Hva er det som skjer?

[Gjest puzz]

Dette kommer til å bli mye rot, men dere får bære over med meg.

Jeg er en gutt på noen og tjue som har fått ganske mye rare problemer i det siste. Jeg har hatt depresjoner, og har blitt friskmeldt for det (er vel snakk om 2 år siden). Nå skal jeg imidlertid flytte sammen med kjæresten min, og jeg har en god del typisk nervøse trekk i den sammenhengen. Jeg klarer ikke sove, og får angstlignende anfall, der jeg bare har lyst til å dø. Samtidig har jeg over de siste tre årene hatt problemer med at følelsene nærmest skrur seg av, og at jeg ikke kan føle at noe overfor andre mennesker. Siden begynner jeg å skamme meg for det, og da er det den eneste følelsen jeg har. Imidlertid har dette gått over etter timer til uker.

Nå føler jeg meg imidlertid fullstendig oppbrukt, og at jeg må være det værste mennesket på jord. Jeg hater jobben min, jeg får ikke sove, jeg er livredd for at økonomien ikke strekker til, og jeg ønsker tidvis å dø. Midt oppi dette føler jeg at ingen kan nå inn til meg, og at jeg er helt alene. Og jeg skammer meg over alt sammen. Hva skal jeg gjøre? Jeg har allerede mange sykemeldinger, og en usikker jobb-fremtid, så det er ikke særlig lukrativt å være borte fra jobb. Er det bare jeg som er gal, eller har andre det sånn? Og er jeg nødt til å gå gjennom livet som en følelsesløs zombie, og ikke engang vite om jeg bryr meg om noen?

[nita85]

jeg vet ikke om dette er likt for oss, men jeg klarer ikke å vise andre følelser enn smerte og glede. det er det eneste jeg tillater. alt annet holder jeg for meg selv. men det blir nok bedre for deg etterhvert! Lykke til!!

[Kizza1365380506]

Jeg har også perioder hvor jeg lurer på om jeg er blitt helt følelsesløs. Mangler den gode varme følelsen jeg fikk når jeg så på ungene tidligere. Så plutselig kan jeg føle at jeg holder på å begynne å gråte bare noen sier noe fint til meg. Så jeg er vel ikke følelsesløs men ustabil. Jeg lurer på om den følelsesløsheten bare er en slags måte å forsvare seg på, mot å bli såret mener jeg.

Det at du føler litt angst og spenning når du skal gå inn i en ny fase i livet er helt naturlig. Å ikke få sove og ha vondt i magen osv. Snakk med kjæresten din om det så skal du se det blir litt bedre. Økonomien må dere bare ta hensyn til, begge skal vel betale både husleie, regninger og mat. Dere får bare sette tæring etter næring. Vanligvis klarer en å innstille seg etter den økonomien en har. De fleste går igjennom en periode med dårlig økonomi, spesielt når en skal flytte for seg selv.

Lykke til med det nye livet ditt. Det går helt sikker fint.

Mvh

[PieLill]

Å flytte er noe av det mest stressende som finnes, både praktisk og økonomisk. Skal du i tillegg flytte sammen med noen for første gang er det ikke rart det tar på.

Prøv å ikke sykeliggjør alle dine stress-symptomer. De fleste sliter i en slik periode, også med et "friskt" utgangspunkt. For deg er det kanskje ekstra tøft.

Fokuser på det praktiske som skal gjøres og god og nøktern planlegging av økonomien. Ikke tenk så mye på følelsene slik at du analyserer deg selv til døde. Etter hvert går det seg til, selv om det ikke kjennes slik mens det står på.

Man blir tøffere til å takle slikt med årene. Men så får man også flere ting og takle. ;-)

Lykke til!

mvh

[Gjest tjohooo]

Sånn hadde en (nå) god venn av meg også det. Han var hele tiden på vei mot noe, var ressurssterk og manipulerende, men han fikk enda en knekk i kjærlighetslivet, måtte tilbake i terapi og fikk til slutt diagnosen personlighetsforstyrrelse med narsissistiske og borderline trekk etter å ha vært innom et par andre instanser hvor de mente han hadde kun depresjon/stressymptomer. Det var det beste som kunne skje han, han tok et hardt, vondt, men nødvendig dypdykk i seg selv etter møte med en svært konfronterende no-bullshit psykolog som ikke lot seg manipulere, ryddet opp med mennesker han hadde gjort alvorlige overtramp mot i sine følelsesløse perioder, og sluttet å rasjonalisere hver bidige handling. Og denne gangen virker forandringen hans permanent i motsetning til tidligere behandlinger mot depresjon og angst og hva det ikke var. Det trenger selvfølgelig ikke være det som "feiler" deg, men jeg tror det er ganske vanlig å ha det sånn nå til dags. Tror man må bremse opp litt og tenke seg om.