Problemer

[motta li]

Hei

Stiler dette først og fremst til fagperson, men tar imot alle råd med takk.

Jeg lurer på om problemene mine kan relateres til barndommen og hva jeg eventuellt kan gjøre med dette.

Har forsøkt å kontakte psykolog, første forsøk gikk over 12 besøk, men det gav ikke det ønskede resultat. Forsøkte igjen i dag å finne en ny, en mann denne gang, men han var opptatt og bad meg ringe igjen og derved blir det vel ikke.

Jeg er mann 45år og relativt oppegåend med økonomi langt over gjennomsnittet. mao det man kaller velykket. Men jeg fungerer ikke. Jeg er nå på randen av skilsmisse og jeg synes ikke jeg er noen god far.

Når det gjelder min kone så forstår jeg henne rett og slett ikke lenger og beskylder henne for å være årsaken de fleste problemene.

Min sønn (14) er ikke den mest velykkede i gjengen (mobbe offer).

Jeg kjenner meg veldig godt igjen og tar meg selv i å kritisere alt han gjør som likner på de feil jeg selv gjorde i barndommen.

Jeg vokste opp i en familie som ikke prioriterte mellomennesklighet det var jobb og plikter og ellers ingenting. Min far var en fremstående og respektert person, som jeg også respekterte, men han døde da jeg var 20 år og jeg har i ettertid angret på at jeg ikke viste han den respekt som han fortjente. Har kun overfladisk kontakt med resten av familien nå.

Jeg har vært en dårlig ektemann i mange år da jeg kun tok hensyn til min karriere og nedvurderte min kones hjemmearbeid.

Jeg føler det som om jeg har to samvittigheter og de krangler veldig ofte.

Det er alltid den som husker mine feil som er fremtredende, jeg krymper meg når den dårlige samvittigheten ramser opp alle fadesene, som alle andre har glemt.

Jeg er egentlig snill, men jeg liker meg ikke.

Jeg er selger så jeg har lært meg å kommunisere, men alt småsnakket som min kone er så god til er for meg kunstig og krevende. Hun sier jeg mangler sosial intelligens. Ønsker egentlig å bli eremit for å slippe det evige maset.

Akkurat nå føler jeg meg syk, elendig og liten.

Jeg, som alltid ordner opp, klarer ikke å finne ut av problemene. Jeg trekker meg helt tilbake og fortrekker ikke en mine nå min kone gråter. Jeg klarer ikke å snakke langt minde å gråte. Jeg ønsker å gråte. Sist vi var hos psykologen kom vi inn på min far og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake, men det ble fort slutt og siden så har jeg vært hard.

Jeg kan ikke få meg til å si alt dette til min kone, hun vil heller aldri forstå. Jeg føler et inderlig behov for å få det store klumpen ut.

Jeg vet ikke opp ned på noe lenger.

[plysjdyr]

Hei!

Flott at du får satt ord på det sånn som dette! Det er en fin begynnelse, tror jeg.

Kanskje du skulle vise innlegget ditt til fastlegen, og hvis du tør, også til din kone?

Fastlegen kan henvise deg videre til en psykolog.

Jeg tror nok det kan ordne seg for deg, du virker veldig selvbevisst tross alt.

Masse lykke til!