk ikke med meg dette i forige innlegg.

[Gjest baremei]

Hei.

Nå er ikke jeg noen ekspert på området(langt ifra). Men å ty til medisiner er vel ikke det samme som å gi opp? Å gi opp er vel heller å unnlate å ta medisiner, hvis det faktisk er det du har behov for. Det kan jo bety å forspille sine sjanser til bedring... ?Mange psykiske sykdommer og depresjoner kommer faktisk av kjemiske forstyrrelser i hjernen. Og det kan av og til bare medisiner(evt. sammen med samtaleterapi) fikse. Jeg har ikke opplevd psykisk sykdom selv, men ser slett ikke ned på folk som har det, og som bruker medisiner for det. (håper ikke du fikk det inntrykket pga det jeg skrev her under m. bulimi-medisin.)Da måtte jeg vel sett ned på de som tar penicilin mot infeksjonssykdommer, insulin mot diabetes osv.

Leste forresten en gang et visdomsord, som lød noe sånt som dette: "For å få en fysisk sykdom må man kun ha en arm eller en fot. For å få en psykisk sykdom må man ha en sjel".Det er ikke til å se bort ifra at bl.a. mange ekspsjonelle kunstnere har hatt psykiske problem. Liten trøst,sikkert men.. Ønsker deg alt godt, Orio! Ta vare på deg selv.

Mvh,

[Gjest en som vil det beste for hele familien]

Tja det at noen klarer seg med samtale hos psykolog er jo vel og bra, men de har vel ingen rett til å se ned på dem sim bruker medisiser allikevel. Det er foresten mye vanskeligere å få samtale hos psykolog enn å få medisiner, derfor er det ikke alle forunt og noengang komme til psykolog.

[Orio]

Hei.

Nå er ikke jeg noen ekspert på området(langt ifra). Men å ty til medisiner er vel ikke det samme som å gi opp? Å gi opp er vel heller å unnlate å ta medisiner, hvis det faktisk er det du har behov for. Det kan jo bety å forspille sine sjanser til bedring... ?Mange psykiske sykdommer og depresjoner kommer faktisk av kjemiske forstyrrelser i hjernen. Og det kan av og til bare medisiner(evt. sammen med samtaleterapi) fikse. Jeg har ikke opplevd psykisk sykdom selv, men ser slett ikke ned på folk som har det, og som bruker medisiner for det. (håper ikke du fikk det inntrykket pga det jeg skrev her under m. bulimi-medisin.)Da måtte jeg vel sett ned på de som tar penicilin mot infeksjonssykdommer, insulin mot diabetes osv.

Leste forresten en gang et visdomsord, som lød noe sånt som dette: "For å få en fysisk sykdom må man kun ha en arm eller en fot. For å få en psykisk sykdom må man ha en sjel".Det er ikke til å se bort ifra at bl.a. mange ekspsjonelle kunstnere har hatt psykiske problem. Liten trøst,sikkert men.. Ønsker deg alt godt, Orio! Ta vare på deg selv.

Mvh,

Likte sitatet ditt veldig godt. Skal ta vare på det.

[Gjest baremei]

Likte sitatet ditt veldig godt. Skal ta vare på det.

Kjekt å høre:)

[Orio]

Jeg støtter det du skriver. Det kan da ikke være sunt å gå rundt med angst og depresjon i årevis heller. Det er delte meninger ja, det er helt sikkert, men jeg har nå god hjelp av SSRI og føler å "leve" igjen.

Får vel kanskje si drahjelp, jeg gjør også masse selv, trener, er mye ute i frisk luft, sunt kosthold og prøver å tenke positivt. Jobber mot å klare meg uten, men jeg nyter nå endelig å ha funnet noe som virker på meg. Sobril i perioder var greit nok det, men dem gikk jo ut av kroppen etter noen timer. Nå er jeg stabil 24 t. i døgnet av en 10mg. Cipralex daglig. Hjulpet på angsten, depresjonen, søvnen og muskelplagene, hva mere kan jeg ønske meg, jeg LEVER igjen jeg. Behøver aldri ta noen andre piller i tillegg.

Jeg gjør det som jeg føler er best for meg. Gidder ikke ta innover meg alt det negative jeg leser om medisinbruk.

Godt å høre at du får så god hjelp av medisiner.

Slet du i mange år før du bestemte deg for å gi medisiner en sjanse?

Opplever ofte at det også her på disse sidene er en veldig negativ holdning til medisiner. Ting som går igjen er at de bare "dekker over" det som er vanskelig, at det eneste som hjelper er å snakke om det, å gå til roten av problemene i dyptpløyende samtaler.

[Orio]

Hei.

Nå er ikke jeg noen ekspert på området(langt ifra). Men å ty til medisiner er vel ikke det samme som å gi opp? Å gi opp er vel heller å unnlate å ta medisiner, hvis det faktisk er det du har behov for. Det kan jo bety å forspille sine sjanser til bedring... ?Mange psykiske sykdommer og depresjoner kommer faktisk av kjemiske forstyrrelser i hjernen. Og det kan av og til bare medisiner(evt. sammen med samtaleterapi) fikse. Jeg har ikke opplevd psykisk sykdom selv, men ser slett ikke ned på folk som har det, og som bruker medisiner for det. (håper ikke du fikk det inntrykket pga det jeg skrev her under m. bulimi-medisin.)Da måtte jeg vel sett ned på de som tar penicilin mot infeksjonssykdommer, insulin mot diabetes osv.

Leste forresten en gang et visdomsord, som lød noe sånt som dette: "For å få en fysisk sykdom må man kun ha en arm eller en fot. For å få en psykisk sykdom må man ha en sjel".Det er ikke til å se bort ifra at bl.a. mange ekspsjonelle kunstnere har hatt psykiske problem. Liten trøst,sikkert men.. Ønsker deg alt godt, Orio! Ta vare på deg selv.

Mvh,

Det var ikke innlegget ditt som gjorde at jeg skrev dette. Det er noe jeg lenge har tenkt på, har ofte følt at jeg blir "sett ned på" også innen familien fordi jeg trenger medisiner mot angst og depresjon. Grunnen til at jeg skrev dette nå er at jeg for tiden har litt overskudd for tiden. Og selvfølgelig for å finne ut hvor utbredt det er å tenke på alle medisiner som en måte å flykte fra problemene.

[Orio]

Tja det at noen klarer seg med samtale hos psykolog er jo vel og bra, men de har vel ingen rett til å se ned på dem sim bruker medisiser allikevel. Det er foresten mye vanskeligere å få samtale hos psykolog enn å få medisiner, derfor er det ikke alle forunt og noengang komme til psykolog.

Holdningen jeg møter er vel heller at de som trenger hjelp av psykolog, får det. De som ikke trenger det får klare seg alene, finne ut av tingene på egen hånd. Får du ikke time hos psykolog er du slett ikke syk nok til å trenge medisiner? Det er i hvert fall den holdningen jeg har møtt hos enkelte.

[frosken]

Holdningen jeg møter er vel heller at de som trenger hjelp av psykolog, får det. De som ikke trenger det får klare seg alene, finne ut av tingene på egen hånd. Får du ikke time hos psykolog er du slett ikke syk nok til å trenge medisiner? Det er i hvert fall den holdningen jeg har møtt hos enkelte.

Det vil alltid være en del som trenger kvalifisert behandling og som ikke får det. For å få behandling må man enten selv være i stand til å presentere seg selv på en måte som gjør at helsepersonell anser en som behandlingstrengende, eller ha en lege som er usedvanlig observant mht dette, eller ha pårørende som kontakter helsevesenet. I tillegg må det finnes kvalifisert hjelp tilgjengelig, noe som pga manglende kapasitet også kan være et vesentlig hinder.