Null kjæreste=unormal

[splitting]

Unormal? I alle fall redd!

Jeg har tatt mot til meg og meldt meg til gruppeterapi. Tror det kan bli bra.

Nå har jeg imidlertid blitt redd for å avdekke det at jeg aldri har hatt en ordentlig kjæreste. Jeg skammer meg over at ingen har blitt skikkelig glad i meg. Jeg er voksen, og jeg har tålmodig ventet på den rette i lang tid. Har lenge vært redd for at noen skulle tro jeg var homofil. Det vet jeg at jeg ikke er. Familien lurer. Det er en belastning.

Er redd for at det i gruppeterapien blir mye fokus på kjæresteforhold og parproblemer. Der stiller jeg som super-novise. Hjelp hva gjør jeg?

[thinkerbell]

Neida, du finnes ikke unormal. Jeg aner ikke om gruppeterapi, vs "alene terapi", er det beste.. but give it at try!

Kanskje de andre i gruppen vil faa deg til aa innse at du faktisk er ganske normal.. du "bare" strever og er redd. Og har et noe skrantende selvbilde.

Jeg oensker deg virkelig lykke til i behandlingen!

[splitting]

Neida, du finnes ikke unormal. Jeg aner ikke om gruppeterapi, vs "alene terapi", er det beste.. but give it at try!

Kanskje de andre i gruppen vil faa deg til aa innse at du faktisk er ganske normal.. du "bare" strever og er redd. Og har et noe skrantende selvbilde.

Jeg oensker deg virkelig lykke til i behandlingen!

Takk for hyggelig respons, det varmer!

Det er allikevel litt rart å aldri ha hatt en skikkelig kjæreste. Jeg antar at man sender ut mange usynlige signaler når man ikke føler seg "elskverdig". Det styrker ikke akkurat selvfølelsen.

Det blir en utfordring å prøve gruppeterapi. Har du eller andre der ute erfaringer fra slike sammenhenger som kan deles?

[ott]

Jeg er i mye den samme situasjonen som deg, på grunn av sosial angst. Jeg har endelig kommet meg dithen at jeg kanskje kan starte å krype ut av den soiale komaen og etter hvert begynne å se etter en kjæreste. Men tanken på å avsløre at en del ting er nytt for meg er og har vært skremmende. Det har jo ikke akkurat vært en frivillig situasjon, og frykten for å bli latterliggjort på en eller annen måte er stor.

Det du kan gjøre er å prøve å venne deg til tanken på å skulle fortelle noen at du er fersk på feltet. Litt dagdrømming rett og slett. Jeg har prøvd å forestille meg ulike scenarier der jeg forteller det, og reaksjonen det får på godt og vondt. Ren fantasi, og det kan vel være litt farlig å gli for langt inn i en slik perfeksjonert drømmeverden, men jeg syns det har hjulpet.

Før grudde jeg meg som nevnt for å avsløre for en eventuell kjæreste hvor lite erfaring jeg har, impulsen ville kanskje heller ha vært å skjule det hele mest mulig.

Jeg grur meg fremdeles, men samtidig kan jeg nesten ikke vente på å få muligheten, selv om det er mye som må gjøres før jeg kommer så langt.

[splitting]

Jeg er i mye den samme situasjonen som deg, på grunn av sosial angst. Jeg har endelig kommet meg dithen at jeg kanskje kan starte å krype ut av den soiale komaen og etter hvert begynne å se etter en kjæreste. Men tanken på å avsløre at en del ting er nytt for meg er og har vært skremmende. Det har jo ikke akkurat vært en frivillig situasjon, og frykten for å bli latterliggjort på en eller annen måte er stor.

Det du kan gjøre er å prøve å venne deg til tanken på å skulle fortelle noen at du er fersk på feltet. Litt dagdrømming rett og slett. Jeg har prøvd å forestille meg ulike scenarier der jeg forteller det, og reaksjonen det får på godt og vondt. Ren fantasi, og det kan vel være litt farlig å gli for langt inn i en slik perfeksjonert drømmeverden, men jeg syns det har hjulpet.

Før grudde jeg meg som nevnt for å avsløre for en eventuell kjæreste hvor lite erfaring jeg har, impulsen ville kanskje heller ha vært å skjule det hele mest mulig.

Jeg grur meg fremdeles, men samtidig kan jeg nesten ikke vente på å få muligheten, selv om det er mye som må gjøres før jeg kommer så langt.

Godt å høre at det er flere "skap-noviser" der ute.

Det å "lufte" slike bekymringer i dette forumet oppleves også som en god start.

Det kan ta brodden av den værste skrekken for å eksponere manglende erfaringer.

Jeg har selvsagt som de fleste ønsket meg en kjæreste i lang tid. Etter at jeg har gått opp på AD er det som om gnisten, ønsket og driven til å finne en kjæreste har blitt kraftig redusert.

Dette bekymrer meg en hel del.

Når det gjelder gruppeterapi tenker jeg at mye av tematikken vil kretse rundt problemstillinger i forhold til parrelasjoner og barn. Jeg er redd for å føle meg som en enda mere out-sider enn jeg gjør fra før.

[thinkerbell]

Takk for hyggelig respons, det varmer!

Det er allikevel litt rart å aldri ha hatt en skikkelig kjæreste. Jeg antar at man sender ut mange usynlige signaler når man ikke føler seg "elskverdig". Det styrker ikke akkurat selvfølelsen.

Det blir en utfordring å prøve gruppeterapi. Har du eller andre der ute erfaringer fra slike sammenhenger som kan deles?

Jeg har kun 6.5 minutter av erfaring med gruppeterapi.. (..) og da sier det seg selv at jeg ikke har verdens beste grunnlag for aa komme med en uttalelse. Derimot haaper jeg du er mer taalmodig enn det jeg var (..skal mulignes ikke saa meget til..). Men lykke til!!

[ShitDiddelyDo]

Jeg vet ikke så mye om gruppeterapi, og jeg er singel jeg også.

Men som singel, og bittelittegranne utspekulert, så ville jeg satset på en gruppeterapi-time med kvinnfolk.

Så åpner du deg opp og forteller hvordan du har spart deg til den rette, noe som er verdens beste sjekketriks, og før du vet ordet av det er du ikke bare u-singel men også mannen alle i terapiklassen sikler etter.

Selvtilliten din kommer til å stige i takt med tilbudene fra kvinnfolkene, og du og en av dine kjære kan leve et liv i sus og dus.

Ja, jeg vet. Jeg burde vært psykolog!

[thinkerbell]

Jeg vet ikke så mye om gruppeterapi, og jeg er singel jeg også.

Men som singel, og bittelittegranne utspekulert, så ville jeg satset på en gruppeterapi-time med kvinnfolk.

Så åpner du deg opp og forteller hvordan du har spart deg til den rette, noe som er verdens beste sjekketriks, og før du vet ordet av det er du ikke bare u-singel men også mannen alle i terapiklassen sikler etter.

Selvtilliten din kommer til å stige i takt med tilbudene fra kvinnfolkene, og du og en av dine kjære kan leve et liv i sus og dus.

Ja, jeg vet. Jeg burde vært psykolog!

LOL!!!!!

[ShitDiddelyDo]

LOL!!!!!

Pøh. Akkurat som om du ikke har tenkt på det der du også.

[splitting]

Jeg har kun 6.5 minutter av erfaring med gruppeterapi.. (..) og da sier det seg selv at jeg ikke har verdens beste grunnlag for aa komme med en uttalelse. Derimot haaper jeg du er mer taalmodig enn det jeg var (..skal mulignes ikke saa meget til..). Men lykke til!!

Jeg skal forsøke å slå din personlige rekord på 6.5 minutter! Det var jo overraskende kort. Løp du bare ut og forsvant? Ble det "too much"? Jeg skal ha to samtaler med psykologen som leder gruppa før jeg blir tilbudt endelig plass. Den første samtalen er på tirsdag. Kjempespent!

Spørsmålet blir om man skal satse på å gi et godt førsteinntrykk til psykologen, eller legge alle kortene på bordet.

Er det ikke slik at man forplikter seg når man sier ja til gruppeterapi? Dette for å unngå for stor utskiftning i gruppa.

Du fortjener kanskje en plass i Guinness rekordbok!

[splitting]

Jeg vet ikke så mye om gruppeterapi, og jeg er singel jeg også.

Men som singel, og bittelittegranne utspekulert, så ville jeg satset på en gruppeterapi-time med kvinnfolk.

Så åpner du deg opp og forteller hvordan du har spart deg til den rette, noe som er verdens beste sjekketriks, og før du vet ordet av det er du ikke bare u-singel men også mannen alle i terapiklassen sikler etter.

Selvtilliten din kommer til å stige i takt med tilbudene fra kvinnfolkene, og du og en av dine kjære kan leve et liv i sus og dus.

Ja, jeg vet. Jeg burde vært psykolog!

Jeg synes i utgangspunktet ditt forslag er kjempebra, og som du selv sier skikkelig utspekulert! Men, det er noen rammer å forholde seg til! Lederen av gruppa, som oftest en psykolog eller psykiater, har en plan med fordelingen i gruppa; ofte fifty-fifty kvinner og menn. Din plan faller dermed i grus i et slikt regime! Vi single må nok tenke i enda nye baner, dessuten inngår man en kontrakt om at man ikke skal ha kontakt med de andre medlemmende i gruppen under en slik form for terapi. Soory mack, vi får kanskje prøve "De ensliges landsforbund"!

[splitting]

LOL!!!!!

LOL? nå skjønner jeg ingenting, og blir skikkelig usikker!?

[ott]

Godt å høre at det er flere "skap-noviser" der ute.

Det å "lufte" slike bekymringer i dette forumet oppleves også som en god start.

Det kan ta brodden av den værste skrekken for å eksponere manglende erfaringer.

Jeg har selvsagt som de fleste ønsket meg en kjæreste i lang tid. Etter at jeg har gått opp på AD er det som om gnisten, ønsket og driven til å finne en kjæreste har blitt kraftig redusert.

Dette bekymrer meg en hel del.

Når det gjelder gruppeterapi tenker jeg at mye av tematikken vil kretse rundt problemstillinger i forhold til parrelasjoner og barn. Jeg er redd for å føle meg som en enda mere out-sider enn jeg gjør fra før.

Det er vel svært avhengig av opplegget og formålet for gruppeterapien. Det opplegget som er mest aktuelt for meg handler ikke om parproblematikk i det hele tatt, mer om å bygge opp selvtillit og trene på å ha kontakt med andre folk. Hvis du har meldt deg på en gruppe så er det vel fordi opplegget passer for ditt problem? I så fall tror jeg ikke du trenger bekymre deg for å falle utenfor sånn uten videre. Er hovedtemaet helt irrelevant burde du heller melde deg på en annen gruppe.

Nå er ikke meningen med gruppeterapi å ha det gøy, og det skal heller ikke være enkelt. En skal jobbe med det en synes er vanskelig. Men jeg tipper alle som går dit føler seg som outsidere i utgangspunktet, litt av formålet er å oppdage at det egentlig ikke er tilfelle.

[ott]

Jeg vet ikke så mye om gruppeterapi, og jeg er singel jeg også.

Men som singel, og bittelittegranne utspekulert, så ville jeg satset på en gruppeterapi-time med kvinnfolk.

Så åpner du deg opp og forteller hvordan du har spart deg til den rette, noe som er verdens beste sjekketriks, og før du vet ordet av det er du ikke bare u-singel men også mannen alle i terapiklassen sikler etter.

Selvtilliten din kommer til å stige i takt med tilbudene fra kvinnfolkene, og du og en av dine kjære kan leve et liv i sus og dus.

Ja, jeg vet. Jeg burde vært psykolog!

Jeg vurderte den taktikken der såvidt etter min første psykologkonsultasjon og oppdaget at alle andre som var på venterommet, også de som kom og gikk etter hvert, var smellvakre jenter. Men som vedkommende nevner under her, så fordeler de gruppene ganske likt, og en får ikke lov til å ha kontakt med de andre uten videre. Det er nok gode grunner til det.

Litt kynisk er det jo også

[Gjest alt er ikke like morsomt]

Jeg vet ikke så mye om gruppeterapi, og jeg er singel jeg også.

Men som singel, og bittelittegranne utspekulert, så ville jeg satset på en gruppeterapi-time med kvinnfolk.

Så åpner du deg opp og forteller hvordan du har spart deg til den rette, noe som er verdens beste sjekketriks, og før du vet ordet av det er du ikke bare u-singel men også mannen alle i terapiklassen sikler etter.

Selvtilliten din kommer til å stige i takt med tilbudene fra kvinnfolkene, og du og en av dine kjære kan leve et liv i sus og dus.

Ja, jeg vet. Jeg burde vært psykolog!

*pjuk*

[splitting]

Det er vel svært avhengig av opplegget og formålet for gruppeterapien. Det opplegget som er mest aktuelt for meg handler ikke om parproblematikk i det hele tatt, mer om å bygge opp selvtillit og trene på å ha kontakt med andre folk. Hvis du har meldt deg på en gruppe så er det vel fordi opplegget passer for ditt problem? I så fall tror jeg ikke du trenger bekymre deg for å falle utenfor sånn uten videre. Er hovedtemaet helt irrelevant burde du heller melde deg på en annen gruppe.

Nå er ikke meningen med gruppeterapi å ha det gøy, og det skal heller ikke være enkelt. En skal jobbe med det en synes er vanskelig. Men jeg tipper alle som går dit føler seg som outsidere i utgangspunktet, litt av formålet er å oppdage at det egentlig ikke er tilfelle.

Godt poeng! Det er viktig å få avklart hva som er den dominerende tematikken i gruppen. Jeg skal ha to samtaler med hun som leder gruppen før jeg endelig blir tilbudt plass. Det hadde vært godt å komme i en gruppe der man kunne møte andre som sliter med de samme problemene; folk som ikke er så tøffe i trynet innvendig som de er utenpå, og som trenger å lære hvordan man erobrer verden!

[Gjest tjohooo]

Jeg vet ikke så mye om gruppeterapi, og jeg er singel jeg også.

Men som singel, og bittelittegranne utspekulert, så ville jeg satset på en gruppeterapi-time med kvinnfolk.

Så åpner du deg opp og forteller hvordan du har spart deg til den rette, noe som er verdens beste sjekketriks, og før du vet ordet av det er du ikke bare u-singel men også mannen alle i terapiklassen sikler etter.

Selvtilliten din kommer til å stige i takt med tilbudene fra kvinnfolkene, og du og en av dine kjære kan leve et liv i sus og dus.

Ja, jeg vet. Jeg burde vært psykolog!

Litt sånn Boys will be boys?

[thinkerbell]

LOL? nå skjønner jeg ingenting, og blir skikkelig usikker!?

jeg maatte bare le av Mr Shits fabelaktige kommentar

[thinkerbell]

Jeg skal forsøke å slå din personlige rekord på 6.5 minutter! Det var jo overraskende kort. Løp du bare ut og forsvant? Ble det "too much"? Jeg skal ha to samtaler med psykologen som leder gruppa før jeg blir tilbudt endelig plass. Den første samtalen er på tirsdag. Kjempespent!

Spørsmålet blir om man skal satse på å gi et godt førsteinntrykk til psykologen, eller legge alle kortene på bordet.

Er det ikke slik at man forplikter seg når man sier ja til gruppeterapi? Dette for å unngå for stor utskiftning i gruppa.

Du fortjener kanskje en plass i Guinness rekordbok!

Njae.. det var ikke helt min greie det der med gruppeterapi, jeg gikk da jeg hadde drukket opp kaffen. For mye foeleri og fjas. (men jeg takket pent for meg! DEN skal jeg ihvertfall ha!) Men lov meg at du forsoeker, det er faktisk mange det funker for!

Du skal gi faen i aa gjoere et godt foersteinntrykk. Vaer saa aerlig som du klarer, desto mer utbytte vil du faa igjen selv.

Lykke til!!

[ShitDiddelyDo]

Litt sånn Boys will be boys?

Oh baby!