Depresjoner

[anonym_555_1]

Hei jeg lurer på en eller flere ting.

Her er noen ting som har skjedd "oppi" hode mitt det siste. Jeg lurer på hva som kan være galt med meg. De to siste mnd'en har jeg lidet av store depresjoner og høyt temperemang :

Jeg har villet isolere meg fra alle og virkeligheten. Jeg har tenkt destruktivt og bare ønsket å forsvinne.

Jeg blir ( var ikke slik før de 2 siste mnd'ene ) veldig lett forbannet over bitte småting som vanlig vis ikke ville vært irriterende.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan forklare alt sammen , for det er ganske vansklig å analysere tenkene og alt annet som foregår oppi "topp-lokket".

Tankene flyr over alt.

Det virker som alt føles så trist. Jeg hater liksom alt, alle og alt som skjer ( om bra eller dårlig ) gjør meg deppa. Kanksje det er for mye stress? Mangel på aktiviteter? Hadde vært fint med litt rådgivning i denne tiden.

Jeg føler meg liksom "tom" , jeg er liksom bare et skall fylt med depresjon , sinne , og hat.

Hva kan jeg gjøre? Det er akkurat som jeg analyserer alle hendelser og jeg blir liksom "overbelastet" og veldig lett sliten. Noen ganger har jeg lyst til å si akkurat hva jeg føler til alle uansett hvem de er. Jeg har lyst å skrike dem oppi ansiktet , på en måte da... Livet mitt er så synnsykt på bånn at jeg tror nesten ikke det blir værre. Det høres kanskje dramatisk ut , og det skjønner jeg, men sånn føles min virkelighet...

Kan noen rådgive meg , og har noen følt det slik? Hva gjorde du i så fall da?

[Bitis Gabonica]

For meg ser det absolutt ut som du sliter med depresjon. Man kan godt bli irritabel av det, samtidig med at en føler seg nedstemt og likegyldig - selv til det man interesserer seg for.

Mitt råd er at du snakker med fastlegen din. Denne kan evt. henvise til psykolog/psykiater, skrive ut antidepressiva og hjelpe med samtaler.

En av mine erfaringer er at mangel på aktivitet helt klart er med på å forverre depressive perioder. Det er viktig å ha noe å gå til, men samtidig skal man ikke ha mer program enn man orker. Man må prøve seg litt fram, og finne en grei balansegang. Hva som finnes rundt om kring avhenger av hvor i landet du bor. Selv bor jeg i Bærum, og kjenner til hva som finnes her og i Oslo. Om du skulle bo i dette området er det bare å sende meg en melding hvis du vil vite mer .

[anonym_555_1]

For meg ser det absolutt ut som du sliter med depresjon. Man kan godt bli irritabel av det, samtidig med at en føler seg nedstemt og likegyldig - selv til det man interesserer seg for.

Mitt råd er at du snakker med fastlegen din. Denne kan evt. henvise til psykolog/psykiater, skrive ut antidepressiva og hjelpe med samtaler.

En av mine erfaringer er at mangel på aktivitet helt klart er med på å forverre depressive perioder. Det er viktig å ha noe å gå til, men samtidig skal man ikke ha mer program enn man orker. Man må prøve seg litt fram, og finne en grei balansegang. Hva som finnes rundt om kring avhenger av hvor i landet du bor. Selv bor jeg i Bærum, og kjenner til hva som finnes her og i Oslo. Om du skulle bo i dette området er det bare å sende meg en melding hvis du vil vite mer .

Takk for rådet. Veldig bra svar. Det var som om jeg skulle sagt det selv . Jeg får se om det med psykolog. Har tenkt på det. Er fra Vestfold og er 14. Har ikke akkurat råd til psykolog men jeg får se. Uansett takk for hjelpen!

[nita85]

hei.. jeg har det også slk, og har hatt det slik en stund nå. det er helt jævlig igrunn. man føler at man ikke kommer ut av det og at det bare blir værre. Jeg for min del har en veldig spesiell barndom med 9 forskjellige overgrepsforbrytere som pågår ennå og som har pågått siden jeg var 5år. Jeg går til behandling hos psykolog og på medisiner som jeg nylig startet med. Dette hjelper ikke særlig. Jeg prøver å skjule at jeg har det slik jeg har det fordi jeg er redd for å bli lagt inn på psykiatrisk-det vil jeg ikke. Og de har prøvd å få lagt meg inn i 1år, men jeg har kommet meg unna hver gang. Det jeg pleier å gjøre er å løpe en lang, og veldig tøff løype oppi skogen med bakker og myr, så jeg tryner som pokker og er helt utslitt, ellers skyter jeg en fotball så hardt jeg kan i en murvegg gang på gang til jeg blir utslitt. Samtidig som jeg griner, skriker, banner og er helt crasy. Men det hjelper for en liten periode. Spesielt løpinga er virkelig annbefale. Jeg har prøvd det meste av adre ting som går ann, ikke noe annet hjelper. Lykke til!! det ordner seg skal du se!! varme juleklemmer

[berre meg]

Takk for rådet. Veldig bra svar. Det var som om jeg skulle sagt det selv . Jeg får se om det med psykolog. Har tenkt på det. Er fra Vestfold og er 14. Har ikke akkurat råd til psykolog men jeg får se. Uansett takk for hjelpen!

- jeg tror det hjelper å lese litt om depresjoner og nå så jeg nettopp at det finnes et kurs i hvordan mestre depresjon på psykiskhelse.no - tror det er lurt å jobbe med sin egen måte å tenke på - slik som man lærer på dette kurset.

[berre meg]

Takk for rådet. Veldig bra svar. Det var som om jeg skulle sagt det selv . Jeg får se om det med psykolog. Har tenkt på det. Er fra Vestfold og er 14. Har ikke akkurat råd til psykolog men jeg får se. Uansett takk for hjelpen!

min erfaring er å gå tilbake i tid, tenke gjennom hva og hvem som kan ha utløst irritasjon eller temperamentet som du sier. Mye bra info om slikt på psykisk helse sine sider. Min erfaring er at jeg måtte se bakover, men også fremover hele tiden, gamle minner fikser ikke nåtiden. Tips som å repetere det 300 ganger daglig at du liker deg selv, undersøke meditasjon, acem er ikke religiøst, gratis bøker på biblioteket. Mest av alt har jeg opplevd at jeg måtte snakke med mamma og pappa, mye lå der. Lykke til, god psykisk helse koster ikke penger, men koster innsatsvilje, og mange tårer!

[marlenexxx27]

Takk for rådet. Veldig bra svar. Det var som om jeg skulle sagt det selv . Jeg får se om det med psykolog. Har tenkt på det. Er fra Vestfold og er 14. Har ikke akkurat råd til psykolog men jeg får se. Uansett takk for hjelpen!

14? År? Trur ikke du må betale noe for å gå til psykolog da. Uansett, så vil det offentlige dekke for mesteparten av hva det koster. Hvis det er en helsesøster på skolen der du går, kan du spørre henne om det, hun har nok peiling.

[berre meg]

14? År? Trur ikke du må betale noe for å gå til psykolog da. Uansett, så vil det offentlige dekke for mesteparten av hva det koster. Hvis det er en helsesøster på skolen der du går, kan du spørre henne om det, hun har nok peiling.

og hvis vedkommende ikke er 14 år, så koster det bare 1500 kroner for å få frikort og så kan du gå gratis til psykolog hele året. Og hvis du allerede har frikort koster det ingenting å gå til psykolog uansett hvor gammel du er.

[Gjest tjohooo]

Har du tidligere hatt det sånn?

[Bitis Gabonica]

Takk for rådet. Veldig bra svar. Det var som om jeg skulle sagt det selv . Jeg får se om det med psykolog. Har tenkt på det. Er fra Vestfold og er 14. Har ikke akkurat råd til psykolog men jeg får se. Uansett takk for hjelpen!

Så lenge du er under 18 kan du gå gratis til psykologer som har såkalt kommunal driftsavtale. Det har de ved barne/ungdomspsyk. poliklinikk (BUP), og en del privatpraktiserende har slik avtale.

[anonym_555_1]

Så lenge du er under 18 kan du gå gratis til psykologer som har såkalt kommunal driftsavtale. Det har de ved barne/ungdomspsyk. poliklinikk (BUP), og en del privatpraktiserende har slik avtale.

Takk for alle tips. Det hjelper virkelig med hjelp nå. Jeg har hatt det sånn passe i ferien , med litt opp og ned hele tiden. Men nå ( T.O.M nå som jeg skriver er jeg deppa ) begynner det igjen. Føler for mye press fra skolen tror jeg. Det er så mye å tenke på. Ikke at jeg sliter med skolen for jeg er en av de beste i klassen , men føler det fortsatt som stress. Jeg tror jeg trenger masse avslappnings tid for å rydde opp i tankene mine for de er ikke bra nå...

Er egentlig litt redd for å dra til psykolog for å høre kanskje en fæl sannhet. Noen ganger er det som om det er 3 personer i hodet mitt også . Jeg er tilskuer å "hører" liksom på 2 stykker som diskuterer bare tull og plagsome ting ( akkurat som en ekkel og dårlig sang man ikke får ut av hode ). Men det er ikke så ofte... Kan det være tegn på schizofreni??? Ellers takk for alle svar...