Psyk,student,sykemeldt..

[Gjest psyk student]

Hei,

Jeg er en jente med anorexi, depresjon og emosjonell ustabil pers.forstyrrelse (iflg journalen). Jobben jeg hadde i tillegg til studiene tok helt knekken på meg , og jeg orket ikke annet enn å sove bortsett fra å gå på skolen. Derfor ble jeg sykemeldt. Problemet mitt er at jeg sliter veldig med dårlig samvittighet og skyldfølelse for at jeg er sykemeldt når jeg klarer å gå på skole. Flere rundt meg reagerer også på det, siden de som regel ser meg i godt humør og "energisk". Jeg ønsker ikke å forklare i hytt og pine hvorfor jeg er sykemeldt, men vurderer å si nei til sykemelding (selvom jeg er avhengig av sykepengene for å klare utgiftene mine).

Er det noen andre som har vært/er sykemeldt selvom dere klarer noen av tingene i hverdagen? Jeg tenker selv at det er positivt at jeg klarer studiene, for det gikk ikke før. Og jeg vet også at jeg ikke kunne mestret jobben min nå. legen mener også at jeg ikke skal tilbake på en stund.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette, men det plager meg veldig å ha denne skyldfølelsen, og jeg skulle gjerne visst om andre har opplevd det samme.

Jeg må tilføye at jeg i tillegg studerer et helsefag, som innebærer at vi må ha praksis ved sykehus. Dette har jeg også gjort mens jeg var sykemeldt, og klarte akkurat å gjennomføre det uten for mye fravær. Samtidig var jeg faktisk innlagt på døgn (fri om dagen for å gå på praksisen), og jeg ser jo selv at det høres så absurd ut. Og jeg skjønner at de rundt meg reagerer. Men er det galt av meg å være sykemeldt? Jeg kunne jo tatt pause fra studiet, men det vil jeg helst unngå. Det er det som gir dagene mine mening, og jeg trives veldig godt.

Nå skal jeg ha min neste praksis i utlandet (noe legen min og psykologen støtter 100%, de mener - som meg - at det kan være en positiv opplevelse og bra for min bedring fra problemene). Dette reagerer iallefall alle på. Ja, jeg lurer hvertfall på om dere synes dette er galt av meg.

Setter stor pris på tilbakemelding!

Vennlig hilsen

[frosken]

Jeg har ingen moralske betenkeligheter med et slikt opplegg, men håper legen din har sjekket med trygdekontoret at dere holder dere innenfor regelverket. Det har vært en del saker hvor studenter har måttet tilbakebetale sykepenger fordi trygdeetaten mener at dersom man er i stand til å studere fulltid, så kan man ikke være sykemeldt.

[Gjest Magna]

Jeg har ingen moralske betenkeligheter med et slikt opplegg, men håper legen din har sjekket med trygdekontoret at dere holder dere innenfor regelverket. Det har vært en del saker hvor studenter har måttet tilbakebetale sykepenger fordi trygdeetaten mener at dersom man er i stand til å studere fulltid, så kan man ikke være sykemeldt.

For en del år siden var jeg i samme situasjon.

Jeg holdt på med studier og jobbet i min vanlige jobb, oppdro tre barn og holdt styr på alt i hus og hjem.

Jeg synes studiene var forferdelig morsomme og ville ikke droppe dem. Men jobben orket jeg ikke så jeg ble sykmeldt fra den.

Dette ordnet min lege. Hun tok affære med trygdekontoret og jeg fikk ingen problemer med dette opplegget.

Jeg hadde heller ingen dårlig samvittighet for legen min sa at dette var riktig for meg......

Dermed var det ingen vits i å tenke annerledes.

Jeg holdt også på med studier i helse og sosial....Vi er vel bare mennesker vi som jobber her vi også )

Du får bekreftelse fra dine behandlere og det er de som vet best for deg nå. Reis til utlandet og nyt det.........

[Orio]

Stol på legen og psykologen. Og på deg selv. Du er den nærmeste til å kjenne hvor mye du orker.

Hvis du trenger å "rettferdiggjøre" sykmeldingen overfor andre kan du jo si at det er som om du var delvis sykmeldt eller på aktiv sykmelding, noe som jo er ganske vanlig.

[Carwing]

For en del år siden var jeg i samme situasjon.

Jeg holdt på med studier og jobbet i min vanlige jobb, oppdro tre barn og holdt styr på alt i hus og hjem.

Jeg synes studiene var forferdelig morsomme og ville ikke droppe dem. Men jobben orket jeg ikke så jeg ble sykmeldt fra den.

Dette ordnet min lege. Hun tok affære med trygdekontoret og jeg fikk ingen problemer med dette opplegget.

Jeg hadde heller ingen dårlig samvittighet for legen min sa at dette var riktig for meg......

Dermed var det ingen vits i å tenke annerledes.

Jeg holdt også på med studier i helse og sosial....Vi er vel bare mennesker vi som jobber her vi også )

Du får bekreftelse fra dine behandlere og det er de som vet best for deg nå. Reis til utlandet og nyt det.........

Jeg synes det høres rart ut! Jeg hadde reagert hvis det var en av mine venner som var innlagt på psykehus og samtidig gikk for å hjelpe andre. Det er heller ikke rett at noen skal få betalt for å studere, mens andre må ta studielån. Jeg hadde tenkt at de hadde vondt i viljen.

[Gjest Trodde ikke at man kunne studere helsefag når man er psykisk syk]

Det er en ting jeg lurer på, men hvordan kan du som er psykisk dårlig studere helsefag...

Trodde at man ofte fikk beskjed da at man burde bli bra først fra psyiske problemer før man evt. studerte noe innenfor helsefag...

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg sliter en del psykisk selv og fikk beskjed at jeg ikke kunne jobbe noe innenfor helsesektoren siden jeg har psykiske problemer...

Det er derfor jeg stusser litt over at du kan jobbe innenfor helsesktoren når du er så dårlig og er sykemeldt...

Når det gjelder praksis i utlandet, så er det fint å ha med seg, men burde du da ikke fokusere på i første omgang å bli 100 % frisk først, før du drar til utlandet..

[Gjest Høres helt meningsløst ut]

Jeg synes det høres rart ut! Jeg hadde reagert hvis det var en av mine venner som var innlagt på psykehus og samtidig gikk for å hjelpe andre. Det er heller ikke rett at noen skal få betalt for å studere, mens andre må ta studielån. Jeg hadde tenkt at de hadde vondt i viljen.

Er nok enig med deg..

Selv reagerte jeg på hennes innlegg. Fikk ikke lov til å jobbe innenfor helsesektoren og bruke min utdannelse pga jeg var psykisk dårlig...

At man er innlagt og samtidig skal ha praksis for å hjelpe andre, er jeg faktisk enig med deg at det høres rart ut...

Da burde man i det minste fokusere på å bli frisk fra anorexien og bedre fra depresjonen først, og rette fokuset 100% på seg selv framfor å hjelpe andre i første omgang...

Hørtes helt meningsløst ut synes jeg...

[PieLill]

Stol på dine behandlere og deg selv. Ikke legg så mye vekt på synserne.

"Å bare konsentrere seg om å bli frisk" kan fort bli å bare konsentrere seg om sykdom.

Lykke til og god bedring.

mvh

[Gjest psyk student]

Er nok enig med deg..

Selv reagerte jeg på hennes innlegg. Fikk ikke lov til å jobbe innenfor helsesektoren og bruke min utdannelse pga jeg var psykisk dårlig...

At man er innlagt og samtidig skal ha praksis for å hjelpe andre, er jeg faktisk enig med deg at det høres rart ut...

Da burde man i det minste fokusere på å bli frisk fra anorexien og bedre fra depresjonen først, og rette fokuset 100% på seg selv framfor å hjelpe andre i første omgang...

Hørtes helt meningsløst ut synes jeg...

Hei!

Takk for så mange tilbakemeldinger, det var fint å høre andres synspunkter!

Jeg tenkte en del over dette etter at jeg hadde skrevet innlegget, og kommer til å spørre foreldrene mine om et lån i stedet for å ta imot sykepenger. Det er ikke snakk om mange pengene jeg får utbetalt, men det har vært avgjørende nå de siste månedene. Jeg tar forresten opp studielån også, hvis noen lurer på det.

Jeg skjønner veldig godt dere som stiller spørsmålstegn til dette. Spesielt det at jeg faktisk har hatt praksis. Jeg må nevne at jeg er fritatt fra psykitri-praksis, så hittil har det kun vært i geriatri og med barn. I tillegg har jeg fått ha kortere dager, mot at jeg jobbet flere dager enn de andre studentene. Det har gått veldig bra, og jeg har bare fått fine tilbakemeldinger. Legene mener at jeg har vist såpass mye forbedring psykisk etter at jeg startet studiene, og oppmuntrer meg til å fortsette. De sier at det er verdt å hjelpe meg såpass mye, siden jeg viser at jeg klarer mye tross en sykdom som skal bort!! Det er jeg glad for, selvom det kan være veldig vanskelig iblant. Selvtillitten er lav mange ganger, og jeg har da ingen tro på meg selv. Men jeg vil ikke sette meg hjemme og være sykemeldt. Det måtte jeg et år, og ble ikke bedre av det. Det ble på en måte bare å skyve problemene unna. Som en skrev her, jeg ble sittende å fokusere på sykdommen, fikkk ingen positiv input som kunne inspirere meg og motivere til å kjempe mot det jeg slet med.

Nå får jeg utfordret meg selv, samtidig som systemet hjelper meg til å klare det. Jeg er veldig takknemlig for det! Hadde definitivt ikke klart det uten behandlingsopplegget og støtte fra trygdekontoret.

I lengden ser jeg på det som en invistering at jeg nå er sykemeldt. Jeg kunne presset meg til det ytterste, fått en knekk, blitt innlagt på langtids igjen, blitt en større utgift for samfunnet. Det har jeg hatt dårlig samvittighet for hver gang jeg har vært på langtids. Nå unngår jeg det, samtididg som jeg etterhvert kan "betale tilbake" ved å komme i jobb. Det gleder jeg meg til.

Mens jeg var innlagt forrige gang tok jeg to eksamener, og fikk høye karakterer. Det hadde jeg ikke klart uten det avbrekket på psykiatrisk. Sånne tiltak har backet meg opp hele tiden, og jeg føler jeg er veldig heldig. Nå skal jeg prøve en enda større utfordring, med å være i et fremmed land (med terapi gjennom mail/telefon), og får støtte av behandlerne. De mener at det viser at jeg ikke vil bøye meg for sykdommen og la den hindre meg i å gjennomføre det jeg vil. Håpet mitt er å fortsette den gode kurven, og tilslutt ikke være avhengig av behandling og støtte fra staten. Da synes jeg ikke det er galt å ta i mot den hjelpen jeg får på nåværende tidspunkt. Men at det skal fortsette når jeg er i utlandet vil jeg ikke. Så jeg får finne en løsning mht økonomien, det skal gå bra.

Jeg har mye håp om at jeg skal bli frisk, selvom det tar tid (jeg får høre at jeg må være i behandling mange år fremover, men ikke i like stor grad). Jeg er overbevist om at man kan fungere i en jobb selvom man er psykisk syk. Men tilrettelegging er nødvendig, og i mitt tilfelle avgjørende. Derfor setter jeg stor pris på at de vil hjelpe meg.

Jeg håper flere får like god hjelp!

Hvis flere har erfaringer/synspunkter setter jeg pris på det. Både negative og positive. Jeg tenker mye på det.

Vennlig hilsen

[frosken]

Hei!

Takk for så mange tilbakemeldinger, det var fint å høre andres synspunkter!

Jeg tenkte en del over dette etter at jeg hadde skrevet innlegget, og kommer til å spørre foreldrene mine om et lån i stedet for å ta imot sykepenger. Det er ikke snakk om mange pengene jeg får utbetalt, men det har vært avgjørende nå de siste månedene. Jeg tar forresten opp studielån også, hvis noen lurer på det.

Jeg skjønner veldig godt dere som stiller spørsmålstegn til dette. Spesielt det at jeg faktisk har hatt praksis. Jeg må nevne at jeg er fritatt fra psykitri-praksis, så hittil har det kun vært i geriatri og med barn. I tillegg har jeg fått ha kortere dager, mot at jeg jobbet flere dager enn de andre studentene. Det har gått veldig bra, og jeg har bare fått fine tilbakemeldinger. Legene mener at jeg har vist såpass mye forbedring psykisk etter at jeg startet studiene, og oppmuntrer meg til å fortsette. De sier at det er verdt å hjelpe meg såpass mye, siden jeg viser at jeg klarer mye tross en sykdom som skal bort!! Det er jeg glad for, selvom det kan være veldig vanskelig iblant. Selvtillitten er lav mange ganger, og jeg har da ingen tro på meg selv. Men jeg vil ikke sette meg hjemme og være sykemeldt. Det måtte jeg et år, og ble ikke bedre av det. Det ble på en måte bare å skyve problemene unna. Som en skrev her, jeg ble sittende å fokusere på sykdommen, fikkk ingen positiv input som kunne inspirere meg og motivere til å kjempe mot det jeg slet med.

Nå får jeg utfordret meg selv, samtidig som systemet hjelper meg til å klare det. Jeg er veldig takknemlig for det! Hadde definitivt ikke klart det uten behandlingsopplegget og støtte fra trygdekontoret.

I lengden ser jeg på det som en invistering at jeg nå er sykemeldt. Jeg kunne presset meg til det ytterste, fått en knekk, blitt innlagt på langtids igjen, blitt en større utgift for samfunnet. Det har jeg hatt dårlig samvittighet for hver gang jeg har vært på langtids. Nå unngår jeg det, samtididg som jeg etterhvert kan "betale tilbake" ved å komme i jobb. Det gleder jeg meg til.

Mens jeg var innlagt forrige gang tok jeg to eksamener, og fikk høye karakterer. Det hadde jeg ikke klart uten det avbrekket på psykiatrisk. Sånne tiltak har backet meg opp hele tiden, og jeg føler jeg er veldig heldig. Nå skal jeg prøve en enda større utfordring, med å være i et fremmed land (med terapi gjennom mail/telefon), og får støtte av behandlerne. De mener at det viser at jeg ikke vil bøye meg for sykdommen og la den hindre meg i å gjennomføre det jeg vil. Håpet mitt er å fortsette den gode kurven, og tilslutt ikke være avhengig av behandling og støtte fra staten. Da synes jeg ikke det er galt å ta i mot den hjelpen jeg får på nåværende tidspunkt. Men at det skal fortsette når jeg er i utlandet vil jeg ikke. Så jeg får finne en løsning mht økonomien, det skal gå bra.

Jeg har mye håp om at jeg skal bli frisk, selvom det tar tid (jeg får høre at jeg må være i behandling mange år fremover, men ikke i like stor grad). Jeg er overbevist om at man kan fungere i en jobb selvom man er psykisk syk. Men tilrettelegging er nødvendig, og i mitt tilfelle avgjørende. Derfor setter jeg stor pris på at de vil hjelpe meg.

Jeg håper flere får like god hjelp!

Hvis flere har erfaringer/synspunkter setter jeg pris på det. Både negative og positive. Jeg tenker mye på det.

Vennlig hilsen

Hvis det du skriver her er representativt for hvordan du jobber med deg selv, så skjønner jeg godt at dine behandlere vil støtte deg på alle mulig tenkelige måter:-)

Ta i mot den hjelp du får med god samvittighet, og fortsett med å jobbe med deg selv mot en selvstendig fremtid!

(Når deg gjelder sykepengene, så synes jeg du skal snakke direkte med trygdekontoret, og la de avgjøre hvorvidt du fyller vilkårene for fortsatt å få dem eller om bla praksis i utlandet er uforenlig med fortsatt sykepengeutbetaling. Fyller du vilkårene for å motta sykepenger, så synes jeg du skal ta i mot med god samvittighet. )

[Gjest psyk student]

Hvis det du skriver her er representativt for hvordan du jobber med deg selv, så skjønner jeg godt at dine behandlere vil støtte deg på alle mulig tenkelige måter:-)

Ta i mot den hjelp du får med god samvittighet, og fortsett med å jobbe med deg selv mot en selvstendig fremtid!

(Når deg gjelder sykepengene, så synes jeg du skal snakke direkte med trygdekontoret, og la de avgjøre hvorvidt du fyller vilkårene for fortsatt å få dem eller om bla praksis i utlandet er uforenlig med fortsatt sykepengeutbetaling. Fyller du vilkårene for å motta sykepenger, så synes jeg du skal ta i mot med god samvittighet. )

Tusen takk for svar, og at du sier at jeg bør ta i mot hjelpen med god samvittighet. Noen ganger tenker jeg at jeg virkelig ikke fortjener det, og at så mange andre hadde hatt nytte av alle de timene og oppholdene jeg har hatt. Men noen ganger kan jeg se at det er derfor de er til. At det er jobben deres, og at de gjør den veldig bra.

Jeg kan bli helt forferda av å høre om hvordan andre blir behandlet! Hører så mange syke historier om folk som blir ignorert, og det provoserer meg veldig. Noen ganger kan jeg virkelig ikke forstå at jeg er så heldig, og sier det også til behandlerne. Føler liksom at de gjør så utrolig mye for å gjøre ting overkommelig for meg, og de gir meg ikke opp når jeg mister troen på at ting skal bli bedre. En dag skal jeg hjelpe folk på samme måten. Det motiverer meg til å ville bli frisk. Tror ikke det er umulig, nemlig. Har sett så mange som har klart å komme seg opp og frem til tross for alvorlige psykiske problemer. Både med og uten hjelp fra støtteapparatet.

Nå har jeg faktisk akkurat kommet hjem fra praksis, uten å måtte gå tidligere enn de andre. Det var så deilig. Får litt bedre selvfølelse da.

Takk for at du skrev det du mente. Det er godt å høre hvordan andre tenker om det man grubler seg grønn av;)

Hilsen

[Gjest Magna]

Tusen takk for svar, og at du sier at jeg bør ta i mot hjelpen med god samvittighet. Noen ganger tenker jeg at jeg virkelig ikke fortjener det, og at så mange andre hadde hatt nytte av alle de timene og oppholdene jeg har hatt. Men noen ganger kan jeg se at det er derfor de er til. At det er jobben deres, og at de gjør den veldig bra.

Jeg kan bli helt forferda av å høre om hvordan andre blir behandlet! Hører så mange syke historier om folk som blir ignorert, og det provoserer meg veldig. Noen ganger kan jeg virkelig ikke forstå at jeg er så heldig, og sier det også til behandlerne. Føler liksom at de gjør så utrolig mye for å gjøre ting overkommelig for meg, og de gir meg ikke opp når jeg mister troen på at ting skal bli bedre. En dag skal jeg hjelpe folk på samme måten. Det motiverer meg til å ville bli frisk. Tror ikke det er umulig, nemlig. Har sett så mange som har klart å komme seg opp og frem til tross for alvorlige psykiske problemer. Både med og uten hjelp fra støtteapparatet.

Nå har jeg faktisk akkurat kommet hjem fra praksis, uten å måtte gå tidligere enn de andre. Det var så deilig. Får litt bedre selvfølelse da.

Takk for at du skrev det du mente. Det er godt å høre hvordan andre tenker om det man grubler seg grønn av;)

Hilsen

Hei. hvis du leste mitt innlegg så har jeg vært i den samme situasjonen.

Min lege tok det med sykepenger opp med trygdekontoret. Jeg tenkte ikke noe mer på det i det hele tatt.

Og tok i mot. Jeg tok faktisk imot med god samvittighet for jeg har alltid følt at jeg har jobbet "skjorta" av meg.

Jeg synes du skal ta imot dine sykepenger og slutte å tenke på det der...med lån. Tull og tøys.

Jeg tenker alltid at hver enkelt må gjøre det som er best for seg. Jeg unner deg inderlig å gjøre det du har tenkt.

Vitsen er å gjøre noe.

Jeg har vært veldig nede selv i mange år. Nå har jeg startet med privatundervisning i engelsk.

Det gjelder å ha planer. Noen klarer vi, andre må vi revurdere under veis. Så kan det gå bra en stund og så må vi dette litt nedi som min terapeut sa en gang.

Jeg støtter forøvrig froskens innlegg....

Jeg må beundre ditt pågangsmot. Fortsett med det og ikke la andre ta det fra deg.

[Gjest psyk student]

Hei. hvis du leste mitt innlegg så har jeg vært i den samme situasjonen.

Min lege tok det med sykepenger opp med trygdekontoret. Jeg tenkte ikke noe mer på det i det hele tatt.

Og tok i mot. Jeg tok faktisk imot med god samvittighet for jeg har alltid følt at jeg har jobbet "skjorta" av meg.

Jeg synes du skal ta imot dine sykepenger og slutte å tenke på det der...med lån. Tull og tøys.

Jeg tenker alltid at hver enkelt må gjøre det som er best for seg. Jeg unner deg inderlig å gjøre det du har tenkt.

Vitsen er å gjøre noe.

Jeg har vært veldig nede selv i mange år. Nå har jeg startet med privatundervisning i engelsk.

Det gjelder å ha planer. Noen klarer vi, andre må vi revurdere under veis. Så kan det gå bra en stund og så må vi dette litt nedi som min terapeut sa en gang.

Jeg støtter forøvrig froskens innlegg....

Jeg må beundre ditt pågangsmot. Fortsett med det og ikke la andre ta det fra deg.

Hei Magna!

Takk for begge svarene,og at du tok deg tid! Virker som om vi har vært i temmelig lik situasjon, og jeg er glad for å høre at det fungerte for deg! Er så viktig å ha noe å drive med selvom man er "redusert", være seg jobb, studie eller hobby etc.. Stilig at du tar engelsk undervisning, synes du virker tøff som ikke gir deg.

Jeg er igjen litt i tvil ang sykepengene, men blir vel aldri helt sikker på hva jeg synes er riktig å gjøre. Får svar på søknaden fra legen hvert øyeblikk, og må jo bestemme meg før noe tiltak blir satt igang.

Tenker litt på det frosken skrev om at man plutselig kan bli nødt til å tilbakebetale sykepenger, noe som skremmer meg skikkelig! Det vil i tilfelle ta fullstendig knekken på økonomien min. Men det gikk greit for deg, ikke sant? Måtte legen jobbe hardt for å få det igjennom?

Jeg håper virkelig dette ordner seg, det gjør det sikkert. Er ekspert på å grue meg unødvendig;)

Ha en fin dag videre!

Hilsen

[frosken]

Hei Magna!

Takk for begge svarene,og at du tok deg tid! Virker som om vi har vært i temmelig lik situasjon, og jeg er glad for å høre at det fungerte for deg! Er så viktig å ha noe å drive med selvom man er "redusert", være seg jobb, studie eller hobby etc.. Stilig at du tar engelsk undervisning, synes du virker tøff som ikke gir deg.

Jeg er igjen litt i tvil ang sykepengene, men blir vel aldri helt sikker på hva jeg synes er riktig å gjøre. Får svar på søknaden fra legen hvert øyeblikk, og må jo bestemme meg før noe tiltak blir satt igang.

Tenker litt på det frosken skrev om at man plutselig kan bli nødt til å tilbakebetale sykepenger, noe som skremmer meg skikkelig! Det vil i tilfelle ta fullstendig knekken på økonomien min. Men det gikk greit for deg, ikke sant? Måtte legen jobbe hardt for å få det igjennom?

Jeg håper virkelig dette ordner seg, det gjør det sikkert. Er ekspert på å grue meg unødvendig;)

Ha en fin dag videre!

Hilsen

Du kan ikke komme i en situasjon hvor det kreves tilbakebetaling av sykepenger dersom du er helt åpen i forhold til trygdekontoret underveis. Dersom de kjenner til opplegget på forhånd, så kan de ikke i etterkant komme og si at du burde ha forstått at du ikke hadde krav på sykepenger.

Det er trygdekontoret som sitter med kompetansen i forhold til hva man har krav på etter norsk trygdelovgivning. Kontakt dem for å drøfte situasjonen - eller be legen din om å gjøre det.

Du har forøvrig ingen grunn til dårlig samvittighet dersom du sammenligner deg med andre med omfattende psykiske vansker. En god del ender opp med å få sine studier betalt gjennom attføringsopplegg, fordi de har mistet så mange år på å være syke og dermed anses som yrkeshemmede som følge av sykdom.

Jeg har som sagt ingen moralske betenkeligheter - men ville i din situasjon sjekket de juridiske sider ved saken. (Jeg hadde f.eks. ikke reist til utlandet og forsøkt å få trygdekontoret til å anta at jeg var hjemme slik at sykepengene fortsatte å komme. Enten har du rett til sykepenger etter regelverket - eller så har du det ikke - for å si det veldig forenklet. )

Lykke til med praksis:-)

[Orio]

Hei Magna!

Takk for begge svarene,og at du tok deg tid! Virker som om vi har vært i temmelig lik situasjon, og jeg er glad for å høre at det fungerte for deg! Er så viktig å ha noe å drive med selvom man er "redusert", være seg jobb, studie eller hobby etc.. Stilig at du tar engelsk undervisning, synes du virker tøff som ikke gir deg.

Jeg er igjen litt i tvil ang sykepengene, men blir vel aldri helt sikker på hva jeg synes er riktig å gjøre. Får svar på søknaden fra legen hvert øyeblikk, og må jo bestemme meg før noe tiltak blir satt igang.

Tenker litt på det frosken skrev om at man plutselig kan bli nødt til å tilbakebetale sykepenger, noe som skremmer meg skikkelig! Det vil i tilfelle ta fullstendig knekken på økonomien min. Men det gikk greit for deg, ikke sant? Måtte legen jobbe hardt for å få det igjennom?

Jeg håper virkelig dette ordner seg, det gjør det sikkert. Er ekspert på å grue meg unødvendig;)

Ha en fin dag videre!

Hilsen

Du risikerer ikke å måtte betale tilbake sykepenger hvis du og legen har gitt trygdekontoret korrekte (og fullstendige) opplysninger.

Snakk med trygdekontoret, mener de at du har krav på sykepenger (innvilger søknaden), har du ingen grunn til å ha dårlig samvittighet.