Vanskelig familie NHD og andre

[Gjest Voksen selv med barn]

Vokste opp med foreldre som var rimelig sære. Gjennom årene har de bare blitt værre. Min mor har forhåpentligvis brukt mange typiske kvinnehærsketeknikker, som å spille martyr, bare klage på andre, aldre ha feil selv, eller påstå at alle skylder på henne. Hvis man har et viktig tema man ønsker å ta opp, er svaret alltid "dette kan vi ikke snakke om nå, jeg klarer ikke, jeg er så sliten" og stemmen hennes blir mer og mer gråtkvalt. I tillegg til dette kan hun av og til være direkte slem med sine uttalelser, trolig for å jekke ned på noen og føle seg bedre.

Dette at hun konsekvent nekter å ta noe inn eller kan snakke om ting, gjør for meg at problemene på en måte bare blir større. Jeg synes hun blir slem, og jeg klarer til slutt ikke å se det som har vært bra heller.

Sammen blir min mor og min far rimelige spesielle, eller destruktive. Ikke så mange av oss barna har lyst til å dra på besøk hjemme hos dem da det ikke ser ut der. Men da er det bare andre som er snobbete. Eller de finner andre grunner for at vi barna ikke kommer hjem, at kjærester nekter oss det osv. De fungerer langt bedre på bortebane, men jeg får helt sjokk når man reiser hjem dit, vi bor langt fra hverandre.

Jeg synes de av og til er i grenseland for hva som er normal oppfatning, de gjør akkurat som de vil, men skjønner ikke at dette går utover f.eks. familie. De blir attpåtil fornærmet hvis vi ikke bifaller.

Er det noen som helst mulighet til å nå inn, de er nå pensjonister?

Kan det være et tegn på depresjon at man luller seg inn i sin egen verden som ikke stemmer med virkeligheten, er det isåfall ikke unormalt at to gjør det sammen eller er det noe med denne generasjonen og aldri innrømme sine feil ovenfor sine barn?

I min natur ligger det å ville være åpen om ting, at jeg gjerne skulle ha sendt dem et brev og forklart hvor vondt dette er for meg. Hvordan kan man best takle slike forhold, både det som har skjedd og det som bare blir værre og værre?

[Gjest voksen selv med barn]

Glemte et ord altså

[PieLill]

Å kunne snakke om ting og være ærlig er flott. Men noen ganger helt umulig. Kan til og med forverre ting.

Det er lite sannsynlig at folk i den alderen forandrer på gamle inngrodde mønster. Snarere blir de mer uttalt.

Tror det beste du kan gjøre for deg selv og dem er å gi opp. Avfinne deg med at slik er de bare og det er ikke noe å gjøre med det. Så kan du bruke kreftene på å finne måter å navigere rundt problemene på en best mulig måte.

Slik kan du beskytte deg selv mot mye skuffelse, frustrasjon og fåfengt spill av krefter.

Skulle ting mot alle odds bli bedre får dette heller bli en positiv overraskelse.

Hvis du ikke kan gjøre noe med det: Ikke gjør det.

mvh

[Gjest voksen selv med barn]

Å kunne snakke om ting og være ærlig er flott. Men noen ganger helt umulig. Kan til og med forverre ting.

Det er lite sannsynlig at folk i den alderen forandrer på gamle inngrodde mønster. Snarere blir de mer uttalt.

Tror det beste du kan gjøre for deg selv og dem er å gi opp. Avfinne deg med at slik er de bare og det er ikke noe å gjøre med det. Så kan du bruke kreftene på å finne måter å navigere rundt problemene på en best mulig måte.

Slik kan du beskytte deg selv mot mye skuffelse, frustrasjon og fåfengt spill av krefter.

Skulle ting mot alle odds bli bedre får dette heller bli en positiv overraskelse.

Hvis du ikke kan gjøre noe med det: Ikke gjør det.

mvh

Takk for svar. Jeg er på en måte enig med deg. Problemet er vel bare at jeg ikke har gitt opp helt enda.

Hadde i utgangspunktet tenkt å sende et saklig brev, der tonen ikke skulle være å ta rotta på dem, men å forklare hva jeg ønsker. En positiv vinkling altså.

Det er så skuffende at noen bare gjør ting værre og værre, når mange ting egentlig kunne vært så bra. Derfor har jeg et lite håp om at de skulle lytte, men du har nok rett i den alderen blir det nok fåfengt.