Tilgivelse?

[splitting]

Jeg har nettopp fått en telefon der en som har slått meg som barn ber meg om tilgivelse. Hva gjør jeg? Dette er vanskelig.

[Gjest tjohooo]

Jaha, hvilken sammenheng?

En kjæreste som gjorde dette for 1 uke siden og nå vil tilbake, eller?

[splitting]

Jaha, hvilken sammenheng?

En kjæreste som gjorde dette for 1 uke siden og nå vil tilbake, eller?

Sammenheng: Tanten min gikk løs på meg. Hun var så fortvilet over at min mor var psykisk syk. Hun var av den oppfatning at jeg hadde ødelagt min mors helse. Jeg var nitten år. Jeg ble så redd at jeg ikke klarte å forsvare meg. Jeg har mareritt om at folk jeg er glad i går fra konseptene.

[Gjest tjohooo]

Sammenheng: Tanten min gikk løs på meg. Hun var så fortvilet over at min mor var psykisk syk. Hun var av den oppfatning at jeg hadde ødelagt min mors helse. Jeg var nitten år. Jeg ble så redd at jeg ikke klarte å forsvare meg. Jeg har mareritt om at folk jeg er glad i går fra konseptene.

Du bør tilgi henne, ihvertfall for din egen skyld.

[favn]

Du var vel ikke akkurat barn som nittenåring?

Men uansett - tenk over og kjenn etter hva _du_ vil. Tanten din sliter kanskje med sitt, men det er strengt tatt ikke din sak. Først og fremst har du deg selv å ta vare på.

Jeg er ikke så sikker på at Jesus hadde rett, dette med å snu kinnet til og tilgi alt blir for enkelt. Jeg har heller tro på å kvitte seg med lorten, ignorere, bli ferdig med, finne på noe annet, vende seg ut og mot noe annet. Kort sagt, ikke henge seg opp i de andre, men ordne seg selv og ta grep om egen lykke.

Men du kan jo prøve ut for deg selv --- dramatiser og kjenn etter hva som skjer idet og etter du forteller at du tilgir. Og likedan, dramatiser og kjenn etter hva som skjer idet du lar være.

PS: Du kan jo alltids senere tilgi, hvis du vil...

[marlenexxx27]

tilgivelse handler ikke om at man sier at DET VAR GREIT DET DU GJORDE. det handler om å legge ting bak seg, få en slags avslutning. noen ganger er man klar for å tilgi, andre ganger er man ikke det. å spørre ANDRE om en sjøl bør tilgi noen virker forresten litt rart... det er jo en veldig personlig ting.

[Gjest slått av mor]

Jeg ville tilgitt. Når personene i tillegg ber om unskyldning og tilgivelse? Det høres kjempebra ut og hjelper mye.

Hadde det vært snakk om seksuelle overgrep e.l hadde jeg trolig ikke tilgitt.

[favn]

Du bør tilgi henne, ihvertfall for din egen skyld.

Kan du utdype hva du mener med å tilgi for sin egen skyld?

[Gjest hos oss]

Kan du utdype hva du mener med å tilgi for sin egen skyld?

Jeg er ikke tjohoo, men det jeg legger i å tilgi for min egen del, er å klare å gå videre, og å treffe dette mennesket i sosiale situasjoner i fremtiden uten at det som ligger tilbake i historien, må velte opp i meg, ødelegge humøret mitt og hvordan jeg har det med meg selv.

Jeg mener ikke man skal glemme det helt, eller si at handlingen var grei, men å kunne si til personen som angrer at man setter en strek over det, håper at det har kommet noe lærdom ut av det, og at man kan omgås uten at det som har skjedd tidligere skal hindre at man kan ha det hyggelig sammen også.

Særlig når det er (nære) familiemedlemmer, så har man mye å vinne på det selv at man kan omgås i familesammenheng uten at noe skal ligge som en skygge over alle sammenkomster, eller gjøre at man ungår å møte opp i slike.

[Gjest tjohooo]

Kan du utdype hva du mener med å tilgi for sin egen skyld?

Vel, hvorfor IKKE tilgi?

Jeg mener man bør gjøre det så man skal kunne legge det bak seg/akseptere det som har skjedd og gå videre, istedet for å bære nag, noe som er destruktivt. Tilgi kan man jo gjøre selv om den andre ikke angrer eller ber om tilgivelse, og den andre trenger ikke vite om det engang. Hvis denne tanta virkelig angrer, hvorfor ikke tilgi?

[splitting]

Jeg ville tilgitt. Når personene i tillegg ber om unskyldning og tilgivelse? Det høres kjempebra ut og hjelper mye.

Hadde det vært snakk om seksuelle overgrep e.l hadde jeg trolig ikke tilgitt.

Uansett overgrep tar det tid å tilgi.

Har også en historie med en mor som har vært voldsom. Jeg har alltid vært redd for henne og for når neste utbrudd ville komme. Har forsøkt å lese en mengde psyko-literatur for å prøve å forstå hva det er som gjør at voksne er aggressive og mishandler barna sine. Hvorfor mener du det er lettere å tilgi eller forstå fysisk og psykisk mishandling kontra seksuell mishandling?

[favn]

Vel, hvorfor IKKE tilgi?

Jeg mener man bør gjøre det så man skal kunne legge det bak seg/akseptere det som har skjedd og gå videre, istedet for å bære nag, noe som er destruktivt. Tilgi kan man jo gjøre selv om den andre ikke angrer eller ber om tilgivelse, og den andre trenger ikke vite om det engang. Hvis denne tanta virkelig angrer, hvorfor ikke tilgi?

Tja, innskriver har med sitt innlegg relativt tydelig sagt at det ikke er så innlysende for ham/henne å tilgi.

Skal tilgivelsen være fruktbar for tilgiveren, bør vel tilgivelsen 'komme fra hjertet', ikke fordi alle andre synes det er å enkelt å tilgi.

Å tilgi fordi man bør, høres heller feil ut.

[Gjest tjohooo]

Tja, innskriver har med sitt innlegg relativt tydelig sagt at det ikke er så innlysende for ham/henne å tilgi.

Skal tilgivelsen være fruktbar for tilgiveren, bør vel tilgivelsen 'komme fra hjertet', ikke fordi alle andre synes det er å enkelt å tilgi.

Å tilgi fordi man bør, høres heller feil ut.

Poenget: Man bør heller jobbe mot denne "tilgivelsen fra hjertet" enn å dyrke de vonde følelsene. Det tjener man på.

[favn]

Poenget: Man bør heller jobbe mot denne "tilgivelsen fra hjertet" enn å dyrke de vonde følelsene. Det tjener man på.

Jeg er overhodet ikke i nærheten av å snakke om å 'dyrke vonde følelser'. Tvert imot.

I de fleste tilfeller av gamle (og nye) hangups, ser jeg det definitvt best og mest hensiktsmessig å simpelthen kutte ut *det*, komme seg videre. Noe man fint kan gjøre uten nødvendigvis å implementere tilgivelse.

Men altså... jeg er ikke motstander av tilgivelse, liksom. Det er bare ikke en nødvendighet, spesielt ikke fordi _andre_ forteller at man 'må'.

Å tilgi står for meg som noe helt, ikke stykkevis og delt.

[favn]

Jeg er ikke tjohoo, men det jeg legger i å tilgi for min egen del, er å klare å gå videre, og å treffe dette mennesket i sosiale situasjoner i fremtiden uten at det som ligger tilbake i historien, må velte opp i meg, ødelegge humøret mitt og hvordan jeg har det med meg selv.

Jeg mener ikke man skal glemme det helt, eller si at handlingen var grei, men å kunne si til personen som angrer at man setter en strek over det, håper at det har kommet noe lærdom ut av det, og at man kan omgås uten at det som har skjedd tidligere skal hindre at man kan ha det hyggelig sammen også.

Særlig når det er (nære) familiemedlemmer, så har man mye å vinne på det selv at man kan omgås i familesammenheng uten at noe skal ligge som en skygge over alle sammenkomster, eller gjøre at man ungår å møte opp i slike.

Kanskje.

Eller kanskje ikke.

Dersom vedkommende ikke opplever det slik du skisserer, men føler seg 'presset' og forpliktet til å tilgi fordi det er det man bør, blir det feil.

Synes