hver sin sorg...

[Gjest psykososialt patologisk familie?]

Faren min døde nettopp. Jeg er 38, men det er jo rart likevel. Spørsmål til dere: hva gjør man i uka mellom dødsfallet og begravelsen når mor vil være alene og ordne alt selv? Tar man ut sykmelding og gjør noe for å pleie seg selv og sin egen sorg alene med sin egen kjernefamilie, eller går man på jobb og later som ingenting. Nei det siste er ikke aktuelt kjenner jeg, nå er jeg så sliten at det er uaktuelt. Jeg har behov for å gråte og kjenne på sorgen i et fellesskap, mens resten av familien tilsynelatende har størst behov for å ha en kjekk maske utenpå og for enhver pris unngå å gråte offentlig. Sånt føleri kan man gjøre hjemme alene under dyna for seg selv, og ikke plage andre med.

Hva gjorde dere andre som har mistet far eller mor i voksen alder? Var dere sammen med søsken og familier og den andre foreldren, eller var dere hver for dere og bare møttes rundt det praktiske?????

[Gjest bebba]

Det er veldig forskjellige reaksjoner. Noen har behov for å gråte sammen, andre har behov bare for å være sammen og enda andre har behov for å være for seg selv. Alle reaksjonene er like 'gode' eller i hvert fall likeverdige. Prøv å gjøre det som passer for deg, men ikke krev noe av de nærmeste som de ikke klarer. Respekt din og deres sorg. Hva med din mann? Kan du gråte hos han? Venninner? Presten? Du trenger ikke å skamme deg over at de andre vil ha andre måter å sørge på.

[Elis31]

Synes du skal gjøre som du føler for, som det passer for deg. Men hvis familien din ikke ønsker å møtes sammen, så får du selvfølgelig ikke gjort noe med det.

Jeg hadde innbilt meg at man var sammen i en slik uke.

Du har min dypeste medfølelse.

[Gjest Har mistet mange]

Vi reagerer så forskjellig når vi er i sorg. Kan ikke gi noen fasit på hva som er 'riktig'.

Selv så får jeg god trøst i å snakke om den døde og alt rundt dødsfallet. Tar i mot alt jeg får av klemmer, trøst og oppmerksomhet.Blomsterhilsener var en trøst, mange kondolanser ved graven var en trøst. Folk som kom å sa i ettertid at de også savnet den døde var en trøst. Vi var sammen med nærmeste familie så mye som mulig i den spesielle uka. Både for praktiske ting og følelsesmessige.

Andre takler det sikkert bedre i en slags ensomhet. En må jo bare godta det, men ville synes det var trist om min familie var lukket på den måten. Ville gjort det mye verre for meg.

Føler med deg. Ikke la vær å sørge selv om de andre ikke vil vise sin sorg!

Et fint lite ord som jeg ikke husker opphavet til: Sorgen er som en pil. Forsøker du å stanse den i flukten vil den skade deg. Lar du den derimot følge sin bane helt ut, vil den falle til jorden uten å gjøre skade. (fritt gjenfortalt forøvrig...)

[Gjest vi må få sørge på vår måte]

Jeg mistet min mor da jeg var 19. Det er vanlig i vår familie at slekt og venner kommer etter et dødsfall, alle med klemmer og kondolanser. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg, gråte alene og ikke på skulderen til en fjern tante eller onkel men det ble ikke akseptert.

Det er over 20 år siden nå, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk lov til å sørge på den måten som var naturlig for meg. Jeg brukte så mye krefter på å holde tilbake tårene og gråten i andres nærvær at jeg nesten gikk til grunne.

[amber sun]

Jeg mistet min mor da jeg var 19. Det er vanlig i vår familie at slekt og venner kommer etter et dødsfall, alle med klemmer og kondolanser. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg, gråte alene og ikke på skulderen til en fjern tante eller onkel men det ble ikke akseptert.

Det er over 20 år siden nå, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk lov til å sørge på den måten som var naturlig for meg. Jeg brukte så mye krefter på å holde tilbake tårene og gråten i andres nærvær at jeg nesten gikk til grunne.

Enig med "vi må få sørge på vår måte".

Det er viktig å akseptere at alle sørger forskjellig. Å skulle tvinge alle til å gråte på hverandres skulder hvis dette ikke føles ok for dem, er ikke en god ting.

Alle må få komme gjennom sorgen på den måten de takler best selv.

[Gjest ppf?]

Jeg mistet min mor da jeg var 19. Det er vanlig i vår familie at slekt og venner kommer etter et dødsfall, alle med klemmer og kondolanser. Jeg hadde bare lyst til å isolere meg, gråte alene og ikke på skulderen til en fjern tante eller onkel men det ble ikke akseptert.

Det er over 20 år siden nå, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke fikk lov til å sørge på den måten som var naturlig for meg. Jeg brukte så mye krefter på å holde tilbake tårene og gråten i andres nærvær at jeg nesten gikk til grunne.

Jo, det er jeg helt enig i! Og det er ikke det jeg mener, at de andre i familien sørger på en "gal" måte (vel, jeg syns jo ikke det er bra heller akkurat da), men det er så tungt å være den eneste som så gjerne skulle sittet sammen med de andre og pratet litt og bare vært sammen, trenger ikke å gråte på noens skulder hele tiden. Men jeg føler at sorgen faktisk er verre fordi de andre "avviser" meg og ikke syns det er naturlig å være sammen. Har vel også noe med at jeg har jobbet meg ut av dette anti-følelsesmessige åket gjennom mange år, og nå får det midt i fleisen igjen.I denne familien skal man bare ikke snakke om _noe_ som er det minste ubehagelig. Og når man spør om man har det bra skal svaret være joda, det går da det.

Men det er vel bare å prøve å akseptere at de andre spør om det går greit, bite tenna sammen og late som at det gjør det jo, og så ta et par-tre valium i begravelsen for ikke å skjemme ut familiens ansikt utad.

Kanskje jeg skal rett og slett snakke med en psykolog.

[Gjest ppf?]

Jo, det er jeg helt enig i! Og det er ikke det jeg mener, at de andre i familien sørger på en "gal" måte (vel, jeg syns jo ikke det er bra heller akkurat da), men det er så tungt å være den eneste som så gjerne skulle sittet sammen med de andre og pratet litt og bare vært sammen, trenger ikke å gråte på noens skulder hele tiden. Men jeg føler at sorgen faktisk er verre fordi de andre "avviser" meg og ikke syns det er naturlig å være sammen. Har vel også noe med at jeg har jobbet meg ut av dette anti-følelsesmessige åket gjennom mange år, og nå får det midt i fleisen igjen.I denne familien skal man bare ikke snakke om _noe_ som er det minste ubehagelig. Og når man spør om man har det bra skal svaret være joda, det går da det.

Men det er vel bare å prøve å akseptere at de andre spør om det går greit, bite tenna sammen og late som at det gjør det jo, og så ta et par-tre valium i begravelsen for ikke å skjemme ut familiens ansikt utad.

Kanskje jeg skal rett og slett snakke med en psykolog.

...og en ting er at jeg skal respektere deres måte å takle livet og sorgen på, men det hadde jo vært fint om de respekterte min littegrann også da....

*selvmedlidende sukk*

[Gjest '!-o-!']

Det er viktig at du sørger slik du vil, men at du også respekterter at familien ønsker å gjøre dette annerledes. Sorg kan ikke settes fasitsvar på.

Da min far døde da jeg var 31 år gammel, var det rett før påske, og hele familien (=mamma + vi søsken med ektefeller og barn) samlet seg og var sammen. Nå ti år etterpå ser jeg på dette som fine og gode dager sammen med de nærmeste. Siden alle mine søsken utenom jeg hadde barn ble det en fin balanse mellom sorg og faktisk også glede.

Å gjøre det sånn passer nok likevel ikke for alle. Det aller, aller viktigste er å respektere alle i deres valg. Dere er alle i en svært sårbar fase akkurat nå.