Det var hardt men nå vet jeg så mye mer enn før :-)

[Gjest JMR1980]

Hei :-)

Dere kjenner sikkert igjen meg fra en del innlegg her i det siste. Mange vil sitte igjen med et dårlig inntrykk av meg mens atter andre vil forstå meg. De siste dagene har fått meg til å innse mye og jeg føler at jeg kjenner meg selv og mine følelser mye bedre nå. Det måtte mye til men jeg føler at jeg har vokst så mye bedre som menneske nå.

Jeg har skrevet at jeg kommer fra en temmelig belastet familie med en syk mor og veldig autoritær far. Det er en dårlig skjult hemmelighet at dette ikke ikke hemmet min utvikling på mange måter og at jeg ser tilbake på den tiden med gru. Det er ikke lett å leve sammen med en mor som aldri vet hvor man har henne hen. Man visste aldri om hun var frisk eller fremdeles syk. Pappa var veldig autoritær og jeg skjønner at han bare ville mitt beste. Jeg forstår også at han ikke visste hvordan han skulle oppdra sine barn for han hadde aldri lært det av sine foreldre. Han hadde en far som aldri var der for han og han lærte livets harde lekse. Det er ikke rart at han også gjorde det samme mot meg (min bror slapp billig fra det hele). Han hadde jo ikke lært seg dette. Han hadde ingen far som brydde seg om han. Hans far, min kjære farfar, er en veldig rar mann. Han støttet aldri pappa. Så det er ikke rart i at pappa ble slik han han har vært. Men jeg tilgir han. Jeg er glad i han og er kjempeglad for at han lever i beste velgående.

"Hører du pappa, jeg har tilgitt deg og er glad i deg. Du er min far og jeg liker deg slik du er. Du har gitt meg en gave, livet, og det takker jeg deg for. Jeg er glad i deg."

"Mamma, du er min mor og jeg takker deg for at du er her. Du har også gitt meg den største gave noen kan få, mitt liv. Jeg er glad i deg slik du er. Du er min mor og jeg aksepterer deg slik du er. Din sykdom gjør meg sterkere. Du har hele tiden prøvd å være der for meg, synd jeg forsto det litt sent. Hva har du ikke gjort for meg? Du har alltid kjøpt det jeg ville ha da jeg var liten. Du prøvde å gi meg alt. Det glemmer jeg ikke. Det er greit at du ikke alltid kunne stå opp for meg da verden gikk meg imot, jeg er glad i deg likevel."

Til både mor og far: "Dere har vært preget av mye. Dere har mistet 3 unger i krybbedød og dere har hatt det vondt. Jeg er glad i dere uansett hva som enn måtte skje. Dere er en veldig viktig del av livet mitt og jeg vil ikke bytte dere mot noe. Dere var ikke perfekte men dere prøvde det dere mente var rett på godt og vondt."

Dette var så deilig å erkjenne :-)

Nå lurer dere på hvorfor jeg kommer med dette. Jo, da skal jeg si dere at jeg alltid hat skyldt på mine foreldre hver gang noe har gått galt. Jeg vet jo at ting blir vanskelige når man støter slike problemer i barndommen. Siden jeg var eldst fikk jeg også gjennomgå mye. Dette har preget meg så altfor lenge. Men idag bestemte jeg meg for å ta et oppgjør med det. Det er slutt på å legge skylden på foreldrene mine hele tiden. Det er slutt på legge skylden på det som kunne ha vært. Det er slutt på å legge skylden på alt annet.

Jeg må bare akseptere de slik de er. Ingenting kan forandre de nå, til det er det for sent. Men jeg kan lære noe av det. Jeg tar til meg de gode egenskapene deres og luker bort de mindre bra egenskapene. Jeg kan bruke det som en retningslinje for mitt liv videre.

Fra jeg var 12-22 har jeg vært ekstremt sjenert, usikker og har hatt selvtilliten bokstavelig talt på bunn. Dette gjorde at jeg ikke turde å nærme meg jenter blant annet. Jeg turde ikke spise foran folk for da følte jeg at de lo av meg siden jeg var lubben da. Jeg turte ikke å gå forbi jenter, følte at de så på meg som en stygg gutt. En hendelse på videregående gjorde at jeg følte meg misforstått og uthengt. Det preget meg lenge. For lenge. Og der gikk jeg med det vonde i meg og hadde ingen å snakke med. Følte meg ikke god nok for noe og slet med depresjoner i en lang periode. Jeg låste meg inne på rommet og det rare var at de hjemme ikke skjønte noe. Heldigvis innehar jeg også noen kvaliteter som gjør at jeg blir fort venner med folk og er ofte godt likt. Ikke minst på jobben min der jeg sjefen liker meg godt. Hun mener at jeg gjør en god jobb og at hun er glad for å ha meg der. Dette viste hun ved å gi meg mange vakter enda jeg bor et annet sted for å studere og er hjemme bare i ferier. Det er mange som jobber der men jeg fikk mange vakter. Takk sjef.

Denne sommeren tok jeg er veldig viktig valg, jeg flyttet ut. Riktignok for å studere men jeg flytte nok ikke hjem igjen nå som jeg har flyttet ut. Og jammen har ikke dette hjulpet meg betraktelig. Jeg har blitt en helt annen person enn før. Mer sosial. Jeg er ikke redd for å snakke med noen nå og er ofte den som får folk til å le. Det er lett å bli venn med meg. På skolen har jeg blitt kjent med mange og trives kjempegodt. Det er bare så utrolig.

Som sagt så hadde jeg skrevet om at jeg slet med kjærligheten. Jeg har gått glipp av mye i løpet av livet. Det er mye som kunne og burde vært gjort annerledes. Jeg måtte imidlertid hele tiden stå opp for meg selv, ingen andre gjorde det for meg. Kanskje det var en mening bak det hele? Ikke vet jeg.

Jeg gikk til psykolog ifjor og kom meg noe på vei og går hos skolepsykologen min også. Det er kjærligheten jeg sliter med. Jeg føler personlig at jeg er klar for det men det tar tid. Jeg har innsett det nå at jeg må ta det med ro og heller sette pris på det jeg har nå. Har alltid vært en ivrig trener og skal bli enda mer seriøs fra nyttår. Liker å spille fotball og skal starte på et fotballag her borte.

Jeg har brukt denne uka på å komme meg gjennom en kjærlighetssorg jeg hadde. Det hjalp meg fordi jeg tillot meg å bli såret og lei meg, ikke fortrenge disse følelsene. Nå føler jeg at jeg kjenner meg selv bedre. Føler at jeg kjenner mine følelser bedre. Og plutselig er det ikke vondt lenger, alt er bare deilig.

Her ble jeg også kjent med en jente og vi har blitt kjempegode venner. Jeg kjente denne jenta litt i starten også men det ble med hei. Så begynte jeg å snakke med henne og plutselig så jeg, henne og to andre en fotballkamp sammen og vennskapet var styrket. Denne jenta har vært hos meg en del ganger og vi har sett på tv sammen og hatt det koselig. Vi leser sammen på skolen og snart skal vi trene sammen fra nytt år. Idag spurte hun meg om jeg hadde lyst til å være med henne fordi hun skulle kjøpe seg en kjole og ville at jeg skulle hjelpe henne med å finne en. Jeg ble med og dette var stort siden jeg aldri tidligere har jentevenner. Og ihvertfall ikke vært med de på shopping. Jeg kan liksom ikke tro at noen kan like meg slike jeg er som venn. For jeg gikk ofte med en følelse av at jeg var som E.T, fra en annen planet. Er det virkelig slik at jeg, som var så usikker og sjenert før, at jeg skal få en så god venn og som attpåtil er jente? Det har jo skjedd så det er vel virkelig.

Jeg som slet med å kommunisere med folk,måtte tenke på forhånd hva jeg skulle si har plutselig ingen problemer.

Det er tydelig at folk ser på meg som en person med høy selvtillit siden jeg har blitt kjent med så mange og at jeg ikke har problemer medå kommunisere med noe i det hele tatt lenger.

Det er så deilig å snakke ut om dette. Jeg føler at jeg står sterkere nå enn på lenge. Imorgen skal vi ha julebord for oss venner og det blir så gøy.

Jeg har omtrent fått det jeg ville ha nå, et sosialt nettverk og personlig progress på mange områder.

Nå skal jeg nyte livet slik det er. Jeg har så mye at jeg ikke la merke til det. En jenta fra eller til skal ikke få ødelegge det.

En ting jeg også har lært er at alle har sine egne meninger om så mangt. Man kan ikke høre på andre men må prøve og feile selv. Det er kun da at man får en progress.

Takk for at dere hørte på meg :-)

Kom gjerne med synspunkter.

[cathlin]

Fint innlegg:)

[Gjest JMR1980]

Fint innlegg:)

Tusen takk :-)

[Gjest koma]

Tusen takk for et positivt og inspirerende innlegg:)

[Gjest JMR1980]

Tusen takk for et positivt og inspirerende innlegg:)

Ikke vet jeg hvordan det var inspirerende men jeg takker for dine rosende ord

Takk :-)

[cathlin]

Tusen takk :-)

Lykke til videre. Heier på deg.

[Gjest JMR1980]

Lykke til videre. Heier på deg.

Takker deg igjen :-)

[Gjest koma]

Ikke vet jeg hvordan det var inspirerende men jeg takker for dine rosende ord

Takk :-)

Inspirerende fordi du tydeligvis har jobbet en god del med deg selv for å komme dit du er i dag?

Lykke til framover!

[Gjest tonjeanette]

Flott innlegg.Lykke til videre i livet ditt.

Klem.

[Gjest tottlå]

Hei!

Jeg ble utrolig rørt av innlegget ditt!!!

Stå på videre..... Du kommer alltid styrket ut av motgang i livet!!!

Lykke til!

*go`klem fra meg*

[Gjest JMR1980]

Hei!

Jeg ble utrolig rørt av innlegget ditt!!!

Stå på videre..... Du kommer alltid styrket ut av motgang i livet!!!

Lykke til!

*go`klem fra meg*

Takk for det :-)

[Gjest JMR1980]

Flott innlegg.Lykke til videre i livet ditt.

Klem.

Takk for det :-)