trenger hjelp og råd

[marillion]

Vet nesten ikke hvor jeg skal begynne...har selv blitt misbrukt som liten (husker lite), hadde en far som ofte var sint og full. Fikk et barn med en som var narkoman (samme gamle historien så langt). Datteren min er nå 10 år gammelt. Og min skam, og vårt problem er at da hun var liten (2-4 år), da skrek jeg til henne, uten grunn. Var bare min skyld, hadde så mye sinne i meg. Og det kan sikkert forklares og forstås pga. min fortid, men unnskyldes ovenfor datteren min kan det aldri. Jeg er så lei for det, og ser at det antakelig har fått konsekvenser for henne. Ser at jeg har gitt henne mye av det sinne jeg selv hadde. Ser hun sliter med å møte motgang og problemer. Blir sint, har vanskelig for å takle "kritikk". (Mener her f.eks. å bli bedt om å rydde opp etter seg, ting hun må gjøre) Har vansker med å konsentrere seg om leksene.

Har nå bestemt meg for å fortelle henne hva jeg gjorde, fordi jeg vet hun har dårlige minner,selv om hun ikke husker alt. Vil hun skal forstå at det ikke er hennes skyld, men min.

Til psykiateren: Kan det repareres? Kan hun få det godt nå, og som voksen? Skal vi kanskje gå til psykolog sammen? Og er det rett tidspunkt å fortelle henne mht. om hun er gammel nok til å forstå?

Og til dere som sikkert vil fordømme meg: Vær så snill og ikke svar, fordi jeg allerede har fordømt meg selv mange ganger. Skulle så gjerne hatt en sjanse til, og gjort det om, men siden det ikke går må jeg forsøke å gjøre det godt igjen så langt det er mulig.

Men hvis noen har noe positivt og konstruktivt å si, så vil jeg gjerne høre fra dere.

[Gjest Pås]

Kan ikke skjønne at noen skal fordømme deg fordi du skrek til barnet ditt...

Har dessverre ingen gode råd, vil bare si at jenter på 10 år kan være litt vanskelige, min 10-åring lager mange scener!!

Lykke til videre i livet!

Mvh

[Gjest en kald verden]

jeg forstår deg.. har vert utsatt for det samme som deg og har sinnet jeg og som er vanskelig og stryre....

vil bare si at jeg tenker på deg og forstår deg.

[marillion]

Takk til dere som har svart meg. Har nå fortalt det til datteren min, og hun tok det pent, men er vel litt liten til eg. å forstå. Det skal også sies (til psyk.) at hun er kommet i puberteten, selv om hun bare er 10. Ikke mens enda, men andre ting. Likevel er jeg nesten sikker på at hun må ha tatt noe skade av det, men ikke kunne glede meg mer enn om det ikke kunne relateres til meg.

Uansett - det varmer at noen tenker på en!